Mer fjernundervisning: Sparetiltak eller god løsning?

Spørsmålet er om dette er en god idé, eller om det blir en hvilepute for fylkeskommuner i økonomisk krise. Nå er forslaget lagt ut på høring.

Det er mange spørsmål som melder seg her. Det kanskje aller viktigste besvares i liten grad i utredningen som ligger til grunn for forslaget, nemlig: Hva vil økt grad av fjernundervisning bety for kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen?

Blandede erfaringer i Finnmark

I Finnmark har man i flere år drevet forsøk med den såkalte LOSA-modellen. Erfaringene herfra er i stor grad brukt som bakgrunn for Utdanningsdirektoratets utredning og anbefalinger. LOSA står for Lokal Opplæring i Samarbeid med Arbeidslivet, og går kort fortalt ut på at elevene blir boende i sin hjemkommune og får en stor del av timene som fjernundervisning. 

I tillegg har de praksis i en lokal bedrift og 5 fysiske samlinger på Nordkapp vgs., som er den skolen som har ansvaret for tilbudet. I hjemkommunen sitter elevene sammen med andre LOSA-elever på ulike utdanningsprogram, og de har en lokal veileder som også fungerer som kontaktlærer.

Begeistringen for LOSA-modellen er stor blant fylkes- og lokalpolitikere i Finnmark, men tilbakemeldinger fra de tillitsvalgte gir et litt mer nyansert bilde. Modellen er relativt dyr, bl.a. på grunn av reise- og oppholdskostnader i forbindelse med de fysiske samlingene. Det er få elever på hvert sted, noe som kan begrense elevenes sosiale miljø og deltakelse i skoledemokratiet. I verste fall kan det føre til at enkelte elever faller utenfor sosialt i forhold til elever som går i ordinære tilbud. Det er heller ingen elevtjenester tilgjengelig lokalt, som f.eks. yrkes- og sosialrådgivning.

Truer vanlige skoletilbud

Det er også bekymring for at ordinære, fysiske skoletilbud vil måtte legge ned fordi de ikke får nok søkere når flere elever velger LOSA-modellen. Flere rektorer har da også tatt til orde for å avvikle LOSA-modellen for å sikre kvaliteten på de ordinære opplæringstilbudene i Finnmark.

Praktisk opplæring i bedrift er nok i mange tilfeller mer motiverende for elevene enn opplæring på skolen, men det er ofte begrenset hvor mange bedrifter som er tilgjengelige på små steder. Dette er noe som kan gi et varierende læringsutbytte med tanke på de mange kompetansemålene i fagene, og elevene vil kunne mangle teoretisk og praktisk bredde sammenlignet med elever i ordinære opplæringsløp.

Når såpass mye av opplæringen foregår i bedrift, blir vurderingsarbeidet ofte utfordrende for faglæreren. For det er bare de som er ansatt i lærerstilling som kan ha faglig ansvar for opplæringen. Det går tydelig fram av opplæringslovens § 17–16. Når faglærer sjelden er fysisk til stede i bedriften, blir dette naturlig nok en utfordring, noe også UDIR omtaler i sin utredning.

– Fjern-undervisning er et eksperiment med elevenes framtid

Men det er også positive sider ved ordningen. Elevene kan bli boende hjemme lenger, og slipper å flytte langt av sted med de kostnadene en hybeltilværelse innebærer, både økonomisk og emosjonelt, for en 15–16-åring. Det lokale næringslivet ser på modellen som en rekrutteringsarena, og erfaring viser at mange får læreplass etter at de har vært i praksis i en lokal bedrift. Men det aller viktigste argumentet for å beholde og utvide en slik ordning, er at flere elever fullfører videregående opplæring i Finnmark etter at LOSA-modellen ble innført.

Uklare krav om godkjenning

Men selv om modellen fungerer i Finnmark, er det ikke noen selvfølge at den vil fungere i andre fylker. Regjeringens forslag innebærer nemlig at modellen skal kunne brukes i alle landets fylker der det er «lav bosetting og store avstander». Dette er ikke nærmere definert, og blir dermed opp til hver enkelt fylkeskommunes skjønnsmessige vurdering. All erfaring tilsier at det skjønnet fort kan bli påvirket av fylkeskommunens økonomi. Og når det gjelder avstander, må vi vel kunne si at Finnmark er i en særstilling.

UDIR anbefaler krav om at praksisbedriftene i ordningen skal være godkjente lærebedrifter. Dette for å sikre kvaliteten i opplæringen elevene får. Regjeringen foreslår derimot at det ikke bør være krav om at praksisen må gjennomføres i en bedrift, og at bedriften må være en godkjent lærebedrift. Her håper jeg virkelig regjeringen tenker seg om to ganger. Dersom kravet om praksis i bedrift forsvinner, vil det kunne undergrave hele ordningen. Elevene risikerer å få et vesentlig dårligere tilbud, og det er ingen garantier for kvaliteten på opplæringen.

Dersom ordningen skal fungere etter hensikten, må det også gis tydelige føringer til fylkeskommunene, slik at den kun kan brukes dersom det gir et bedre tilbud til elevene. Vi må for all del unngå å gi fylkeskommunene flere muligheter til innsparinger som medfører et dårligere tilbud til elevene og forringer kvaliteten på fag- og yrkesopplæringen.