Barnehagepolitikken må bygge tillit – ikke mistenkeliggjøring

Takk til Hege Bae Nyholt for respons. Jeg er enig i at ideologi i seg selv ikke er problemet – det er snarere når ideologiske motiver fører til generaliserende mistenkeliggjøring at det skapes uro og mistillit i sektoren. Det er derfor viktig å skille tydelig mellom kritikk av enkeltsaker og det brede mangfoldet av private barnehager som hver dag ivaretar barns trivsel, trygghet og utvikling i tett samarbeid med foreldre og ansatte.

Det er riktig at enkelte store konserner har fått kritikk for eiendomstransaksjoner. Men det er viktig å forstå hvorfor slike løsninger har fått fotfeste i sektoren. Etter at Husbankfinansiering og obligasjonslån ble faset ut, og bankene i økende grad har vegret seg for å finansiere barnehageeiendommer, har salg med tilbakeleie blitt én av få realistiske modeller. Dette gir langsiktige og forutsigbare kostnader, noe som gjør det mulig å planlegge og utvikle barnehagetilbudet uten å gå på akkord med den daglige driften.

Å bruke slike eksempler til å generalisere mistanke mot hele sektoren, undergraver tilliten til ansvarlige aktører som hver dag investerer i bemanning, bygg og kvalitet.

Hvis målet er å styrke tilliten og sikre god bruk av offentlige midler, trenger vi mer åpenhet, ikke mer fiendebilder. I en tid med usikkerhet og økonomiske innstramminger er det naturlig å spørre: Hvordan er det egentlig å stå alene som enkeltstående barnehage? Jeg vil våge å påstå at det i mange tilfeller kan oppleves tryggere å være en del av et større fellesskap – et konsern som kan gi støtte, kompetanse og forutsigbarhet når rammevilkårene endres.

Dette gjør det desto viktigere at rammevilkårene utformes med forutsigbarhet og rettferdighet som bærende prinsipper. Kvalitet skapes av kompetente ansatte, tett på barna, ledet av profesjonelle styrere med mandat til å utvikle praksis. For å lykkes med dette må rammevilkårene fremme kontinuitet, samarbeid og utvikling – på tvers av eierskapsform. Et bredt flertall på Stortinget ba i Prop. 2 L (2024-2025) om et finansieringssystem som likestiller ansatte i kommunale og private barnehager, og som gir rom for dokumentert dekning. Disse føringene er nå i ferd med å bli undergravd.

I juni ble forslag til ny tilskuddsforskrift sendt på høring. Der foreslås det tre sjablongsatser for pensjonstilskudd, samt et tak på dokumenterte kostnader – i direkte strid med Stortingets bestilling om likebehandling og full dekning av dokumenterte pensjonsutgifter.

Kartlegging har vist at syv av ti barnehager i PBLs tariffområde allerede er underfinansiert på pensjon – en realitet som nå forsterkes ytterligere. Dette er ikke en debatt om utbytte, men en situasjon som rammer barn og ansatte direkte. Når det i tillegg foreslås et tak på søknadsbasert tilskudd, svekkes troverdigheten i den politiske styringen.

Da hjelper det lite å skylde på at noen store aktører har hatt høy inntjening tidligere – for de som nå må kutte i tilbudet, redusere vikarbruk eller i verste fall legge ned, er realiteten langt mer akutt.

Hege Bae Nyholt stiller spørsmål ved eierskapsformer, men forskning viser at barnehagens kvalitet ikke bestemmes av eierskap alene – det handler om hvilke rammer som settes for ledelse, samarbeid og faglig utvikling. Store profesjonelle aktører kan bidra med støtte, forutsigbarhet, kompetanseheving og kvalitetsutvikling som styrker arbeidet med rammeplanen.

Barns beste handler om mer enn direkte utgifter. Det handler om kvaliteten på byggene de leker i, de ansatte de møter og rammene som gjør det mulig å skape trygghet, lek og utvikling.

Derfor trenger barnehagesektoren ikke flere fronter, men mer kunnskap og felles forståelse for hva som faktisk virker.

For til syvende og sist: Hva slags barndom ønsker vi at barna våre skal ha i barnehagen? Hva må til for at barnehagelæreren skal kunne være det den er utdannet til – og ikke bare en som holder det gående?

Det er dette spørsmålet som bør lede barnehagepolitikken – ikke hvorvidt eieren er offentlig, ideell eller kommersiell.

Barnehagepolitikken må bygges på kvalitet, ikke mistenkeliggjøring. På kunnskap, ikke konklusjoner. Og på tillit – til at aktører med ulike eierskapsformer kan jobbe mot det samme målet: Et best mulig barnehagetilbud for barna våre.