– Tilbake til skolebenken, Kari og Sylvi!

For noen år siden var jeg kunnskapsminister. Det er en fantastisk jobb å ha, ikke minst fordi man får lov til å besøke så mange skoler og se den gode jobben som gjøres av tusenvis av lærere over hele landet for å sørge for at alle barn lærer det de trenger for å lykkes i livet.

Med de erfaringene friskt i minne, var det veldig overraskende å høre den nåværende kunnskapsministeren, Aps Kari Nessa Nordtun, dømme norsk skole nord og ned på NRKs Politisk Kvarter torsdag i forrige uke. 

«I dag er det ofte bare en pult og en skjerm som møter elevene i første klasse», sa hun. 

Jeg vet ikke hvor hun har det fra, men det kan ikke være fra å ha besøkt særlig mange skoler den siste tiden. For det er, med respekt å melde, bare tøys å si.

Det norske barn møter i klasserommene sine, er først og fremst gode, engasjerte og engasjerende lærere som vil gjøre alt for elevene sine. Men som dessverre, altfor ofte, opplever at tiden ikke strekker til for å gi alle barna i klasserommet den oppfølgingen de trenger og fortjener.

Grunnen til det er at vi rett og slett har for få kvalifiserte lærere i Norge i dag. Gjennom hele Arbeiderpartiets tid i Kunnskapsdepartementet, har dette problemet bare blitt større. Færre og færre søker seg til lærerutdanningen år for år. Og der handlekraften til Nessa Nordtun til tider har vært stor når det gjelder å detaljregulere hvordan setene kan plasseres i russebusser eller hvordan skjermer skal brukes i klasserommet, har hun ikke lansert et eneste konkret tiltak for å gjøre læreryrket mer attraktivt.

Så i denne delen av skoledebatten må jeg dessverre si at Nessa Nordtun plasserer seg selv på et av de laveste nivåene av læringsmåloppnåelse. Hun klarer å peke på et problem, men det er hverken det største eller det viktigste problemet, og hun er ute av stand til å reflektere over sin egen rolle i å løse det. 

Inspirasjon fra femtitallet

Motdebattanten hennes denne morgenen, Frp-leder Sylvi Listhaug, var imidlertid ikke noe bedre. For der Nordtun er mest opptatt av å rakke ned på jobben lærerne gjør, er Listhaug mest opptatt av å tegne et dystert bilde av en horde med utagerende barn som terroriserer medelevene sine og derfor må sendes til spesialskoler. Ute av syne og ute av sinn.

Omtrent slik vi gjorde i 1950-årene.

Det går kaldt nedover ryggen min når Listhaug snakker om barn som problemer som må fjernes, ikke mennesker som trenger støtte.

Jeg vil ikke feie under teppet de store utfordringene norsk skole har i dag, og jeg erkjenner selvfølgelig at utagerende elever er en del av dette bildet. Samtidig må jeg si at det permanente klasseskillet Listhaug drømmer om å innføre i norsk skole, det er et samfunn jeg ikke ønsker å la barna mine vokse opp i.

Det er heller ikke en kunnskapsbasert tilnærming til utfordringene i skolen. Det beste virkemiddelet mot sosiale og psykiske problemer i klasserommet, er tvert imot flere og mer kompetente lærere. Permanent nivådeling og spesialskoler for «bråkmakere» kan høres ut som en enkel løsning på et akutt problem, men skaper i virkeligheten langt flere problemer enn det løser. 

Nivådeling kan ha en pedagogisk funksjon i undervisningen, og det er et virkemiddel som brukes på de fleste skoler i dag. I ekstreme tilfeller vil det også være riktig å ta en elev som ødelegger skolehverdagen og læringen for sine medelever ut av den ordinære skolen, og over i et mer spesialisert tilbud. Men ingen av delene kan være hovedregelen som skal gjelde for de fleste, mesteparten av tiden, slik Listhaug ønsker.

For lavt nivå

Hvis dette er nivået skoledebatten skal ligge på frem mot valget i høst, er jeg redd mange foreldre, lærere og ungdommer vil koble seg ut av den politiske diskusjonen. For ingen som har noen tilknytning til norske klasserom i dag, kan føle at den debatten vi hørte på NRK denne morgenen har noe som helst med livet deres å gjøre.

For Venstre er det viktig å tenke nytt om skolen. Vi vil lytte til forskningen, erfaringen og fagfolkene. Det handler om å satse på læreren. På kompetanse, relasjoner og trygghet. På å gi fagfolkene i skolen tillit og tid til å gjøre jobben sin.

For det er ingen tvil om at vi har store utfordringer i norsk skole:

• Mer enn 50 000 barn i grunnskolen opplever mobbing
• Norske 10-åringer leser dårligere enn i 2016.
• Kun 13 prosent av norske elever sier de liker å lese.
• Nesten halvparten av alle elever som får vedtak om spesialundervisning, får den undervisningen av en ufaglært assistent.
• Søkertallene til lærerutdanningen har falt fra 14 000 i 2019 til 8 000 i år.

Derfor vil Venstre gi kontaktlærere en time ekstra i uken til å følge opp elevene sine. Vi vil gi lærere mer hjelp til å håndtere sosiale utfordringer i skolen, og gi skolene større frihet til å organisere undervisningen på en måte som fungerer for deres elever. Ikke minst vil vi sørge for at flere vil søke seg til læreryrket gjennom en mer praksisrettet utdanning, flere karriereveier for pedagoger og økt status for læreryrket.

Jeg kan ikke si jeg noen gang har hørt hverken Nessa Nordtun eller Listhaug snakke om disse utfordringene. Når Ap og Frp i stedet for å lete etter løsninger reduserer skolepolitikken til en konkurranse om hvem som kan være strengest, svikter de både elevene og lærerne.

Vi trenger en skoledebatt som handler om det som faktisk gir resultater. Ikke tabloide utspill. Ikke symbolsaker. Men reell satsing på fagfolkene som står i klasserommet hver dag. Det norsk skole trenger, er en politisk ledelse som tenker nytt og som prioriterer det viktigste.

Det var ikke det vi fikk høre i Politisk Kvarter torsdag morgen. Det er synd å si det, men debatten mellom Kari Nessa Nordtun og Sylvi Listhaug foregår på et altfor lavt nivå til å ha noen verdi for fremtiden. Det bør både foreldre, lærere og elever merke seg før høstens valg.