SPALTIST Elise Farstad Djupedal

La oss snakke mindre om lærerne

Lærere er veldig viktige for skolen og samfunnet. Kanskje så viktige at vi skal la dem være i fred.

Publisert 01.10.2024 - 07:28

I omtrent alle stortingsmeldinger de siste tjue årene har det blitt understreka at lærere er svært viktige. Det gjentas at lærere har en avgjørende betydning for elevers læring, og at alle elever fortjener gode lærere. Slike utsagn kunne vært brukt til å slå ring rundt lærerne, gi dem gode lønns- og arbeidsvilkår og fortelle dem at de har gjort og gjør en formidabel jobb.

Det er likevel ikke det som har skjedd. Satsinga har bana vei for en storstilt satsing på å forbedre lærerne. I stortingsmeldinga om lærerrollen (2009) kan vi for eksempel lese at målet er å styrke lærerrollen, og «skape en læreridentitet som bringer skolen framover» (s. 9). Lærernes «evne til å lære fra seg» skal forbedres, og det skal satses på «økt kvalitet i lærerutdanning» (s. 10).

Interesse uten tillit

At politikere er opptatt av skole, handler selvsagt om at utdanning ansees som viktig. Skole var en hjørnestein i oppbygginga av velferdsstaten, og satsinga på utdanning ble ytterligere trappa opp da det såkalte kunnskapssamfunnet kom inn som overbygning for skolepolitikken på tampen av 80-tallet. Utdanning ble satt i sentrum for norsk økonomi samtidig som økonomiske begrunnelser for utdanning ble mer framtredende. Lærerne ble utpekt som de som skulle få «mer ut av befolkningens talent», som det sto i offentlige dokumenter.

En skulle tro at det stadige budskapet om at skole og lærere er viktige, var en tillitserklæring til lærere og læreryrket; at understrekinga ble avlevert slik at lærere kjente på både respekt og anerkjennelse for jobben. Det virker imidlertid ikke som det har skjedd. Å si at noe skal forbedres, er det samme som å si at kvaliteten og standarden er for lav. Det er påfallende at en skolepolitikk som hyller viktigheten av lærerne, samtidig klarer å undergrave læreryrket.

Elise Farstad Djupedal

er stipendiat i pedagogikk ved NTNU. Hun har en bred interesse for spørsmål om politikk, skole, ulikhet og inkludering. For tida jobber hun med et historisk doktorgradsprosjekt om grunnskolen som kunnskapspolitikk.

Mindre oppmerksomhet kan gi mer arbeidsro

Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen er en av dem som har sagt det tydeligst. For noen år spurte han på Facebook: «Hva er det med politikerne våre og deres forhold til lærerne?». Videre skrev han at «Valg etter valg etterlyses det dyktigere lærere. Aldri etterlyses det dyktigere advokater, bedre ingeniører, mer kompetente rørleggere eller mer engasjerte tannleger. Alle holder visst mål. Unntatt lærerne. Ingen trenger et kompetanseløft. Bare lærerne. Hva er det som gjør det comme-il-faut (passende, red.anm.) å snakke ned en hel profesjon og hundretusenvis av pedagoger?».

Steen Jensen kan få sagt det. I forlengelsen av hans utspill er det fristende å spørre om skole bør flyttes lengre ned på den politiske dagsordenen, og om lærere bør bli framsnakka som en viktig, men kompetent yrkesgruppe som er gode nok som de er. Ikke for å gjøre lærerne mindre viktige, men fordi en nedtonet debatt kunne gitt færre meninger om lærere og måten de skal gjøre jobben sin på. Paradoksalt nok kunne mindre politisk oppmerksomhet gitt bedre arbeidsbetingelser og mer arbeidsro. Kanskje kunne det også dempa reformiveren og jaget etter å forbedre lærerne?