Skolen kan være en god støtte for elever som har søsken med alvorlige spiseforstyrrelser

I denne artikkelen vises ved hjelp av eksempelet Mari hvordan skolen kan spille en positiv rolle overfor søsken av personer med alvorlige spiseforstyrrelser.

 Mari er ni år og bor i et rekkehus sammen med mamma, pappa og storesøster Julia. Nylig har det blitt oppdaget at Julia har diagnosen anorexia nervosa, bedre kjent som anoreksi. Foreldrene til Mari og Julia har begge skyldfølelse for at de ikke forsto tidligere hva som var i ferd med å skje. Moren til Mari har gått ut av sin stilling i et IT-firma og er hjemme med pleiepenger for alvorlig sykt barn i 100 prosent stilling. Foreldrene beskriver at alle familiens våkne timer dreier seg om å få i Julia mat, at det er store konflikter i tilknytning til måltider, og at kommunikasjonen innad i familien har forandret seg totalt. Første gang Mari er med til samtale på BUP, har Julia og foreldrene allerede vært her i et par måneder. De har beskrevet timelange konflikter med kasting av tallerkener, hyling, gråting, forhandlinger og fortvilelse, og foreldrene har ønsket å ta Mari med seg til time.

 Denne artikkelen vil forsøke å belyse hvordan søskens situasjon kan se ut når en spiseforstyrrelse rammer familien, med særlig oppmerksomhet på skolens viktige rolle når dette inntreffer. Spiseforstyrrelse som diagnose kan sees på som et eksempel i denne sammenhengen, da mye også vil kunne gjelde for søsken som pårørende ved andre diagnoser. 

Intensjonen med artikkelen er å gi lesere, særlig på skolearenaen, noen ideer eller tanker som de forhåpentlig tar med seg videre i møte med søsken som Mari. Synspunkter på hvorfor skolen har en særlig betydningsfull rolle i dette arbeidet, og konkrete eksempler på hvordan dette kan se ut, vil presenteres for leseren. Uten de mange møtene med søsken i terapirommet på BUP hadde jeg ikke hatt kunnskapen som jeg via denne artikkelen ønsker å dele med flere.

Spiseforstyrrelser – familiebasert behandling – søskens rolle

Jeg vil først gi en kort introduksjon om spiseforstyrrelser og anbefalt behandling for dette for barn og ungdom i Norge. 

Spiseforstyrrelser omfatter flere ulike diagnoser, hvor denne artikkelen først og fremst omtaler diagnosen anorexia nervosa / atypisk anorexia nervosa, i det videre referert til som anoreksi. Symptomene ved spiseforstyrrelser er endrede tanker, følelser og atferd i tilknytning til mat, kropp og spising. Hovedsymptomet ved anoreksi er frykten for vektoppgang. Det er gjennomgående at ungdom som rammes av anoreksi, ikke forstår alvoret i sin situasjon (Rø mfl., 2020).

Helsedirektoratet (u.å.) kommer med en sterk anbefaling om familieinvolvering i behandlingen i sine retningslinjer for arbeid med spiseforstyrrelser, og anbefalt metode er såkalt FBT – familiebasert behandling. Overordnet i en slik behandling er at foreldre spiller den viktigste rollen gjennom hele behandlingen; de oppfordres til å ta beslutninger som oppleves som riktige for dem som familie fremfor å lytte kun til fagpersoners autoritet (Lock & Le Grange, 2013).

 Viktige prinsipper i behandling er en agnostisk tilnærming, som innebærer et prinsipp om at det ikke er familiens skyld at sykdommen har rammet deres barn. Et annet viktig prinsipp er at hele familien utgjør en viktig ressurs for tilfriskning. I henhold til manualen anbefales det at søsken deltar aktivt i behandlingen, og at deres rolle skal være å tilby støtte og sympati uten å kritisere. Behandlings-prosessen er krevende, og det er en av grunnene til at tilstedeværelse av søsken i terapien er sterkt anbefalt (Lock & Le Grange, 2013).

Spiseforstyrrelsen skaper gjerne en stor uro i familien og låser den i mønstre som uunngåelig rammer søsken. Ikke sjelden fører sykdommen til en avstand søsken imellom som ikke var der tidligere (Wallin mfl., 2024). Når et barn utvikler en spiseforstyrrelse, påvirkes hele familien. Måltider som før har vært et hyggelig møtepunkt, blir forstyrret av angst og redsel. Det er «mot normalt» å ikke spise, og søsken kan ha problemer med å forstå dette. Det er også vanskelig for mange søsken å forholde seg til at en bror eller søster endrer væremåte fullstendig (Holm, 2020).

Flerfamilieterapi er et tilbud som finnes for familier der barn rammes av spiseforstyrrelse. Behandlingen tar sikte på å samle familier, og at familiene kan hjelpe og støtte hverandre (Torsteinsson mfl., 2020). I slik behandling legges det opp til egne søskengrupper nettopp for å imøtekomme søskens behov. Modum Bad har tilbud om innleggelse for hele familien der også søsken er inkludert. Dette kan forstås som tydelige signaler om den alvorlige situasjonen som spiseforstyrrelser i familien skaper for søsken.

Til tross for en klar anbefaling om at søsken skal delta aktivt i behandlingen, velger mange familier etter min erfaring å involvere søsken i mindre grad. 

Det kan være ulike årsaker som legges til grunn for dette valget. Foreldre beskriver et ønske om at søsken opprettholder daglige rutiner, eller at de skånes. Søsken selv kan be om å fritas og setter ord på et ønske om normalitet og deltakelse på skolen. Den som er syk, kan uttrykke et ønske om at søsken ikke deltar og så videre. Man kan sikkert diskutere hvorvidt mer bør gjøres i spesialisthelsetjenesten for å nå søsken, men jeg vil ikke gå inn på dette i denne artikkelen.

Resultatet for mange søsken blir dermed at deres stemme ikke blir hørt i behandlingsapparatet, at de står alene med mange av sine bekymringer og frustrasjoner, og det er her jeg mener at skolen kan vise seg særlig betydningsfull.

«Jeg skulle ønske det var hyggelig å spise sammen sånn som det var før»

I første møte med Mari på BUP setter hun ord på at hun helst ikke vil være her. Hun går glipp av kunst og håndverk, som er hennes favorittfag. Hun sier også at hun er lei av sykdommen, og at hun ikke ønsker å snakke om den.  Etter noen spørsmål til de øvrige i familien rettes fokuset mot Mari. Hun setter etter hvert ord på at hun er lei av at de alltid må spise de samme tingene til middag, at hun blir redd når foreldrene skriker til Julia, og at hun forsøker alt hun kan å ikke gjøre noe feil. Mari sier at hun syns at Julia har blitt så annerledes, hun er alltid sint. Hun forteller at hun går ned i kjelleren når det blir krangling rundt bordet, og at hun blir ekstra redd når det blir kastet tallerkener. Hun forteller at også familiens hund er redd, at den skjelver, og at det gjør henne enda mer redd. Foreldrene bekrefter at de kan sende Mari fra bordet når situasjonen eskalerer. Det er ingen på skolen eller blant Maris venner som vet at Julia er syk, for Julia ønsker ikke åpenhet om sykdommen. På spørsmål til Mari om hva hun ønsker var annerledes, sier hun at hun skulle ønske mamma kunne bli med henne på fotballtreninger sånn som hun pleide, og at de kunne spise pizza alle sammen igjen.

Maris beskrivelser av situasjonen hjemme er ikke unik. Søsken forteller at de inntar ulike roller – et søsken forteller at hun prøver å ta ansvar for at hennes syke søster spiser frokosten sin ved å «spionere» på henne før hun går på skolen. En lillebror forteller at han gikk fysisk til angrep mot sin bror og forsøkte å ta kvelertak på han da broren hadde truet moren med brødkniven i forbindelse med et måltid. Ett søsken forteller at han alltid sitter med hodetelefoner på seg når han er hjemme, for å stenge ute kranglingen, mens en annen forteller at han skulle ønske at søsteren flyttet hjemmefra, og at hun ødelegger hele familien. Beskrivelsene fra søsken er sterke, de lever på mange måter i en krigssone, og mange beskriver som Mari at veldig få rundt familien vet hva de står i.

«Jeg ønsker å ha et sted der alt er som det pleier»

I påfølgende timer på BUP er Mari noen ganger med, og noen ganger ikke. Hun beskriver en ambivalens til å være på BUP. Hun sier det er mest fordi hun ønsker å være på skolen, at hun syns det er vanskelig å bortforklare for andre hvorfor hun ikke er der, og at hun har et ønske om at alt skal være som det pleier. Mari setter ord på at hun syns morgenene før skolen er vanskelige. Hun sier at hun forter seg ut av gangen og ned i kjelleren for ikke å stå i veien for Julia når hun skal inn på kjøkkenet, og at hun noen ganger kan være der nede så lenge at hun får det travelt med å rekke skolen.

 I påfølgende timer på BUP er Mari noen ganger med, og noen ganger ikke. Hun beskriver en ambivalens til å være på BUP. Hun sier det er mest fordi hun ønsker å være på skolen, at hun syns det er vanskelig å bortforklare for andre hvorfor hun ikke er der, og at hun har et ønske om at alt skal være som det pleier. Mari setter ord på at hun syns morgenene før skolen er vanskelige. Hun sier at hun forter seg ut av gangen og ned i kjelleren for ikke å stå i veien for Julia når hun skal inn på kjøkkenet, og at hun noen ganger kan være der nede så lenge at hun får det travelt med å rekke skolen.

For mange søsken medfører en spiseforstyrrelse at foreldrene vier langt mindre tid til dem, og at det legges vekt på betydningen av å opprettholde søskens vanlige rutiner (Ganci, 2015). Mange familier jeg møter, uttrykker at det å skulle følge opp søsken tidvis er svært krevende, og at tiden og overskuddet ikke alltid strekker til.

 Mari liker seg på skolen og har gode venner og lærere. Gjennom samtaler med foreldrene om temaet bestemmer de seg for å informere skolen om situasjonen hjemme, og om hvordan den påvirker Mari. Mari ønsker ikke dette og sier at læreren da vil se på henne annerledes, og at alt kommer til å bli rart.

Etter min erfaring velger mange foreldre i lange perioder å respektere søskens ønske om at ingen skal vite noe. Kraften av sykdommen og hvordan den påvirker klimaet i familien, gjør likevel at min påstand er at barn som lever med søsken med spiseforstyrrelse, uansett ikke har en skolehverdag som er som den pleier (for å bruke Maris ord), og at informasjon til skolen er nødvendig. Dette er også første skritt for at skolen skal kunne tilby den støtten som jeg mener de kan være for søsken av ungdom med spiseforstyrrelse.

For Mari ble det til at foreldrene snakket med læreren hennes, og at hun fikk tilbud om samtaler med helsesykepleier. Det ble også iverksatt tiltak fra skolen for å ta imot Mari om morgenen, særlig de dagene læreren forsto at hun hadde fått det travelt.  Mari fikk sitte ved siden av gode venninner i klasserommet da hun selv hadde satt ord på at hun skulle ønske at lunsjen hun spiste på skolen, kunne være «skikkelig fin og hyggelig», og hun fikk komme med forslag til bøker de kunne lese i klassen mens de spiste.

«Jeg har aldri med meg venner hjem mer»

Når anoreksi rammer familien, hender det ikke sjelden at fortvilelse og frustrasjon dominerer. Det fører ofte til sterke følelser og kamper mellom den syke og foreldrene, eller foreldre imellom. Konflikter kan resultere i utagering, og foreldre som aldri før har opplevd slik ekstrem atferd, kan bli både skremt og forvirret i møte med den (Ganci, 2015). Denne frykten og forvirringen er etter min erfaring ikke mindre hos søsken.

 I en samtale med Mari på BUP kommer det fram at hun ikke lenger har med venner hjem fra skolen, og at noe hun syns er dumt med sykdommen, er at hun ikke kan ha overnatting. Foreldrene bekrefter at de har stanset Maris muligheter for å ha venner på overnatting, siden andre folk i huset medfører større vansker for Julia når det gjelder å få i seg maten. Mari uttrykker at hun heller ikke tar venner med hjem fra skolen fordi hun aldri vet hva som møter henne – om det er krangling, eller om det er lenge til Julia skal spise. Det kommer fram at Maris venninner har blitt sure på henne for at de ikke får bli med henne hjem lenger. Foreldrene setter ord på at dette var ukjent for dem.

Mange søsken jeg møter, beskriver i likhet med Mari at spiseforstyrrelsen gjør at de unngår å ta venner med hjem. Flere eldre ungdommer setter ord på at de forsøker å være minst mulig hjemme, at de oppholder seg ute for å unngå måltidene og konfliktene hjemme.

For Mari ble det en god hjelp at læreren fikk vite om hvordan hun hadde det. Det skapte rom for dialog med Maris venner og klassekamerater, og foreldrene uttrykte at den økte bevisstheten rundt hvordan sykdommen påvirker Mari, mobiliserte dem til økt åpenhet i nettverket, blant annet med foreldre av Maris venner.

«Tror dere hun kommer til å dø?»

Anoreksi er en psykisk sykdom med alvorlige medisinske komplikasjoner. Dette gjør den til en av de psykiske sykdommene med høyest dødelighet (Ganci, 2015). Søsken flest blir svært skremt når de forstår at deres bror eller søster er rammet av en alvorlig sykdom, og de vil veldig gjerne forsøke å hjelpe (Lock & Le Grange, 2013).

Mari ble av oss på BUP opplevd som et veltilpasset og godt fungerende barn, og hennes vansker kom ikke til uttrykk slik at skolen kunne legge merke til det. Andre søsken viser sin bekymring eller sin krevende situasjon på andre måter. En lillebror i en familie vi samarbeidet med, begynte plutselig å utagere på skolen og havnet til stadighet i alvorlige konflikter med andre elever. I samtaler på BUP ga foreldrene uttrykk for at de ikke trodde situasjonen påvirket han noe særlig, noe han selv også bekreftet til oss terapeuter.

I dette tilfellet hadde familien på et tidlig tidspunkt valgt å være åpen med skolen om storesøsters diagnose. Dette ga skolen mulighet for raskt å intervenere på det som syntes å være svært hensiktsmessige måter. Gjennom samtaler på skolen fikk gutten mulighet til å sette ord på at tiden på skolen var krevende for han, siden han bekymret seg mye for søsteren og for om hun kunne komme til å dø. Uten åpenheten ville skolen kanskje ikke hatt samme muligheter til å forstå og romme de sterke uttrykkene. Det er verdt å merke seg at skolen var stedet der han valgte å lufte sine bekymringer, som han verken delte med foreldrene eller med terapeuter på BUP.

Mange søsken setter ord på at de holder igjen på egne behov overfor foreldrene fordi de ser at de er slitne eller har nok med å håndtere søskenet. Det gir et klart signal om den viktige rollen skolepersonalet kan ha i slike situasjoner.

Samarbeid for økt kunnskap

Jeg mener at økt kunnskap om spiseforstyrrelser i skolen er et godt sted å starte. Jeg har et ønske om at denne artikkelen kan være et bidrag til dette. Jeg har ønsket å belyse hvordan en spiseforstyrrelse bringer familiesystemet ut av balanse og påvirker alle familiemedlemmene. Jeg mener at det er mange på skolen som kan spille en viktig rolle som støttepersoner for søsken som har en bror eller søster med en spiseforstyrrelse. Både lærere, ledere, miljøarbeidere, helsesykepleiere og SFO-ansatte vil kunne ha en rolle av betydning.

Jeg mener også at vi som spesialisthelsetjeneste kan bidra inn i skolen med kunnskap om området.

På klinikken der jeg jobber, har vi holdt foredrag om temaet for alle helsesykepleierne i skolehelsetjenesten i en av våre kommuner. Dette opplevde jeg som nyttig og lærerikt for begge parter. Det å sette seg sammen og lære av hverandre, diskutere problemstillinger og øke innsikten i hverandres arbeidshverdag mener jeg vil kunne bidra til økt støtte for familier som rammes av en spiseforstyrrelse. I denne sammenhengen gjaldt dette spesifikt for spiseforstyrrelser, men det er nærliggende å tenke at dette også vil kunne gjøre godt for videre samarbeid mer generelt.

Spørsmål som helsesykepleiere formidlet til oss, handlet blant annet om hvordan behandlingsforløp på BUP kan se ut, hvordan de kan samtale med elever om temaet, hva som kan være gode måter å fange opp barn på når man blir bekymret, og så videre. Spørsmålene ga etter min mening også gode muligheter for å tematisere søskens situasjon og dermed forhåpentlig bidra til økt oppmerksomhet på dem hos de respektive helsesykepleierne.

På klinikken har vi også hatt et samarbeid med en barneskole der lærerne på sjuende klassetrinn opplevde en usunn oppmerksomhet på kropp og mat. Flere av elevene hadde begynt å veie maten sin hjemme, droppe matpakke på skolen, samt at det var mye kommentering på kropp og utseende blant elevene. Selv om slike samarbeid ikke retter seg mot søsken direkte, vil det forhåpentlig kunne bidra til å forebygge at spiseforstyrrelser utvikler seg blant barn og ungdom. Et slikt samarbeid tjenestene imellom vil etter mitt syn kunne gagne alle, men særskilt søsken eller barn som er direkte rammet av sykdom.

«Skolen er mitt fristed»

Mitt ønske med denne artikkelen er å belyse søskens situasjon når en bror eller søster rammes av spiseforstyrrelse, og hvordan skolen kan være til støtte. Mange søsken jeg møter (eller kun hører om) via mitt arbeid i spesialisthelsetjenesten, deltar i liten eller ingen grad i behandling som pårørende. Det gjør at de kanskje bærer på store bekymringer og fortvilelse som de ikke deler med noen.

Skolen som arena blir etter min oppfatning ekstra viktig der familien selv velger å holde søsken delvis eller helt utenfor behandling for å opprettholde fullt nærvær på skolen. For Mari var skolen et fristed som hun og foreldrene vurderte som mer betydningsfullt for henne enn å delta i behandling. Hun fikk god støtte fra voksne på skolen ved å bli møtt med enkelte tilpasninger i en vanskelig periode i livet.

Mange søsken forteller om betydningsfulle voksne på skolen, voksne som ser dem og som snakker med dem om det krevende som foregår hjemme. Hjelp til søsken har betydning for å sette dem bedre i stand til å støtte den som er syk, men det har også stor betydning for å redusere stress og psykiske plager hos søsknene selv. –

Monica Grimsgård arbeider ved BUP Nedre Romerike, der hun blant annet tilbyr familiebasert behandling for familier med ungdom som er rammet av spiseforstyrrelser. Hun har master i spesialpedagogikk fra UiO, videreutdanning i småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk og har for kort tid siden fullført metodefordypning i familieterapi ved spesialistutdanningen hos RBUP. Hun har tidligere arbeidet i barnevernsfeltet, førstelinje og institusjon, samt i skole for barn som er innskrevet til psykiatrisk behandling. 

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 3, 2025. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Ganci, M. (2015). Familiebasert terapi. Håndbok for foreldre med barn og ungdom som strever med anoreksi. Oversatt av Vigdis Wie Torsteinsson. Bergen: Fagbokforlaget.

Helsedirektoratet (u.å.). URL:  Spiseforstyrrelser - Helse-direktoratet.

Holm, L.A.W. (2020). Familie, pårørende og søsken som ressurs i behandlingen. Opplevelser og erfaringer. I: Ø. Rø., T.W. Hage & V.W. Thorsteinsson (red.), Spiseforstyrrelser – forståelse og behandling. En håndbok (s. 34–40). Bergen: Fagbokforlaget.

Lock, J. & Le Grange, D. (2013). Treatment Manual for ANOREXIA NERVOSA – A Family-Based Approach. New York / London: The Guilford Press.

Rø, Ø. (2020). Hva er spiseforstyrrelser? I: Ø. Rø., T.W. Hage & V.W. Thorsteinsson (red.), Spiseforstyrrelser – forståelse og behandling. En håndbok (s. 43–56). Bergen: Fagbokforlaget.

Thorsteinsson, V.W., Halvorsen, I.M., Kvakland, A.-L. & Skjønnhaug, J. (2020). Familiebasert behandling av spiseforstyrrelser. I: Ø. Rø., T.W. Hage & V.W. Thorsteinsson (red.) Spiseforstyrrelser – forståelse og behandling. En håndbok (s. 157–175). Bergen: Fagbokforlaget.

Wallin, U., Næsje, P., Valdes, R. & Wallin, K. (2024). Familjebehandling vid ätstörning. Lund: Studentlitteratur AB.