Eg lurer stundom på kva Astrid Lindgren ville tenkt om barndom anno 2025

«(…) den som leker som liten får en rikdom inni seg som man kan øse av hele livet. Man bygger opp en varm, hyggelig verden inni seg. En verden som gir styrke om livet blir vanskelig. Et sted man kan ty til i motgang og sorg.»

Dette skreiv Astrid Lindgren for mange år sidan. I hennar biografi fortel ho at barndomen hennar var breiddfull av leik, og at ho heldt fram med leiken heile sitt liv. «Hun klatret i trærne og akte kjelke til kjolen spjæret og hadde det minst like morsomt som oss», fortalde sonen hennar, Lasse. Eg lurer stundom på kva Astrid Lindgren ville tenkt om barndom anno 2025. Ville ho blitt forferda over kva som har skjedd med leiken?

Trening på vaksenlivet

Leik kan sjåast på som ungane si viktigaste studietid. Gjennom leiken blir nysgjerrigheit, kreativitet og evna til samarbeid og problemløysing utvikla. (Lunde, 2022).

Tenk på alt du trener på når du til dømes leikar gøymeleiken: Kreativitet og problemløysing for å finne den optimale gøymeplassen. Impulskontroll, tolmod og uthald, for å liggje musestille under sofaen for ikkje å bli oppdaga. Handtering av motgang og nederlag for å tole å bli funnen fyrst. Den som står, må fyrst motstå freistinga til å snik-kikke medan han tel. Deretter trengst både pågangsmot, systematikk og uthald for å klare å finne alle. Så trener alle som er med på å halde avtalar, den leikekontrakten som ligg i at no inntar vi ulike roller, og dei held vi på til vi er ferdige. Det byggas kapasitetar for livet, når ein står inni klesskapet og held pusten.

Og slik har barn trent på vaksenlivet til alle tider. Vi vaksne har nok tatt dette for gitt og ikkje tenkt så mykje over det – slik er det jo å vere barn. Men dei siste åra har det blitt ropt varsku frå fleire hald. Dette som vi har tatt for gitt, må vi no skrive og rope om, fordi trehyttene i skogholta ikkje blir bygde, og det er færre ungar ute i gata om ettermiddagane. Vi må skrive og rope, fordi vaksne må forstå kor alvorleg det blir om barn ikkje får tid til å leike.

Fleire skolar tar leiken på alvor

 I boka «Lek og læring i et nevroperspektiv» skriv forfattarane Per Brodal og Charlotte Lunde følgjande: «Skolesystemet har skapt en forestilling om at barn lærer og utvikler seg best gjennom aktiviteter som er styrt og bedømt av voksne, og at barnas egenstyrte aktiviteter er bortkasta tid».

Eg veit ikkje om ein skal peike på skolesystemet, digitale dingsar eller vaksne sitt prestasjonsjag, eller noko anna. Men vi ser at god, gammaldags leik fort kan forsvinne i skolebarn sitt liv, både på dagtid og ettermiddagstid. Eg møtte nyleg ein fyrsteklassing som stolt kunne fortelje at ho gjekk på fire fritidsaktivitetar! Eg klarte å halde meg, men spørsmålet låg på tungespissen: «Men får du tid til å leike då?» Leik er ikkje det same som å gå på fotballtrening, sjølv om du elskar fotball. Ekte leik er noko anna, som du kan gå inn og ut av, og som ikkje blir styrt av vaksne.

Og eg trur vi vaksne har vakna no. No ser vi mellom anna at fleire og fleire skolar landet over tar leiken på alvor. Eg jobbar sjølv på ein barneskole der alle elevar startar dagen med ein såkalla SAL-time (Samarbeid, Aktivitet, Leik), med solid tru på at dette fremjar både klassemiljø, sosial kompetanse og også læring av fag. Slik blir leik ikkje bortkasta tid, men ei solid investering i både danning og utdanning.