Bakglatt om bemanning i barnehagen
Debatt: Til dere som vil fjerne bemanningsnormen: Det er ingen skam å snu!
En rekke organisasjoner har samlet seg i kravet om økt finansiering og bedre bemanning i barnehagen, et krav barnehageansatte, foreldre og organisasjoner opptatt av barns omsorg og trygghet har kjempet for i årevis. Men lite ser ut til å skje. I egen feed er årets debattvinner snarere skiløypekultur, og å ploge eller ikke ploge er det store spørsmålet. Som barnehagelærerutdanner etterlyser jeg at barnehagepolitikk diskuteres med samme intensitet. Jeg vil derfor presentere barnehagepolitikken gjennom en skimetafor.
Mange kjenner den upedagogiske familiefaren på skitur. Han langer i vei og skryter av være og føre, mens flokken halser etter. Snart er det pause, lover han. Ved neste veikryss får dere sjokolade! Men når veikrysset kommer er det verken pause eller belønning. Dere klarer litt til, sier han. Og noen år senere er han overrasket over at ingen vil være med på ski.
Familiefaren er selvfølgelig barnehagepolitikken, og bemanningsproblematikken er godt dokumentert. Og ikke overraskende gir den utfordringer med å skaffe sårt tiltrengte fagfolk i barnehagen. I utdanningene snakkes det om en rekrutteringskrise. Antall søkere er nesten halvert sammenliknet med fem år tilbake. Og ikke er det sånn at de som utdanner seg til barnehagelærer nødvendigvis blir i yrket. Ifølge Statistisk sentralbyrå har omtrent 1 av 3 nyutdannede forlatt barnehagen innen ti år. Realiteten er at det er bakglatt, og frafallet fortsetter.
Tunge løft, hektiske dager og emosjonelt krevende situasjoner bidrar til at få har kapasitet til å jobbe yrkeslivet ut. Gjennomsnittlig avgangsalder i yrket er under 60 år, og kun 0,6 prosent er i jobb etter fylte 65, uten at barnehagelærere kan ta ut tidligere pensjon på grunn av belastningene, slik sykepleiere og brannkonstabler kan. Mens det er ulike meninger om hvem som bør oppholde seg i skiløypa, er det altså åpenbart at trenger flere ansatte i barnehagene,
Så hvorfor prioriterer vi ikke barnehagen høyere? Vel, på papiret er bemanningsnormen god. Men den er knapp med tanke på forventningene til hva barnehagen skal utføre, og at den lover mer enn den holder. Det skaper et så stort forventningsgap at det ikke er rart folk ligger langflate i løypa. Selv om normen sier at det skal være maks tre barn under tre år og maks seks barn opp til seks år per voksen, viser forskning at tallforholdet nærmest aldri er slik i praksis. Det er derfor kort mellom fortellingene fra ansatte som står alene med ansvaret for et tosifret antall barn, og som går hjem fra jobb med en følelse av maktesløshet. For kommunene får det ingen konsekvenser, men for barn og ansatte kan konsekvensene være store.
Selvfølgelig finnes det de som liker å gå på ski under alle slags forhold, og selvfølgelig kan det være fantastisk å jobbe i barnehage. Men forholdene må være bedre for at flere skal søke seg til utdanningene og barnehagen, og ikke minst bli der. En ting er at det ikke holder å love – eller lovfeste. Politikken må følges opp. Men normene gir i det minste en indikasjon på at behovet for både nok voksne og nok pedagogisk utdanna voksne i barnehagen er sett.
Når Høyre med Nikolai Astrup i spissen foreslår å fjerne hele normen, er det familiefaren på skitur jeg ser for meg igjen. «Greit, jeg lovet dere pause og sjokolade, men det har vi ikke tid og råd til nå. Marsj av sted!». Det er en skuffelsens politikk. En trenger ikke være pedagog for å forstå hvorfor skiløypa blir tommere av tomme løfter, eller at barnehagene har problemer med å rekruttere og holde på ansatte når politiske lovnader ikke innfris. Barnehagefolk vet dette, men del gjerne dette rådet videre til både skiløpere og politikere: Det er ingen skam å snu.