MEST LEST
Innholdslister gir oss kontekst, ikke meningsløshet
Debatt: Kjell Evensen bruker mange ord om hvilke negative effekter innholdslistene kan få. Men ingenting av det han sier,kan brukes av oss som står i klasserommet.
Publisert
31. mars hadde Kjell Evensen ved Senter for Livslang Læring ved Høgskolen i Innlandet et innlegg hvor han med vage formuleringer fremsier sin bekymring for hva de nylig foreslåtte innholdslistene kan føre til.
Hvis jeg skal våge meg på en oppsummering av kritikken hans, mener han at innholdslistene vil skape et for stort fokus på innholdet og konkrete, tematiske kunnskaper, og for lite fokus på læreplanens kompetansemål og det som handler om «alt det andre» som skolen skal formidle og utvikle av verdier, ferdigheter osv. Som Evensen skriver, trenger ikke skolen «kataloger over temaer ‘alle skal ha hørt om’. Den trenger rom til å bygge mening (...)». Jeg tør påstå at for de fleste lærere blir dette like lite håndfast som en hvit sky.
I innlegget nevnes riktignok begrepet kunnskaper én gang, når han sier at dette er «noe elevene må tilegne seg». Men han mener altså at et felles «pensum» vil komme i veien for både engasjement og mening, da det vil binde oss for mye til listen og frata lærere og elever frihet til å snakke om «verdier og sånt» (min formulering). Innlegget løfter kanskje den klassiske motsetningen mellom de som ønsker et fortsatt kompetansebasert læreplan, og de som ønsker større fokus på innhold og kunnskaper?
Evensen mener at ved «[...] å ta tak i elevenes livsverden, kan det skape engasjement og mening for elevene» og at når «[...] innholdet i stedet får styre, øker risikoen for meningsløshet.» Som om kunnskap om historiske begivenheter ikke kan skape engasjement! Eller at kjennskap til eldre og samtidige litterære verk ikke kan gi mening!
Innholdslister – et nyttig utgangspunkt
Noe av det som kjennetegner en god lærer, er evnen til å ta et gitt innhold og legge det frem på en måte som nettopp skaper engasjement. Noen lærere klarer å engasjere klassen med foredrag og fortellinger, andre kan skape undervisningsopplegg som både er lærerike og motiverende, og som får med seg alle. Å ha en innholdsliste som gir noen utgangspunkt, vil for mange være nyttig og hjelpsomt, og ikke til hinder for engasjement. Fra dette utgangspunktet er det opp til den profesjonelle læreren å formidle faktakunnskap, for derfra å trekke linjer videre til aktuelle temaer i samfunn og politikk som knytter «pensum» til den verden og den historiske konteksten elevene lever i. Og i tillegg: Å belyse temaer og hendelser fra flere sider kan sette i gang gode diskusjoner og samtaler i klassen.
Viktige referanserammer
I Evensens innlegg får man inntrykk av at det ikke er noe poeng med felles referanserammer og kunnskaper om historien vår, idéhistorie eller hendelser som har preget oss og kulturen vår opp gjennom tidene. Som Evensen selv sier: «Det er en misforståelse at felles innhold i skolen primært består av hendelser, personer og åndsverk. Det vi virkelig har felles i Norge, er verdier og praksiser som bærer samfunnet: som (...) demokrati, ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og høy grad av tillit. Er det ikke dette skolen burde løfte frem?»
Ingen er uenige i at disse verdiene skal fremmes. Men disse verdiene er ikke unike for Norge, vi finner dem som idealer i de fleste vestlige land. Det er derfor ikke sånn at jeg som lærer i et klasserom kan stå og snakke om demokrati, ytringsfrihet, likestilling osv. uten en kontekst. Og konteksten er nettopp forbindelsen mellom disse verdiene og det norske.
Det er med kunnskap om hvor disse verdiene kommer fra, hvilke historiske sammenhenger de oppstod i, inngående kunnskap om periodene de fødtes i, sentrale personer, inspirasjon fra andre land osv., at vi kan snakke om dem på en måte som gir mening og sammenheng for elevene. At alle får det samme kunnskapsgrunnlaget å debattere utfra, gjør det i tillegg lettere å delta i et offentlig ordskifte. Et verdifellesskap handler ikke bare om å «tilegne seg verdier», det handler også om overføre kunnskap til nye generasjoner om hvor og hvordan disse verdiene oppstod.
Hvordan vil et større innslag av «pensum» (frivillig, sogar!) svekke relevansen for elevene, slik Evensen hevder? Det kan virke som at Evensen heller vil at den enkelte lærers personlige syn om hva han eller hun mener er viktig for akkurat sine elever, med bakgrunn i de konkrete elevenes egen livserfaring, skal være styrende i landets tusen klasserom. Problemet blir jo da – slik det på mange måter er i dag, med de innholdsløse læreplanene – at elever i ulike deler av landet blir sittende med vidt ulike kunnskaper om samfunnet vårt, hvor verdiene våre kommer fra og hvilke historiske og kulturelle begivenheter og verk som har ledet oss dit vi er i dag.
Felles temaer gir relevans
Noen felles historiske milepæler og noen felles temaer vil gi nettopp en relevans for å forstå dagens samfunn, både det norske og det internasjonale. Det motsatte kan føre til at elever med en annen kulturell bakgrunn har lite kunnskap om det samfunnet de skal integreres i, eller at elever på en vestkantskole i Oslo mangler kunnskap om hvordan det er å vokse opp med annen kulturell bagasje.
Jeg skjønner derfor ikke hvordan innholdslistene står i motsetning til å «utvikle elevene til aktive borgere i demokratiet», noe både Evensen og jeg ønsker. Utsagn som at skolen «trenger rom til å bygge mening – i møte mellom lærer, elev og et fag som oppleves relevant» blir bare svada, og gir ikke meg som lærer noen hjelp til å utøve virket mitt i klasserommet.
Dersom vi kun skal ha kompetansemålene å styre etter, gir det elevene i Norge et potensielt veldig brokete kunnskapsgrunnlag. Å ta utgangspunkt i elevenes erfaringsverden er vel og bra, men hvis det skal styre innholdet i undervisningen, skaper det få felles referanserammer for samfunn og nasjon.
