MEST LEST
Systematiske vurderingsverktøy og profesjonelt skjønn er ikke motsetninger
Debatt: La oss styrke profesjonen – ikke polarisere debatten.
Kristin Danielsen Wolf stiller i sitt innlegg 03.03.26 et viktig spørsmål: Hvorfor brukes ikke barnehagelæreres utdanning, erfaring og faglige skjønn som grunnlag for kvalitetsutvikling i barnehagen, heller enn verktøy utviklet for å vurdere kvalitet i barnehagen? I teksten viser hun til observasjonsverktøyet CLASS (Classroom Assessment Scoring System) og andre lignende verktøy som har fått innpass i norske barnehager. Hun påpeker den manglende forskningsmessige forankringen for bruken av slike verktøy og inviterer til en konstruktiv debatt.
Vi takker for invitasjonen og deler Wolfs syn på at en konstruktiv diskusjon om bruken av vurderings- og kvalitetsutviklingsverktøy i barnehagesektoren er nødvendig. Den pågående debatten preges av en underliggende forestilling om at bruk av verktøy både settes opp mot, og sees i motsetning til, barnehagelæreres profesjonskunnskap, erfaring og pedagogiske skjønn. Dette ønsker vi å nyansere ettersom vi opplever at denne motsetningen er kunstig. Et gjennomgående funn i vår forskning er at barnehagelærere beskriver verktøyene vi har utforsket som både støttende og utviklende i deres profesjonsutøvelse, og at pedagogisk skjønnsutøvelse er en integrert del av deres møte med verktøyene.
I det treårige forskningsprosjektet KUMBA (Kvalitetsutvikling gjennom medvirkning i barnehagen) har vi som forskningsgruppe fra DMMH, NTNU og Nord Universitet utforsket barnehagelæreres bruk av et tredelt vurderingsverktøy i arbeid med kvalitetsutvikling. Verktøyet vi har brukt skiller seg imidlertid fra eksempelvis CLASS gjennom at det er utviklet i en norsk barnehagekontekst og at det bygger på den norske rammeplanen.
Vurderings- og kvalitetsutviklingsverktøyet vi har brukt i KUMBA består av 1) individuell intern vurdering av pedagogisk praksis på egen avdeling/barnegruppe (selvevaluering); 2) ekstern vurdering av pedagogisk praksis gjennomført av to pedagoger fra andre barnehager (observasjon), og 3) individuelle barnesamtaler rettet mot barns trivsel og medvirkning i barnehagen.
Verktøyene brukes ikke mekanisk – men profesjonelt
Et viktig funn i våre studier er at barnehagelærere ikke forholder seg som passive brukere av verktøy. De beskriver snarere det motsatte: At verktøyene gir dem noe meningsfullt. Verktøyene legger grunnlag for bruk av profesjonsspråk og de gir barnehagelærerne et nødvendig utgangspunkt for kritisk refleksjon. Verktøyene fungerer aller best når de brukes i samspill med profesjonskunnskap og pedagogisk skjønnsutøvelse. Vi finner at verktøyene ikke overtar eller overskygger barnehagelærerens profesjonelle kompetanse – de snarere nyanserer, utfordrer og aktiverer den.
Deltakerne i KUMBA-prosjektet peker på at verktøyene de har prøvd ut oppleves som både relevante og legitime. Dette viser at profesjonen kan ha nytte av systematiske tilnærminger som bygger på rammeplanen og den norske barnehagetradisjonen.
Profesjonsutøvelse bygger på faglig refleksjon
Barnehagelærerutdanningen gir studentene solide kunnskaper om barns utvikling, lek, læring, danning og omsorg. Denne kunnskapen er selve fundamentet for det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Profesjonsutvikling forutsetter likevel at kunnskapen videreutvikles i fellesskap, gjennom systematiske prosesser som gjør det mulig å utforske, vurdere og forbedre egen praksis. I dette arbeidet kan ulike verktøy være del av en struktur som fremmer profesjonelle samtaler og kontinuerlig kvalitetsutvikling. Det sentrale er hvordan verktøyene brukes, hva de bygger på, og ikke minst om de gir mening for dem som bruker dem.
KUMBA-prosjektet viser at barnehagelærere er både kritiske, reflekterte og aktive brukere av verktøy. Det er derfor ikke et valg mellom tillit eller verktøy, men mellom verktøy som eventuelt hemmer profesjonelt skjønn og verktøy som støtter og supplerer det. En profesjon i utvikling trenger både kunnskapsbaserte metoder og god profesjonsutøvelse. Debatten bør derfor ikke handle om for eller mot verktøy, men om hvilke verktøy som tas i bruk, hvordan de brukes og hvordan de kan bidra til å styrke barnehagelærernes viktige samfunnsmandat. Kunnskap om og refleksjon rundt bruk av ulike verktøy i barnehagen bør derfor være en naturlig del av barnehagelærerutdanningen.
La oss styrke profesjonen – ikke polarisere debatten
Barnehagelærerutdanningene, forskningsmiljøene og praksisfeltet har et felles mål: å gi barn et barnehagetilbud av god kvalitet. Da trenger vi en debatt som anerkjenner kompleksiteten i profesjonsutøvelsen og som ikke skaper et kunstig skille mellom barnehagelæreres profesjonskunnskap og mer systematiske arbeidsmåter. Forskningen vår viser tydelig at barnehagelærere som bruker verktøy med sin profesjonsfaglighet som utgangspunkt opplever både meningsfullhet og nytte.
