Kjære regjering, barnehageansatte er ikke superhelter 

Onsdag forrige uke ble forslaget til statsbudsjett for 2026 lagt frem, og det kan se ut til at det fortsatt baserer seg på at dugnadsånd og superheltkrefter er det som skal til for å drive forsvarlige barnehager og kvalitet. 

Barnehageansatte blir ofte omtalt som «superhelter». Det høres fint ut. Rørende, til og med. Men la oss være ærlig: De som jobber i barnehage er ikke superhelter. 

De kan ikke teleportere eller være to steder samtidig. De har ikke røntgensyn som ser alt på avstand. De kan ikke fly fra en bleiesituasjon til en konflikt i garderoben og rekke begge deler på ett sekund. Og nei, de er heller ikke laget av gummi, til tross for at de daglig blir strukket i alle retninger mellom samfunnets forventninger og urealistiske rammebetingelser. De er vanlige mennesker. Med faglig tyngde, varme og et stort engasjement og hjerte for barna. Men også med egne behov, familier og grenser. 

Som ledere i barnehage ser vi ansatte som gir alt de har, og mer. Ansatte som strekker seg langt for å kompensere for et system som ikke gir dem det de trenger for å gjøre jobben sin forsvarlig. 

Mange ansatte går hjem med dårlig samvittighet, stress og en følelse av utilstrekkelighet, selv etter å ha gjort sitt aller beste hele dagen. Problemet er at de har gjort sitt beste, men de har ikke superkrefter. De kan ikke gjøre det umulige. 

Bemanningskrisen i barnehagene er ikke ny. Den er godt kjent. Den har blitt ropt om i årevis. Likevel blir det nok en gang ikke hensyntatt i statsbudsjettet, og ingen reell styrkning av bemanning i 2026. 

Skal vi enda et år bare fortsette å bli omtalt med fine ord: «Barnehagen er viktig», «De ansatte er avgjørende», «Den viktigste arenaen etter hjemmet», uten at det synes i handling? For hva betyr det, egentlig, hvis vi ikke blir lyttet til? 

Fine ord redder ingen arbeidshverdag. Vi har sagt at vi er for få. At kvalitet koster. At barn trenger mer enn bare tilstedeværelse, de trenger voksne med tid, trygghet og overskudd. Og vi har sagt tydelig at ansatte er i ferd med å slite seg ut. Likevel fortsetter vi å stå alene i en hverdag der kravene øker, mens ressursene uteblir. Det er ikke bærekraftig. Verken for barna, for de ansatte, eller for samfunnet. 

Det hjelper lite å jobbe med nærvær i barnehage når samfunnskravene ikke er mulige å innfri. Hvis vi virkelig mener at barna er fremtiden, må vi investere der fremtiden formes. 

Det begynner og ender med statsbudsjettet. Det handler om å gjøre ord om til handling, å løfte barnehagens status, sikre bedre rammer og gi barnehager nok øremerkede ressurser for å gjøre jobben sin med faglighet, tilstedeværelse og kvalitet – hver eneste dag. 

Superhelter finnes i tegneserier. I barnehagene jobber det folk. Dyktige, dedikerte, ekte mennesker, som ikke trenger flere klapp på skulderen. De trenger å bli tatt på alvor.