Barn trenger også ubehag for å utvikle seg

På en busstur i Stavanger i 2025 ser jeg en stor plakat på et av vinduene: «Tusen takk for at du slipper forbi folk som skal av. Vi elsker at du er oppmerksom på dem rundt deg, også når du er midt i en samtale eller sitter i din egen verden. Du er en hverdagshelt!»

En hverdagshelt, altså – hvis du har et minimum av sosial kompetanse. Hvor kommer denne overdrevne rosen av forventet oppførsel fra?

Barn som deltar i idrettsarrangementer, får premie. Men ikke alltid bare de som vinner. Alle får. Men hvorfor få premie hvis man ikke vinner? Tror vi at barna ikke takler å tape? Eller er det vi voksne som blir mest fortvilet når dette skjer?

Tidligere sa man at det viktigste ikke er å vinne, men å delta. Kanskje det viktigste i dag ikke er å delta – men å late som om man har vunnet?

Hvorfor øker angst og usikkerhet blant barn?

Våren 2025 underviser jeg studenter som er sykepleiere med lang yrkeserfaring, og mange jobber som helsesykepleiere. Én forteller om sine erfaringer fra skolen der hun jobber:

«Det er mye mer engstelse, og en følelse av å ikke være inkludert blant barn enn jeg trodde. De tør liksom ikke stole på det sosiale samspillet. De har en mistenksomhet, eller … krever liksom mer. Tidligere så vi dette mest på ungdomstrinnet, men nå starter det helt ned i første klasse. Usikkerhet er kanskje ordet jeg leter etter. De er usikre, veldig mange. Det samme sier lærere. Et ‘bra’ er ikke bra nok lenger. De må overtales i større grad».

En mengde studier indikerer også en stor økning av angst, usikkerhet og depresjon blant barn og unge. Trenden ses også blant voksne, og spesielt i generasjon Z (født etter 1997).

Skjermbruk, internettet og særlig sosiale medier ser ut til å være en viktig årsak til disse problemene. Men skjermen holder også barn borte fra erfaringer og opplevelser de ellers ville fått – og som de trenger for å utvikle seg.

Sosialpsykologen Jonathan Haidt oppsummerer dette slik: «Vi har overbeskyttet barna mot den virkelige verden, og underbeskyttet dem mot den digitale verden. Det har ført til en epidemi av mentale problemer.»

Så hva trenger barn for å utvikle seg? Kanskje muligheten til å håndtere verden i sitt eget tempo – uten voksne som stadig griper inn og skal «ordne opp».

Les også:  Slik hjelper du elevene med å takle stress og prestasjonsangst

En hissig praksislærer

Jeg underviser lærerstudenter i pedagogikk. De har tre ukers praksis, og midt i praksisperioden ringer telefonen min en morgen, kl. 07:45.

En amper praksislærer befinner seg i andre enden. Hun har noen av mine studenter hos seg, og legger ikke fingrene imellom: Er det virkelig sant at jeg anbefaler å utestenge barn fra lek? Er dette det nye nå, i universitetets pedagogikkundervisning?

Jeg ber praksislæreren forklare hva som har skjedd, og det gjør hun: «Dine studenter sier at du hevder det er greit å utestenge barn fra lek!». Jeg får etter hvert lov til å fortelle hvordan jeg jobber med studentene mine.

I en forelesning før praksisperioden utfordrer jeg dem på noe de har lært tidligere i studiet – noe jeg oppfatter som en etablert sannhet, med manglende nyanser:

Inkluderende pedagogikk. Hvis noen sier «nei» når et barn for eksempel vil være med i lek, skal barn læres opp til å være inkluderende, og forstå at det riktige svaret er «ja». Voksne skal selvsagt gripe inn ved mobbing eller systematisk utestenging, men ellers – hva gjør vi egentlig mot barn dersom de ikke får bestemme selv hvem de vil leke med?

Hva når 7 år gamle Ask ikke har lyst til å leke med 7 år gamle Tobias akkurat i dag? Bør Ask få bestemme dette selv, eller skal han domineres av en voksen som har lært inkluderende pedagogikk – og presses til å være med Tobias?

Hva lærer Ask av det? At egne ønsker og grenser er uviktige? At man ikke skal si nei, selv om det kjennes riktig? Eller blir han kanskje en perfekt øyentjener, etter hvert?

Og hva kan Tobias lære om livets humpete landevei? Kanskje han opplever, i hvert fall på et ubevisst plan, at verden ikke går under, selv om Ask ikke vil leke akkurat nå. At han kan håndtere vanskelige situasjoner selv, uten hjelp fra voksne. Kanskje han til og med blir litt mer robust..?

Dette er altså ikke en kritikk av inkludering, men av en pedagogisk praksis der idealet blir viktigere enn barns behov – som også må inneholde både motstand og ubehag.

Hvordan havnet vi her?

Inspirert av sosialpolitiske forandringer, psykologisk forskning og motstand mot autoritær oppdragelse får barn på 1960-70-tallet flere rettigheter – en utvikling som senere blir nedfelt i FNs barnekonvensjon, i 1989.

På 1980-90-tallet blir barneoppdragelsen mer preget av emosjonell støtte og individuelle tilpasninger, og skolen legger etter hvert mer vekt på trivsel og mestring, enn på disiplin og krav.

Mange som i dag jobber med barn og unge, vokste selv opp på 1990-tallet og 2000-tallet, i en tid med færre krav. Tar vi dette med oss i møte med barna – eller føler vi oss låst på hender og føtter av reguleringer og lovverk fra politisk korrekte myndigheter – om at ingen må bli lei seg?

Hva sier forskningen?

I forskning, høyere utdanning og skole har det i mange år blitt brukt mye ressurser på å forstå og dekke barns behov for omsorg, kjærlighet og trygghet.

En åpenbar grunn til dette har vært hjerteskjærende historier om mishandling og alvorlig omsorgssvikt. Dette har fått mye oppmerksomhet, og vi har lært mye.

Men er vi blitt så opptatt av at barn ikke skal ha det vondt at spesifikk innsikt om utsatte barn blir normen – for alle barn?

I boka The Coddling of the American Mind skriver forfatterne at barns hjerne må utsettes for belastning for å utvikle seg. De bygger blant annet på nevropsykologisk forskning: «Barnets hjerne har behov for tusenvis av timer med lek – inkludert tusenvis av fall, skraper, konflikter, fornærmelser, allianser, brudd på tillit, kamp om status og ekskludering – for å kunne utvikle seg» (min oversettelse).

Stress kan være både positivt og negativt

I lærerutdanningen legges det ofte vekt på individuell tilpasning, særlig for barn som beskrives som «sårbare». Men jeg ønsker altså å utfordre denne forståelsen.

Kan det også være nyttig å stole på barnas egne evner til å løse ulike utfordringer? Jeg tror kritisk tenkning i pedagogisk praksis blant annet handler om å veksle mellom slike perspektiver.

Og jeg stiller også spørsmålet om sårbare barn av og til kan ha behov for ekstra motstand og ubehag, for å lære å håndtere et liv som kan være ekstra ubehagelig.

Det finnes også norske forskere som lenge har interessert seg for barns behov for risikolek og stress. Professor Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole må nevnes spesielt. Hun er en av de fremste.

Vi trenger altså ikke bare innsikt i hva slags stress barn får for mye av. Vi må også forstå hva slags ubehag de faktisk trenger for å utvikle seg, men får for lite av. For det er lett å bli styrt av det som føles riktig. Men det betyr jo ikke at det alltid er riktig.

Elevene øver på det de er engstelige for:
Nå tør Emma (12) å være ute i friminuttene

Ekspertenes råd: Tre ting som gjør barna robuste