Her øver elevene på det de er engstelige for: 
Nå tør Emma (12) å være ute i friminuttene 

– Jeg sleit sosialt. Jeg synes det var vanskelig å være med folk eller spørre om folk ville finne på noe.

Utdanningsnytt besøker barneskolen Wilds Minne litt utenfor Kristiansand sentrum. Syvendeklassingen Emma Kristina Karlsen Sodefjed titter ut av vinduet mot skolegården. 

– Jeg pleide å få slippe friminuttene fordi jeg syntes det var så vanskelig, sier hun om tiden som femteklassing. 

Da var skolen et skummelt sted, og hun var mer sammen med de voksne enn barna. 

En lang prat med foreldrene på hjemmebane førte til at hun meldte seg på Mini-Risk, et mestringskurs for engstelige barn og ungdom.

– Vi fikk hjemmelekser der jeg fikk utfordra meg selv, for eksempel en øvelse der vi måtte gå på apoteket og spørre etter bananer, for eksempel. 

– Bananer?

– Ja, for å utfordre meg selv på at ikke alt må være så høytidelig.

Hun husker at det var skummelt første gangen. Hun pleide tross alt aldri å snakke med ukjente mennesker. Men da hun var ferdig, kjente hun på en helt enorm mestring.

Etter å ha jobba med Mini-Risk i ett år på skolen og hjemme, ser hun nå tilbake på hvor modig hun har blitt. 

– Jeg innser jo nå at jeg bare rømte fra problemene mine.

For Emma Sodefjed har det vært helt avgjørende at lærerne på skolen var en del av MR-samarbeidet, slik at de kunne følge opp det hun jobbet med gjennom skolehverdagen.

Mini-Risk tilbys engstelige elever på mellomtrinnet og på ungdomsskoler i Kristiansand. Siden 2019 har rundt 100 sosiallærere og helsesykepleier på alle skoler over hele byen tatt utdannelse i programmet. Nå skal prosjektet rulles ut i ti andre kommuner i Agder.

Flere avtaler gir domino-effekt

Litt lenger vest, på barneskolen Lunde i Søgne, har de sørget for å spre Mini-Risk-tankegangen helt ned på førstetrinn.

Foreldrene får forklart Mini-Risk og hva de kan forvente seg i skolen på det aller første foreldremøtet. 

– Mini-Risk har en effekt når det gjelder tilrettelegging for de aller minste. Vi skal møte foreldrenes og barnas behov, men det skal være et mål om utvikling. Vi ser at det har en effekt, sier inspektør Vibeke Hellum Andersen.

For selv om foreldres ønske om å beskytte ungene fra ubehagelige situasjoner kommer fra et godt sted, innser lærerne nytteverdien i å ikke gjøre barna mer hjelpeløse. Da må de også få med seg foreldrene på laget. Det gjelder også å få dem til å forstå dominoeffekten av spesialavtaler.

– Den første lille tilpasningen er kanskje ikke så farlig, men når det bare fortsetter, ender man opp på et sted der man ikke hadde tenkt å være, sier hun.

– Er det ingen settinger der det faktisk kan være helt riktig med litt særskilt tilrettelegging?

– Det kan det selvsagt være, men da handler det ofte om ting som ligger utenfor personen selv. Er det en skolemiljøsak eller en mobbesak, går det på veldig mye mer enn bare engstelse.

Miljøterapeut Thea Ask Mikkelsen fra Oddemarka ungdomsskole sier at de opplever at spesialavtalene bare blir flere og særere i ungdomsskolen. 

– En elev må ha et rom å hvile på, en annen kan ikke ha det eller det faget i første time. Det er ufattelig mange ulike typer tilpasninger som kanskje er lettere å gjennomføre på barneskolen enn her. Jeg blir glad for å høre Vibeke fortelle hvordan de jobber på barneskolen, for noen ungdommer jeg jobber med sliter veldig med engstelse, sier Ask Mikkelsen.

Jobber utover arbeidstid

Lene Holmen Berg er kurskoordinator hos Mini-Risk og jobber med opplæringen av lærere og miljøarbeidere. Hun forteller at Mini-Risk er for elever uten diagnose, men som sliter med engstelse. Kurset de deltar på varer i åtte uker. Nå jobber Holmen Berg og Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) også med å implementere tankegangen i hele skolen.

– Skoleledere er veldig positive fordi de sliter voldsomt med engstelige elever. Så det handler om et samarbeid mellom eleven, foreldre og skolen, fortsetter hun.

Forskningsteamet fra ABUP har kartlagt hvor mange barn i skolen i Kristiansand som hadde spesialavtaler med såkalt uhensiktsmessig tilrettelegging, altså at elevene får slippe det de frykter, uten en plan om at elevene skal mestre angsten.

Blant 244 lærere i hele Kristiansand rapporterte alle at de tilrettela for at elevene kunne få slippe minst én ting de fryktet, som muntlige presentasjoner, gym, prøver, ofte eller av og til i hverdagen, mens de fleste lærerne rapporterte tre eller fire ting. 

Det kom også frem at 63 prosent av lærerne rapporterte at de av og til eller ofte jobbet ut over arbeidstid med alle disse avtalene.

Professor og psykologspesialist Åshild Tellefsen Håland leder prosjektet for Sørlandet sykehus. Hun forklarer at Mini-Risk som tankesett i skolen gjør at lærerne blir tryggere på hvordan de skal håndtere foreldrepress og spesialavtaler om at eleven skal få slippe det de frykter. Før har det i stor grad vært opp til den enkelte lærer. 

– Du må ha et system for det. «Sånn gjør vi det på vår skole, dette må jeg drøfte i personalgruppa», sier hun. 

Tellefsen Håland forteller at flere skoler som har jobbet systematisk med Mini-Risk noen år nå, rapporterer at antall spesialavtaler synker.

– Det er litt tidlig å fremvise konkrete data, men det er det generelle bildet vi har. Som ledd i at Mini-Risk skal implementeres på alle skolene i ti nye kommuner i Agder, vil vi i de kommende årene få forskningsdata på om både skolefravær og spesialavtaler går ned.

Hun forteller også at angsthenvisningene til ABUP har gått ned de siste årene, noe som sannsynligvis skyldes at kompetansen i kommunen har blitt bedre.

– Hvis vi kaller dette eksponeringsterapi: Det er vel ikke godt for absolutt alle?

– Mini-Risk defineres ikke som terapi. Skolen skal ikke drive terapi, men bør ha forebyggende tiltak. Dette er et opplegg for dem som primært har engstelse som oppleves som hemmende, men det er ikke snakk om noen angstdiagnose. Det er heller ikke for de som er på autismespekteret, blir utsatt for mobbing eller har ufrivillig skolefravær som er veldig komplekst. Det er også en misforståelse at lærere og de voksne presser elevene til å gjøre ting mot sin vilje. Det er virkelig ikke det vi står for. Det er helt sentralt at øvingen skjer i samråd med eleven og at det jobbes systematisk og skritt for skritt for at eleven til slutt skal mestre det hen pleier å unngå. 

Elevenes tryggingstriks

En annen elev som har deltatt på Mini-Risk er Celine Sommerland Grønås. Hun er nå tiendeklassing, og har vært med i Mini-Risk-grupper både på barneskolen og ungdomsskolen.

– Det er to ting jeg har slitt med. Jeg var veldig sjenert og i tillegg hadde jeg ekstrem sprøyteskrekk.

Så stor var sprøyteskrekken at hun kunne få total panikk, svime av og kaste opp samme dag som de skulle ta sprøyter på skolen. Nå sitter hun ved stuebordet hjemme, sammen med mamma Cecilie Sommerland og Mini-Risk-koordinator Lene Holmen Berg.

Celine har lagt det lange, lyse håret bak ørene. Da engstelsen var som verst, ville hun helst gjemme seg bak både hår og klær.

– Jeg har ofte prøvd å gjemme meg vekk … Trekke genseren godt over hendene, ta håret litt lenger frem foran fjeset og sånt, forteller hun.

Kurskoordinator Lene Holmen Berg forteller at de kaller det for tryggingstriks – verktøy barna tar i bruk for å beskytte seg selv fra omverdenen. I skolegården kan det typisk være å dra lua og hettegenseren så langt ned i ansiktet som mulig.

I likhet med spesialavtaler fungerer det der og da, men i lengden kan det være med på å gjøre vondt verre. I løpet av Mini-Risk-kurset blir barna kjent med sine egne tryggingstriks, og må øve på å ta dem vekk og se hva som skjer.

– Vi pleier å snakke litt om å plassere det skumle på en skala, «hva skjer hvis jeg gjør dette», og så videre. Da blir det mye lettere å rasjonalisere hvor farlig det egentlig er, sier Holmen Berg. 

– Du får liksom ned ubehaget for hver gang, egentlig, og ser at du fikk det til, legger Celine til.

I to runder har familien Sommerland vært igjennom Mini-Risk-programmet. Selv om det har kostet dem både tid og energi, har det også hjulpet dem enormt. 

– Man blir jo tvunget til å samarbeide om ting som er vanskelige. Det er litt krevende, men det har gjort det lettere for meg å vite hvor mye man kan pushe, og hvordan man skal gjøre det, sier mamma Cecilie Sommerland.

Celine er ikke kvitt sprøyteskrekken, men hun takler det på en helt annen måte i dag. Hun er også mye tryggere i seg selv og tør å åpne munnen der hun før var helt stille. Verktøyene tar hun med seg i hverdagen, men de må stadig øve som familie og i samarbeid med kontaktlærer på skolen.

– Skal vi alltid bare dytte de unge ut i ting og bestemme at de skal gjøre det?

Kurskoordinator Lene Holmen Berg rister på hodet.

– Det er en misforståelse. Vi må jo hele tida gå i takt med barna og ungdommene. De er hovedpersonene. Hva er ok å øve på? Hva er ditt mål? Hvordan kan vi hjelpe deg med å nå målet? Det er en viktig presisering, sier hun.

Holte-timen

Siste stopp på rundturen i Kristiansand er Holte ungdomsskole, en snau halvtime fra sentrum. Her har de også over flere år utdannet sosiallærere og helsesykepleiere i Mini-Risk, og tilbyr mestringskurs i grupper.

Skolen har også funnet på noe helt annet, som de kjører på alle elevene.

– Vi kaller det Holte-timen.

Sosiallærer Kjetil Tverrli Lervik gestikulerer entusiastisk mens han forteller. Én gang i uka samles klassene til noe som kan minne om fortidas «klassens time», bare med et langt mer gjennomarbeida opplegg.

– Da har vi en time som ikke handler om vurdering eller rett og galt, men som handler om refleksjon rundt det som egentlig er viktig i livet.

Hva som er viktig i livet, varierer, men skolen har hentet mye fra temaer som livsmestring, folkehelse og demokrati. I bunn og grunn handler det om å sette ord på hva som skjer på innsiden og hvordan vi forholder oss til hverandre, forklarer sosiallæreren.

Timen er delt inn i tre, og begynner alltid med en innsjekk med elevene rundt i sirkel. Etterpå har de en felles samarbeidslek og til slutt et samtaletema i plenum. Året er delt inn i ulike bolker, og Mini-Risk er etablert i programmet som en egen bolk.

Det smarte med innsjekken er at elevene uten å tenke seg om tør å ta ordet i en forsamling, kan Lervik fortelle. Alle samtaletemaene de etter hvert har snakket om, henger de opp som en liten lapp i klasserommet – som en daglig påminner.

– Dette har jeg så inderlig tro på, for det er fornuft, klokskap og teori satt inn i et system. Og når vi maser om at dette er viktig, dette står vi i, så tar elevene det etter hvert.

Skolen er inne i sitt andre år med Holte- timen, etter å ha brukt MOT-programmet tidligere. MOT-stiftelsen driver holdningsskapende arbeid for å motvirke mobbing, utenforskap og psykiske vansker. 

Lervik opplever at slik de gjør det nå er enda bedre, fordi kontaktlæreren selv kjører programmet.

– Det er jo kontaktlæreren som kjenner dem best og bør snakke med dem om følelser og vanskelige ting. Da skal det ikke være noe rett eller galt, de skal bare snakke sant.

Lervik er mer enn villig til å la seg kopiere av andre skoler.

– Dette er jo bare livet selv, det er ikke noe vanskelig, smiler han. 

Færre tidkrevende avtaler

I likhet med mange andre skoler har Holte ungdomsskole slitt med at elevene strever med ting de synes er ubehagelige. Tidligere har løsningen vært å fjerne ubehaget, typisk gjennom spesialavtaler. Etter hvert begynte de å skjematisere alle avtalene, slik at de kunne følge med på om noen av dem gradvis ble borte.

– Men dette må jo kreve mye av dere lærere, som har mye å gjøre fra før?

– Det tar litt tid å implementere den nye forståelsen. Men så er greia at det tar egentlig ikke noe lengre tid å få til en positiv utvikling hos en elev enn det tar hele tida å opprettholde alle disse avtalene. Forhåpentlig kan det hende at det blir litt mindre å gjøre i fremtiden, sier Lervik. 

Han beskriver det som et lys som har gått opp for personalet.

– «Aha, så hvis de unngår, vokser bare problemene».

På foreldremøtene for nye åttendeklassinger presenterer lærerne et tydelig må for skolen.

– Her på Holte skole tror vi at alle elever tør å stå foran klassen og presentere når de går ut av tiende trinn. Vi tror også at de tør å ta buss, eller spørre om ting i butikken. Samtidig må vi prøve å trygge foreldrene om at dette går fint, sier Lervik.

Sosiallæreren tenker seg om litt før han legger til: – Litt flåsete, men også litt seriøst, ønsker vi at de skal forstå at skolen er det tryggeste stedet ditt barn kan ha det vondt og oppleve nervøsitet. Og nervøsitet … velkommen til livet, lille venn. Det er en del av hele pakka.