Å lytte er å se med kroppen - Møte med barn sett fra en skuespillers perspektiv

Dette essayet er basert på mine erfaringer fra det å lage radio sammen med barn – og her vil jeg dele noe av den innsikten og de refleksjonene jeg har gjort meg på bakgrunn av dette arbeidet. Deler av essayet er hentet fra et foredrag jeg ble invitert til å holde for BUP for noen år siden. De ville gjerne høre om mine erfaringer med å møte barn i mitt arbeid som skuespiller.

Jeg er utdannet mimeskuespiller fra Teaterhögskolan i Stockholm og har jobbet med barn i mange ulike former. Jeg har spilt teater for barn, dukketeater – både på teater og på tv, vært sykehusklovn, gjort et dukkeprosjekt som handlet om smertemestring for sykehusbarn, laget radio sammen med barn, formidlet barnelitteratur og gjort ulike skoleprosjekter.

Jeg har ikke vitenskapelig bevis for noe av det jeg skriver. Jeg er ikke terapeut, pedagog eller psykolog. Jeg er skuespiller, og det jeg skriver, er sant for meg, men ikke nødvendigvis sannheten med stor S. Bare så det er sagt.

Mimeskuespiller

På gymnaset visste jeg at jeg ville bli skuespiller. Noen år senere så jeg en forestilling som ledet meg i retning av det fysiske teateret. Kroppens språk. Det var en ung mann alene på scenen, forestillingen var i krysningspunktet mellom dans og teater. Det var lekent, guttete, morsomt, tøft og rørende. Det ble ikke sagt et ord, bevegelsen var språket. Jeg kjente at det traff meg midt i kroppen uten å gå via mitt analyserende og overtenkende hode. Der og da visste jeg at jeg ville jobbe med bevegelse. Jeg ville bevege og bli beveget.

Kroppen er et instrument

Denne erfaringen brakte meg videre til mimelinjen på Teaterhögskolan i Stockholm. I fire år besto hverdagen min av å trene kroppen til å bli et bevisst instrument. Et instrument som sender ut signaler, tar imot signaler, og som prosesserer det som kommer inn.

 Jeg oppdaget at dette lå nært min natur.

 Radio Super

Etter å ha jobbet med å stå på scenen og foran kamera i noen år ble jeg invitert til å lage et barneradioprogram sammen med barn i NRK Super, Radio Super. Det som var forskjellen nå, var at jeg var i direkte dialog med barn – en til en.

Det er jo noe underlig at jeg som mimeskuespiller laget radio, men jeg oppdaget at jeg brukte kroppen like mye som et instrument i radiostudioet som på teaterscenen.

Det var en gjeng med barn som byttet på å være i studio. De var mellom 7 og 10 år. Jeg var programleder, og barnet var medprogramleder. Vi lekte, tullet mye, spilte rollespill og snakket for eksempel om hvorfor barn ikke vil spise brokkoli og oliven. Vi besøkte Märtha Louise på slottet og var med et av barnas farmor på hundetrening. Men vi tok også opp vanskelige ting som skilsmisse, det å savne noen, døden og det å bli skikkelig sint.

Mitt ønske var å få barnet i den andre enden av mitt blikk til å blomstre. Jeg ønsket å skape et rom der barnet kunne være, uten å kjenne at det måtte være noe annet enn det det var. Ekte med andre ord. Oppgaven min var å lage bra radio, og det er nøkkelordet for alt jeg synes er bra: et ekte uttrykk.

Så begynte arbeidet med å utforske hvordan jeg får barnet som sitter overfor meg, til å blomstre. En av mine lærere var en tulipan.

Tulipanen

En morgen la jeg merke til en tulipan i hagen. På et sted i hagen vokser det en stor tulipan hvert år. Det var morgen, og alle tulipanens kronblader var lukket. Senere på dagen ser jeg at alle kronbladene har åpnet seg. Hvorfor skjer dette? Det slo meg at om morgenen var det overskyet og kaldt, men senere på dagen var det sol og varmt. Da åpner den seg. Det er lyst, varmt og trygt, og den åpner seg og viser oss hva den har på innsiden. Så å blomstre er å åpne seg. Jeg fikk øye på et naturprinsipp. Noe åpner og noe lukker.

I samspill med barna i Radio Super oppdaget jeg at jeg er bærer av det samme prinsippet som tulipanen. Det sitter omtrent midt i brystet. Jeg kan kjenne om det åpner eller lukker seg. Rent fysisk vil jeg kunne beskrive det som sammentrekning i brystet eller en følelse av at det åpner seg i brystet. Som spenning eller avspenning. I samtalene med barna begynte jeg å observere dette og fikk også en fornemmelse av at jeg kunne se det samme hos barna.

Speiling

Noe av det første jeg observerte hos barna, var at de «skannet» rommet. Som om de ville finne ut av: «Hva er reglene her? Hvordan skal jeg være i dette rommet?» Og i og med at jeg var programlederen, var det jeg som satte tonen. Det var meg de i stor grad speilet seg i.

Mitt ønske var jo at de skulle føle at de kunne være akkurat slik de er. Og hvordan formidler jeg det? Hvordan skaper jeg et rom der barna kjenner i kroppen at det er sant? Jo, jeg må være slik jeg er, uten å ta på meg en maske. Uten å gjøre meg til. Det første jeg oppdaget, var at det er vanskelig. For jeg vil gjerne være flink, jeg er ikke glad i å gjøre feil eller at folk oppdager at jeg til tider er ganske nervøs. Men jo mer ærlig jeg var, desto større ble rommet der barnet også kunne være seg selv.

Så begynte et lite forskningsprosjekt: Hva er det som åpner, og hva er det som lukker, i samspillet med barna?

Autentisitet – det som åpner

At det som skjer, er sant. At rommet er ett, om du vil. At det jeg spiller ut, er i tråd med det som er på innsiden. Vi ler av det som er morsomt, viser når vi blir flaue, viser når vi blir berørte – at ting får være som de er. Vi hadde et visst manus vi fulgte, og en gang sa et av barna: «Nå er jeg så nervøs at jeg ikke husker noen ting.» Det er en ærlig sak, og jeg visste akkurat hva hun mente, for sånn har jeg det også noen ganger.

Når det som er på utsiden, klinger likt med det som er på innsiden, blir kroppen avspent. Det kjenner vi. Å kjenne er å «se» med kroppen.

Varme og vennlighet – det som åpner

Vi har alle våre greier. Jeg kan være veldig streng med meg selv, ha perfeksjonistiske tendenser. Og noen ganger tviler jeg på om jeg er god nok. Og dette hadde jeg selvfølgelig med meg inn i radio-studio. Hvis jeg kan møte disse sidene i meg selv med vennlighet og varme, som jeg ville møtt en av mine beste venner, da slapper kroppen av. Min erfaring er at den gjør det når den får lov til å være det den er. Og evner jeg å møte meg selv på denne måten, formidler jeg gjennom min væren at barna kan bli møtt på samme måte. Dette er ikke noe vi nødvendigvis formidler igjennom ord. Vi skaper rommet med kroppene våre.

De beste radiosendingene laget vi når rommet mellom oss var åpent. Jeg kunne kjenne det i kroppen når det fløt. For liv flyter, og det vet kroppen vår. Noen ganger fikk vi til å skape dette rommet, andre ganger var vi ikke i nærheten. Men over tid bygget vi relasjoner som var ekte. Så hva lukker rommet imellom oss?

Dom og forventning – det som lukker

Med jevne mellomrom kunne jeg oppleve at rommet lukket seg. Noen ganger fra et øyeblikk til et annet. Hva er det som skjer nå, tenkte jeg. Hva er det jeg gjør som gir dem behov for å beskytte og lukke seg? Det jeg oppdaget at jeg gjorde noen ganger, uten at jeg var klar over det, var at jeg dømte barnet. Eller at jeg hadde en forventning om hvordan det skulle oppføre seg, og ble litt skuffet når de ikke «leverte».

I begynnelsen fikk jeg det ikke til å stemme at jeg var dømmende. Jeg ser jo på meg selv som en som har omsorg og respekt for barn. Men da jeg gikk meg selv etter i sømmene, så jeg hvor lite som skulle til. En nyanse i blikket, en spenning i munnviken eller noe i tonefallet. Noe som utstrålte at de ikke var slik jeg skulle ønske at de skulle være. Dette oppdaget jeg ved å kjenne i min egen kropp hva jeg drev med. Da jeg gikk enda litt dypere, fikk jeg øye på at dette skjedde når jeg var usikker. Når jeg ville framstå som flink. Dom og forventning lukker.

Likeverd og ydmykhet

Jeg er lederen i rommet, men jeg ser rett på deg. Ikke opp til deg eller ned på deg. Det har vi begge fortjent. Vi er likeverdige. Og det at du åpner opp og inviterer til å være sammen på ekte, gjør meg ydmyk. Jeg ble oppmerksom på at varsomhet er en fin ting. Jeg ble også klar over at dette rommet vi har skapt der vi åpner oss, er et sårbart rom. Det kunne hengt et skilt på døren der det sto likeverd og ydmykhet. For selv om det er mye lek og tull i dette rommet, så skjer det i et dypt alvor.

Sammen

I ettertid har jeg reflektert over hva som er konklusjonen på denne «forskningen». Det jeg har landet på, er at når disse faktorene er i balanse, oppstår det en følelse av et vi som er større enn summen av oss begge. Det gir en følelse av å være sammen. Og opplevelsen av å være sammen på ekte har jeg oppdaget er veldig god.

Uten at jeg var klar over det mens vi holdt på, ser jeg i ettertid at barna jeg har møtt på veien, har vært veldig gode lærere. De har hjulpet meg til å få øye på at det å lytte er å se med kroppen.

Mads Buer er utdannet mimeskuespiller fra Teaterhögskolan i Stockholm. Han har spilt teater og dukketeater for barn, vært sykehusklovn, gjort et dukkeprosjekt som handlet om smertemestring for sykehusbarn, laget radio sammen med barn, gjort ulike skoleprosjekter og formidlet barnelitteratur. 14. november i fjor holdt han et foredrag på RBUP Øst og Sør om det samme temaet han har skrevet om her.

Dette essayet ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 1, 2024. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.