Urolege hender og føter har ein viktig beskjed til oss

Vi har lenge sagt «all åtferd har ein grunn». No seier vi litt klokare: Sansesøking eller sanseunngåing er ofte et forsøk på å møte et nevrologisk behov (Warner et al, 2021).

Det er noko barnet ubevisst prøver å få til med den hetta eller den capsen. Kva då? Jo, den snevrar inn synsfeltet, skjermar deg for inntrykk. Det er sanseunngåing, som har ei regulerande effekt. Og den blyantknaskinga? Den er ei form for sansesøking, som har ei regulerande effekt. Og den som er regulert, er mykje betre i stand til å ta til seg ny kunnskap.

Eit grunnleggjande behov for balanse

I boka «Fra uro til ro», skriv Næss Johannessen og Bakken (2020) følgjande: «Sansemotorisk stimulering er et grunnleggende behov – likevel forsøker vi ofte å overstyre dette behovet. Dersom vi tvinges til å sitte stille over lengre tid og bruke av vår kognitive kapasitet, vil vi enten kjenne et sterkt behov for å røre på oss, eller vi vil dissosiere». Kva betyr dette? Vi blir rastlause, eller vi koplar ut og blir fjerne og slappe.

Vidare forklarer Næss Johannessen og Bakken: «I et klasserom vil vi lett kunne se hvem av barna som forsøker å hjelpe sin egen hjerne på den ene eller den andre måten. Problemet er at voksne har ein tendens til å stoppe denne selvhjelpen».

Desse handlingane som blir stempla som uro, er mange gongar hjernen sitt forsøk å kome i balanse. Vi vaksne må difor vere klar over at når vi ber elevar om å slutte å bite på blyanten, fikle med ting, eller sprelle med beina gjer vi det vanskelegare for dei å halde seg i «læringsvindauget» (Næss Johannessen og Bakken, 2020). Vi trur vi hjelper dei til ro og konsentrasjon, men sannsynlegvis er det det stikk motsette som skjer.

Oppgåva blir difor å heller spørje seg: Kva er det barnehjernen forsøker å få til no? Denne eleven som brettar papirfly av alt han ser, har openbert eit behov for taktil stimulering. Kva kan vi gjere for at ein får dekt dette behovet utan at det skal suse papirfly rundt i rommet? Kan han få ein klump plastilina i staden for? Og desse urolege beina, kan dei få ein strikk på stolen, slik at dei kan få sprelle litt utan at klasserommet blir reine friidrettsbana?

Nye reglar for caps og matboks

Det er heilt avgjerande, både for læring og trivsel, å lage skolekvardagar for barn som er på lag med biologien. Kva drøymer eg om? At det kjem ein dag, kor vi ber alle elevar om å ta på hettegenser når det er tid for nasjonale prøvar. Så ber vi alle ta med ekstra niste, slik at vi kan fylle opp lagra før vi startar. Tenk om resultata hadde gjort eit hopp?

Men skal vi ikkje ha nokre rammer og reglar då? Jo, absolutt. Eg trur på ein skole der vi har klare rutinar, reglar og forventningar. Eg trur på ein skole der vi er knalltydelege på at alle former for krenkingar er heilt uakseptabelt. Samstundes trur eg på at vi tek ein ny kikk på reglar for slikt som capsen, matboksen og vannflaska. For den vaksne som tviheld på at du ikkje får ta ein bit frå matboksen før kl. 11:00, den køyrer utdanningsløp med handbrekket på.

Kjelder:

«Frå uro til ro» (Næss Johannessen og Bakken, 2020)

«Transforming trauma in children and adolescents» (Warner et al, 2021)