MEST LEST
Brannfakkel i barnehagedebatten: Et ressursperspektiv på å slutte i tide
Debatt: Kan vi formidle at barnehagelærerutdanningen ikke er ensbetydende med et liv i barnehagen?
Publisert
Det nærmer seg fristen for å søke plass på høyere utdanning, inkludert barnehagelærerutdanninga. Men hvordan kan vi rekruttere til en bransje mange opplever i krise? Er det dobbeltmoralsk å rope noen inn til et arbeidsliv som for mange ikke er bærekraftig på sikt?
Kom deg ut i tide, skrev Odd Viste i Utdanningsforbundet, og en allerede het debatt blusset opp. Unge barnehageansatte fortjener bedre råd, svarte flere barnehagelærerutdannere. Og dermed eksploderte det i kommentarfeltene, selv om innleggsforfatterne var enige i mye. Selv vil jeg kaste inn en mulig brannfakkel fra sidelinjen. Går det (også) an å se personalflukten fra barnehagen i et ressursperspektiv?
Først litt om debatten om debatten. Om en er på randen av utbrenthet, kan det være provoserende å høre andre fortelle at hverdagen din er noe å trakte etter. Selvfølgelig. Men selv om barnehagelærerutdannere er annerledes posisjonert enn de som jobber på gulvet, deler vi det brennende engasjementet for barns beste og for barnehageprofesjonen.
Vi er klar over krisa
Når vi prøver å rope inn flere studenter, er det ikke for å selge en løgn og utsette fremtidige barnehagelærere for brannskader. Vi er klar over krisa, og mange av oss bidrar i samfunnsdebatten for å løfte dette politisk. Ikke roper vi med én stemme heller. I et stort fellesskap er det og skal det være uenigheter, men mitt inntrykk er at i den hete barnehagedebatten trekker barnehageansatte og barnehagelærerutdannere primært i samme retning.
Mitt spørsmål her er om det er mulig å se barnehagelærerutdanninga i et bredere lys enn profesjonsperspektivet. Ikke for å underslå behovet for bedre forhold i barnehagen, men fordi vi ikke kan løse problemet uten å samtidig rekruttere flere studenter. Uavhengig av posisjon vet vi at det er stor slitasje i barnehagelæreryrket, at sykefraværet er høyt, og at normen er at ansatte ikke står yrkeslivet ut i barnehagen. Dette er godt dokumentert.
Vi har også grunn til å tro at slitasjen vil være lavere med høyere bemanning. Men vi vet også at svært mange trives i jobben. Samtidig vet vi at for få søker seg til utdanningen, og at det er en tendens til at videreutdanninger bidrar til at ansatte søker vekk fra barnehagene, heller enn å bruke den nye kompetansen der. Det er selvfølgelig mye som er problematisk med dette.
Men nå til brannfakkelen:
Kan vi rope studenter inn i utdanninga, og samtidig være helt åpne om at det for mange vil være lurt å belage seg på et karriereskifte i løpet av livet? Kan vi formidle at barnehagelærerutdanningen ikke er ensbetydende med et liv i barnehagen? Kan vi tenke at dette er en utdanning som kvalifiserer deg til å lede barn, personalet og foreldre, og slik gjøre en verdifull jobb i barnehagen i årevis, men også kvalifisere deg til en rekke andre yrker hvor denne erfaringen er svært nyttig? Kunne vi etablert at barnehagefaglig utdanning og erfaring er nyttig på en rekke samfunnsområder, og at det ikke er ensbetydende med et nederlag å forlate sektoren?
Jeg har for eksempel tenkt tanken at arbeid i barnevernet burde forutsette erfaring fra skole eller barnehage, slik at en har et solid grunnlag for å kommunisere med familier fra en rekke ulike bakgrunner både når de er og ikke er i krise. Og i samfunnsdebatten begynner det å bli en åpning (igjen) å se at det er en stor ressurs for skolen om flere barnehagelærere begynner å jobbe på småtrinnet, for å verne om barnet som subjekt og styrke leken også der.
Det er også mulig å tenke bredere. Om flere vet hvor allsidig jobben som barnehagelærer kan være, kunne vi fått situasjon hvor når erfaren barnehagelærer søker jobber innen ledelse, coaching, HR eller kommunikasjon så vet alle at her kommer det inn noen med et virkelig allsidig og solid grunnlag? Kunne barnehagelærere fått så høy status i samfunnet at profesjonen fortsatt hadde en viss utskiftning, men at yrket og utdanninga likevel ble så populært at nye barnehagelærere ble utdanna for å fylle plassene?
Bemannningsnormen løser ikke alt
Vi må ha en bedre bemanningsnorm, men er det ikke urealistisk at den vil løse alle utfordringene med å jobbe i barnehage i et livsløpsperspektiv? Barn i alle ender av følelsesregistrene vil fortsatt kunne lage mye høy lyd, og kropper som jobber i barnehagen må fortsatt i stor grad være i stand til å løfte eller sitte på gulvet, for å nevne noen elementer hvor alder for en del av oss jobber naturlig mot arbeidsoppgavene våre.
Emosjonell belastning, stress, behov for nye utfordringer, det er mange grunner til å ønske seg videre. Og selv om andelen barnehagelæreutdanna som jobber i barnehager er lavere nå enn på flere år, altså like under 50 prosent, så har avskallingen alltid vært høy. I den mye omtalte rapporten om «yrkesgruppen som igjen begynte å slutte» leser jeg at i 2013, det som fremstilles som gullåret, jobbet 54,1 prosent av alle utdannede barnehagelærere under 68 år i sektoren. Det er altså ikke nytt at det å jobbe som barnehagepedagog ikke er et livsløpsvalg for en stor andel av de som tar utdanningen. På den ene siden understreker det viktigheten av å bedre forholdene i sektoren. Samtidig kan verdifull kompetanse fra barnehagen komme til nytte også på andre samfunnsområder.
«Som en frosk som ikke merker at vannet blir gradvis varmere før den plutselig er kokt, kan det være for seint å omstille seg når du er utslitt», skrev Viste. Jeg er enig i at vi bør jobbe mot en mer stabil temperatur på vannet, og i at unge barnehagelærere bør være klar over at omstilling kan bli aktuelt. Det tyder det også på at studenter vet.
Må skomakeren bli ved sin lest?
Men for meg som ikke kommer fra en profesjonsutdanning, er det nytt å møte den sterke normen om at skomakeren skal bli ved sin lest. For på tross av at urovekkende mange barnehagelærere skifter karriere, er det ikke unormalt i seg selv å skifte yrke i løpet av et arbeidsliv. «Du som jobber i barnehage, bør innrette deg etter at dette ikke er en jobb som egner seg for den gjennomsnittlige 60-åringen. Alternativt kan Stortinget raskt gjøre noe med vilkårene i bransjen. Jeg håper på det siste», fortsetter Viste. Og selv om jeg deler håpet, har kampen om bedre forhold i barnehagen pågått i flere tiår, med moderat suksess. Derfor bør vi også vektlegge det første.
Ved å jobbe parallelt med politiske endringer og tiltak for rekruttering kan vi igjen få større studentkull, som på sikt går ut i barnehager med bedre bemanningsvilkår, og selv bidrar til at pedagognormen fylles. Det er helt nødvendig for gode barnehager og gode vilkår for barna våre.
Men mer visjonært: tenk om barnehagelærere likevel en dag bestemmer seg for å gå videre fra det mange ser på som verdens beste og viktige jobb, og finner en bred vifte av relevante videreutdanninger, og et samfunn som vet å verdsette barnehagepedagogisk kompetanse. For å bytte metafor fra brann til noe mer jordnært: Vi som jobber i barnehagelærerutdanningen bør absolutt kalle en spade for en spade. Men er det også om rom for å si at spader er nyttige verktøy på flere områder?
