Vinter-OL minner oss på hva som skal til for å lykkes

Når vi samles foran TV-skjermen under vinter-OL, lar oss begeistre av medaljer, jubler over norske utøvere og kjenner på fellesskapet store idrettsøyeblikk skaper, er det lett å glemme hva som faktisk ligger bak de store prestasjonene. Ingen olympiske medaljer kommer av seg selv. De er resultatet av en langsiktig og systematisk talentutvikling som krever høy kompetanse og gode rammevilkår.

En avgjørende bidragsyter i dette er toppidrettsgymnasene.

Toppidrettsgymnasene gjør det mulig for unge utøvere å kombinere videregående opplæring med satsing på toppidrett. Alternativet for mange ville vært å velge mellom skole og idrett, et valg som i praksis fører til færre framtidige medaljevinnere, eller unge mennesker som ikke fullfører utdanningen. Godt over halvparten av de norske deltagerne i OL kommer fra toppidrettsgymnasene, og det samme gjelder svært mange av trenerne. Samtidig fullfører rundt 95 prosent av elevene ved toppidrettsgymnasene videregående innen normert tid og med gode faglige resultater. Dette viser at modellen virker.

I en tid preget av økt uro og usikkerhet, ser vi også hvilken kraft idretten har som samlende nasjonalt prosjekt. Store idrettsøyeblikk gir fellesskap, stolthet og samhold i befolkningen. Det er ingen overdrivelse å si at idretten spiller en rolle også for beredskapen og motstandskraften i samfunnet vårt. Da må vi også ta på alvor de systemene som faktisk utvikler morgendagens utøvere.

Toppidrettsgymnasene er ideelle og formålsdrevne organisasjoner som samarbeider tett med Olympiatoppen og idretten. De kan ikke ta utbytte, og alle inntekter går tilbake til elevene, undervisningen og skoletilbudet.

Likevel er rammevilkårene presset. Kostnadene ved å drive et kvalitativt godt toppidrettstilbud har økt, mens finansieringen ikke fullt ut reflekterer det faktiske innholdet i opplæringen eller det høye nivået av tilrettelegging, oppfølging og kompetanse disse skolene tilbyr.

Toppidrettsgymnasene avlaster også det offentlige. Uten dem måtte fylkeskommunene vurdert om de hadde råd til å etablere tilsvarende, kostbare tilbud selv. Trolig ville dette ofte ikke være realistisk, noe som igjen sannsynligvis ville medføre en betydelig utvikling av rene helprivate idrettstilbud og forsterket kommersialiseringen av ungdomsidretten. Valgfriheten for elever og foreldre ville blitt mindre, og norsk idrett svakere.

Når vi nå heier fram norske utøvere i OL-løypene, bør vi stille spørsmålet: Legger vi godt nok til rette for neste generasjon? Vi mener at svaret er nei og at toppidrettsgymnasene må anerkjennes som det de er: en sentral del av den norske idretts- og utdanningsmodellen, og et ideelt tilbud som fortjener gode og forutsigbare rammer. Dette er en investering som gir oss som samfunn mye verdi tilbake, gjennom fellesskap, idrettsglede, stolthet og samhold i en ellers polarisert og urolig tid.

Olympiske øyeblikk skapes ikke bare i målområdet. De skapes i klasserom, treningshaller og på idrettsbaner over hele landet, lenge før medaljene deles ut.