Vi bygger ikke framtiden med færre lærere

Debatt: – Hvis vi mener at alle elever har rett til en solid grunnmur, kan vi ikke samtidig gjøre det enklere å redusere antallet lærere som skal bygge den.

Publisert

Forslaget om å endre lærernormen legges frem som en justering for å gi kommunene større fleksibilitet. For oss som arbeider i skolen, handler det om noe langt mer grunnleggende: Har vi tilstrekkelig bemanning og kompetanse til å gi alle elever den oppfølgingen de trenger – når de trenger den?

Dette er ikke en teknisk diskusjon om organisering. Det er en diskusjon om kapasitet. Om rammevilkår. Om hva vi faktisk legger i begreper som tidlig innsats, inkludering og likeverd.

En måte å forstå dette på, er å tenke på skolen som et byggeprosjekt.

Når man skal bygge et hus, starter man med grunnarbeidet. Underlaget må være stabilt. Fundamentet må tåle belastningen av alt som skal komme. Dersom forholdene er krevende, krever det mer innsats – flere fagfolk, mer tid og grundigere arbeid. Ingen seriøs aktør reduserer kompetent bemanning i denne fasen og samtidig forventer samme kvalitet på resultatet.

Grunnmuren er det som bærer hele konstruksjonen. Den synes kanskje ikke når bygget står ferdig, men den avgjør hvor robust det blir over tid. Svakheter i grunnmuren kan skjules en stund, men de forsvinner ikke. Det som spares inn i starten, kommer ofte tilbake som økt behov for tiltak senere.

Slik er det også i skolen.

Vi er med på å legge grunnmuren for barn og unges videre liv. Elever kommer med ulike erfaringer, forutsetninger og behov. Noen har et stabilt utgangspunkt når de begynner på skolen. Andre trenger tettere oppfølging for å få et fundament som tåler videre læring og utvikling.

«Kids do well if they can»

I profesjonen vår ligger Ross Greene sin forståelse – «Kids do well if they can» – forankret i den profesjonelle ryggraden. Barn ønsker å mestre og høre til. Når de strever – faglig, sosialt eller språklig – ligger det som oftest sammensatte årsaker bak.

Det forplikter oss til å møte dem med støtte, struktur, relasjon – og den profesjonelle kompetansen som gjør at tiltakene faktisk virker.

Samtidig er ikke skolens oppdrag å rangere behov. Vi kan ikke velge mellom enkeltelever med stort behov og resten av klassen – og ofte er det heller ikke én, men flere, som trenger tett oppfølging samtidig, innenfor det samme klasserommet.

Opplæringsloven § 12 slår fast at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. For å oppfylle det ansvaret må vi ha tilstrekkelig bemanning og riktig kompetanse.

Når rammene strammes inn

Vi har allerede sett hva som skjer når rammene strammes inn. 

I Bergen kommune ble det i handlings- og økonomiplanen for 2025–2028 foreslått at det som hovedregel ikke skal søkes om morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring utover to år. I praksis betyr dette en betydelig reduksjon i bruk av tospråklige faglærere. For mange flerspråklige elever innebærer dette mindre tilgang til nødvendig faglig og språklig støtte.

På vår skole, med mange flerspråklige elever og et stort antall tospråklige lærere, fikk dette store konsekvenser. Flere tospråklige faglærere mistet jobben. Det betyr tap av kompetanse, relasjoner og språkressurser som var avgjørende for elevenes mulighet til å delta, oppleve mestring og være inkludert i egen klasse. Dette handler ikke bare om budsjettposter. Det handler om grunnmuren for videre læring.

Når lærernormen nå foreslås endret nasjonalt, må vi se dette i sammenheng. Nasjonale minstekrav fungerer som en sikkerhetsramme. Når de svekkes, øker risikoen for at bemanning og kompetanse blir salderingsposter i pressede budsjetter.

Å svekke lærernormen er derfor ikke et nøytralt grep. Det er et politisk valg som åpner for færre lærere der økonomien er presset – og dermed mindre kapasitet til å gjøre det grunnarbeidet vi vet er avgjørende.

Vi vet at solide bygg krever solid grunnarbeid. Vi vet at forebygging er bedre enn reparasjon. Og vi vet at inkludering, tidlig innsats og et trygt skolemiljø ikke kan vedtas – de må bemannes.

Derfor handler denne debatten om mer enn fleksibilitet. Den handler om prioriteringer, og om vi mener alvor med likeverd i skolen.

Hvis vi mener at alle elever har rett til en solid grunnmur, kan vi ikke samtidig gjøre det enklere å redusere antallet lærere som skal bygge den.  Et samfunn som svekker grunnmuren i skolen, kan ikke forvente at resten av byggverket står støtt.