MEST LEST
TEMA: Skolenedleggelser
Pedagognormen
Barnehagelæreryrket er meningsfullt, men rammene gjør mange syke
Debatt: Å ta vare på barnehagelærerne er en forutsetning for å ta vare på barna.
Publisert
Odd Arild Viste har fått kritikk for å si det mange barnehagelærere kjenner på kroppen: At et fantastisk yrke også kan gjøre deg syk.
I forrige uke rettet leder av medlemsråd barnehage i Utdanningsforbundet Bergen, Odd Arild Viste, en tydelig advarsel til barnehageansatte: «Du har verdens viktigste, mest meningsfulle og spennende jobb – men ikke bli værende i den for lenge.»
Viste pekte på en dyster statistikk: En gjennomsnittlig barnehagelærer har en avgangsalder på 59,3 år, og blir i snitt helt eller delvis uføretrygdet allerede som 51‑åring. Det gir ikke bare tap av kompetanse for barnehagene, men også dårlig pensjon og store belastninger for den enkelte barnehagelærer.
Tallene sier ikke alt om hvordan hverdagen er i alle barnehager. Likevel beskriver de en realitet som mange kjenner på – derfor er det liten grunn til å avfeie Vistes innlegg som svartmaling.
Kraftige motreaksjoner
En gruppe barnehageforskere og barnehagelærer-utdannere reagerte sterkt på Vistes innlegg. De mener han forenkler virkeligheten og skaper et bilde av at «yrket gjør deg syk».
Jeg opplever snarere at Viste ønsker å riste i myndigheter og arbeidsgivere – og kanskje også i egen fagforening – for å tvinge fram nødvendig handling.
Viste kjenner både yrkesstoltheten, engasjementet og den faglige tilfredsstillelsen som preger barnehagehverdagen. Nettopp derfor tror jeg at han treffer et ømt punkt når han beskriver det mange kjenner på: Det som gjør barnehagelæreryrket meningsfullt – den tette relasjonen til barna – kan også være det som sliter oss ut når rammene ikke strekker til.
Emosjonelle krav er et arbeidsmiljøproblem
Forskning fra SINTEF viser at yrker med høye emosjonelle krav har økt risiko for langtidsfravær. En viktig forklaring er opplevelsen av ikke å strekke til i relasjonen til dem man skal gi omsorg til. Dette gjelder særlig helse‑ og omsorgsyrker – og barnehagen er et slikt yrke.
Paradokset oppstår når vi har tydelige faglige idealer for hva god praksis er, men mangler tid, bemanning og støtte til å leve opp til dem. Da blir ikke utdanningen en beskyttelse – den kan tvert imot forsterke opplevelsen av å komme til kort. Norsk og dansk forskning beskriver dette som et meningstap i profesjonen.
Danskene har i større grad begynt å behandle høye emosjonelle krav som et arbeidsmiljøproblem – ikke som et individuelt mestringsproblem. Det bør vi lære av.
Trivsel og slitasje kan eksistere samtidig
Forskerne peker også på tall som nyanserer bildet. TALIS-studien viser at over 90 prosent av ansatte i barnehagen trives og vil anbefale yrket videre. Samtidig viser den nyeste undersøkelsen at rundt halvparten ofte eller alltid opplever stress.
Dette er ikke en motsetning. Mange opplever jobben som dypt meningsfull når de har tid og støtte til å gjøre den godt.
Vi vil det samme
Jeg tror ikke Viste og forskerne står på hver sin side, men at de er ute i samme ærend: Å ta vare på det beste i barnehagelæreryrket, slik at flere kan stå i det – og at flere vil velge å bli barnehagelærere.
Skal vi lykkes med dette, må vi styrke rammene rundt arbeidet. For eksempel ved å sikre:
- systematisk veiledning for nyutdannede barnehagelærere
- faste faglige fora der barnehagelærere kan drøfte barns trivsel og utvikling
- ukentlige møter om utfordringer i egen barnegruppe – og tiltak som kan settes inn
- reell mulighet til å bruke plantiden til planlegging og vurdering
- at styrere er tett på det pedagogiske arbeidet og støtter pedagogiske ledere
Hvis barnehagene ikke har bemanning til å prioritere dette, er bemanningen rett og slett for lav.
Å ta vare på barnehagelærerne er en forutsetning for å ta vare på barna. Og det er nøkkelen til at verdens viktigste jobb også skal være en jobb man kan bli værende i.
