MEST LEST
Tilbake til innhold – mindre mening
Debatt: Innholdslister i skolen kan lett bli til en tvangstrøye.
Publisert
Når innholdslister løftes frem som veien til mer mening i skolen, overses det viktigste: Relevans skapes ikke av hva noen har bestemt at alle skal «ha hørt om», men av faglig arbeid som faktisk treffer elevenes virkelighet. Det er ikke innholdslistene i seg selv som skaper mening, men læreres og elevers mulighet til å arbeide med innhold de opplever som relevant.
Innholdslistene som tvangstrøye
I et nylig innlegg i Utdanningsnytt argumenterer Elmies-Vestergren m.fl. for at veiledende innholdslister i fag vil skape større rom for meningsskaping hos elevene. Arbeidet med innholdslistene kan også bidra til større meningsløshet og mindre relevans for elever og lærere.
I stedet for å støtte lærerne kan innholdslister lett bli en tvangstrøye. Lærere som behersker faget sitt, vil alltid velge det fagstoffet som best møter behovene til akkurat de elevene de har foran seg. Når elevene skal arbeide med temaer som utenforskap, fattigdom og rasisme vil det se helt ulikt ut avhengig av hvor i Norge elevene bor. Ved å ta tak i elevenes livsverden, kan det skape engasjement og mening for elevene.
I tillegg vil forlag raskt kunne fylle markedet med ferdige «innholdspakker» basert på listene. Når dette blir det materialet lærere enklest får tilgang til, vil det uunngåelig styre undervisningen – og snevre inn rommet for profesjonelt skjønn. For uerfarne lærere kan innholdslister bli et rigid styringsverktøy som hemmer faglig utvikling. Disse lærerne kan enkelt bli bundet til ferdigdefinerte punktlister. Det er opplagt at lærere burde ha tilgang til mer og rikere kildemateriale som støtte til sin undervisning, men ikke som smale samlinger basert på en innholdsliste.
Kompetanse, ikke begrensende innhold
Hensikten med kompetanseorienterte læreplaner er nettopp å rette oppmerksomheten mot hva elevene skal kunne gjøre når de forlater skolen. I samfunnsfag handler det for eksempel om handlingskompetanse som demokratiske borgere. Elevene må tilegne seg kunnskap og trene på ulike ferdigheter, slik at de vil være i stand til å delta i samfunnet rundt seg.
Når innholdet i stedet får styre, øker risikoen for meningsløshet. Da blir begrunnelsen for læring at «dette har noen bestemt at er viktig» – uten at det er åpenbart hvorfor. Hvem skal avgjøre hvilket verk av Jo Nesbø som er «viktigst» å ha lest i norskfaget? Eller hvorfor 1800-tallets luditter skal stå på en nasjonal innholdsliste i samfunnsfag?
Hva er egentlig vårt felles innhold?
Det er en misforståelse at felles innhold i skolen primært består av hendelser, personer og åndsverk. Det vi virkelig har felles i Norge, er verdier og praksiser som bærer samfunnet: som for eksempel (men ikke begrenset til) demokrati, ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og høy grad av tillit.
Er det ikke dette skolen burde løfte frem? Er det ikke mer betydningsfullt å utvikle elevene som aktive deltakere i demokratiet enn å fastsette hvilken låt av Karpe de skal jobbe med i norskfaget?
Innholdslistene løser ingen av utfordringene i skolen. De risikerer derimot å undergrave det profesjonelle handlingsrommet, svekke relevansen for elevene og flytte oppmerksomheten bort fra den kompetansen som faktisk gjør dem i stand til å delta i samfunnet. Skolen trenger ikke kataloger over temaer som «alle skal ha hørt om». Den trenger rom til å bygge mening – i møte mellom lærer, elev og et fag som oppleves relevant.
