Imperier i fortid og samtid – hva elevene ikke lærer

Historiebevissthet er det første av kjerneelementene i læreplanene for historiefaget på videregående skole. Men norske elever trenger en mer nyansert forståelse av forholdet mellom nasjonalstater og imperier i historien og samtiden enn det som framkommer i historiepensumet. I skolen undervises det om imperier under en sterkt normativ overskrift. Imperier handler der om europeisk kolonialisme og konsekvenser for «de andre». Den historien er både viktig og interessant, men er langt fra den eneste historien som bør fortelles om imperier.

Historie som fag er preget av tre myter. Den første myten er at nasjonalstaten har erstattet imperiene som historiens sluttpunkt. Vi forestiller oss gjerne at imperier er relikvier fra en tid da verden var mindre opplyst, og at de moderne statene har tatt over som en mer rasjonell og naturlig form. 

Imperiene forsvant ikke etter første verdenskrig. Det britiske imperiet gikk under, og det tyske, det osmanske og det russiske. Men imperier som politisk form og praksis lever i beste velgående. Stalin skapte et imperium i Eurasia, som varte til 1991, og bygget en stat som drev terror mot egen befolkning og mot andre land. Som motvekt utviklet USA et globalt nettverk av militærbaser, økonomiske avtaler og kulturell påvirkning. Det er blitt kalt et uformelt imperium og et invitert imperium - og en rekke andre ting.

En beslektet myte er å se imperier og nasjonalstater som gjensidig utelukkende. Myten sier at om den ene politiske formen eksisterer i et geografisk område, kan ikke den andre eksistere samtidig. Denne tanken stammer fra 1800-tallets historieforskning som ville vise hvordan nasjonene hadde slumret under Det tysk-romerske riket, men nå endelig hadde våknet. I slik historieforskning ble historien gitt en klar retning, og historikerens romantiske fortelling fikk enormt gjennomslag, ikke bare i Europa, men i hele verden. Nasjonalstaten ble framstilt som en naturlig enhet i motsetning til imperiets kunstige makt. I praksis har de to formene, nasjonalstater og imperier, eksistert sammen, som lagene i en kake.

Den tredje, og kanskje farligste, myten er at imperier ikke angår oss i det 21. århundret. Denne tanken bygger på en naiv tro på at globalisering og internasjonale institusjoner har innført forutsigbart og regelstyrt samarbeid der naken og rå makt tidligere hersket. Men å ignorere imperiedynamikk gjør oss blinde for hvordan verden faktisk styres. Vi er vitne til sammenbruddet av imperiet vi har vært en del av siden den andre verdenskrig. USAs makt nådde toppen på 1990-tallet og litt inn i det nye årtusen. Så begynte det å gå nedover, først langsomt, så raskt.

I boka Imperiet faller – syv rikers sammenbrudd og hva vi kan lære av dem sammenligner jeg USAs sammenbrudd med seks andre verdensimperiers kollaps. Hva skjer når imperier rakner? Hva er årsakene? Det har vært debatt blant historikere om hva man skal mene med at Romerriket falt. Roma ble inntatt av fiender, og vandaler marsjerte gjennom riket på 400-tallet. Men var det et sammenbrudd? Hvordan ble det opplevd i samtiden?

Med det samme Midtøstens historie kommer til syne i historikernes kildemateriale, rundt 3500 f.Kr., finner vi utviklingen av imperier, og de har formet verden siden da. I en framtid der jorda fortsatt er befolket, finnes ikke et realistisk politisk kart uten imperier som oppstår, vokser, støter inn i andre imperier, kommer i konflikt, og etter hvert begynner en dødsspiral som ender i svekkelse og oppløsning. Og rommet der et imperium svekkes og trekker seg tilbake, vil ikke bli et politisk vakuum, men et sted der andre imperier vil ønske å dominere.

Elever og lærere trenger historisk bevissthet for å reflektere over Norges plass i en verden som endrer seg radikalt. Noen historikere vil hevde at Europa er nødt til å bli mer som et imperium, slik f.eks. Timothy Garton Ash skrev i tidsskriftet Foreign Affairs sommeren 2023. Hva det skal innebære, kan diskuteres, men historien kan vise oss at imperier ikke trenger å være sentraliserte, de trenger ikke være tunge av byråkrati, de trenger ikke være elitistiske, de trenger ikke være fjernere fra folk flest enn nasjonalstaten er det, de trenger ikke ha en dominerende folkegruppe, de trenger ikke påtvinge folk kultur og identiteter.

Imperier kan, i beste fall, være pragmatiske, de kan tilby forskjellige varianter og grader av tilknytning, og de kan fungere som rugekasse for nasjonale og regionale identiteter. Imperier kan koordinere militære ressurser for å avskrekke ytre fiender. Imperier kan gi folk tilgang til et nivå av lov og rett som ligger over nasjonalstaten når nasjonalstatens domstoler ikke klarer jobben sin. Det merket marginaliserte og undertrykte folkegrupper i Det tysk-romerske riket, og derfor sørget de da imperiet ble oppløst i 1806.

Den høyst mangelfulle fortellingen om at imperier bare handler om kolonisering og undertrykkelse utført av europeere, har bidratt til å plante en mistanke mot overnasjonale institusjoner i norske sinn. Det er en mistanke vi ikke har råd til å ha lenger.

Historie uten nåtidsblikk

Myter om steinalderen i norske lærebøker