Alle elever har rett til tilpasset opplæring, men først og fremst har de rett til å bli sett

– Er det riktig å si at du har lært mer her enn i ni år på skolen? spør kameramann Ronny i dokumentaren «Gutter på randen» som ble vist på NRK i går 12. februar.

– Absolutt, bekrefter en av gutta.

– Jeg føler meg dårligst i matte på skolen. Her har jeg ikke den følelsen, sier en annen.

Hva er det som har foregått her, lissom? spør Nils, den andre kameramannen.

– De som er her har vist at de vil ha noe bedre ut av meg, svarer en av gutta.

Guttas Campus er en intensiv læringscamp med 10-12 voksne på 38 elever som deles i tre grupper. En voksentetthet som er langt fra skolehverdagen. Forholdene ligger til rette for å utvikle samhold, lagfølelse og vennskap 24 timer i døgnet. Alle spiser sammen, lekeslåss, danser, tuller og blir trygge utenfor klasseromsboksen. Det er disiplin, regler og krav med tydelige forventninger om å følge reglene. - Det trengs, bekrefter flere av gutta. I etterkant av campen får hver gutt sin egen frivillige mentor som følger opp med jevnlig kontakt og sørger for en best mulig overgang fra hoppkanten i 10. klasse til videregående. «Vi gir oss aldri!» er et treffende motto.

Et læringseventyr

I 2018 var jeg så heldig å få være skrivelæreren for Guttas Campus’ pilotprosjekt i to uker av sommerferien. Det var en sann fryd å få jobbe tett med superengasjerte og dyktige voksne. 16 timers arbeidsdager med smil om munnen var smekk fulle av gylne øyeblikk. Aldri har jeg lært så mye og aldri har jeg fått så mye igjen på to uker! Jeg strakk til.

Det var testing og kartlegging før og etter. På en skala fra 1 til 10 om hvor godt de likte å skrive, økte snittet fra 4 til 7 poeng på to uker. Én elev utviklet poetiske talenter og tok med seg ekstra ark for å skrive om kvelden; han ble kalt for The Poet da campen var slutt. En annen skrev argumenterende om skole-Norge som lett kunne stått på trykk i Aftenposten. Vi lokket fram lærelysten sammen. Samtlige gutter opplevde mestring og glede over å høre til, bli sett og få nok hjelp. Ja, jeg hadde følelsen av å kunne trylle, og kan best beskrives som et læringseventyr.

Karaktertrekk og klistremerker

I tillegg til det faglige, er arbeid med karaktertrekk sentralt; sosial kompetanse, viljestyrke, engasjement, nysgjerrighet kommer under huden og blir med videre i livet - langt viktigere enn karakterer. Bøttevis med synlig læring. Intensivt. High fives fra mobilfrie hender og varme klemmer. Og uendelige remser med klistremerker som selv de tøffeste gutta blir hoppende glade for.

Syvmilsteg til klasserommet

Da jeg startet skoleåret etter campen i 2018, hadde jeg 80 elever i norsk på videregående og jeg var kontaktlærer for 25 av dem. Vi jobbet med karaktertrekk og jeg fortalte om Guttas Campus. En av elevene i 2. klasse så på meg og sa: -Hvorfor fikk ikke jeg hjelp før det var for sent?

Jeg brukte like mye energi og hadde like stor tro på at alle elevene mine kunne bli skrivere av både poesi og poengterte artikler. Men hverdagen var milevis fra hva jeg hadde opplevd på campen med nok tid sammen med andre som styrket og støttet laget. For kunsten å lokke fram følelsen av at du mestrer og er god nok, særlig hos dem som kanskje ikke har kjent på den følelsen på mange år, det krever ekstra tid til den enkelte.

Hvor er laget?

Jeg har møtt elever som har fått dysleksidiagnosen i fanget noen måneder før standpunkt. Jeg har møtt elever som ikke finner seg til rette og må vente månedsvis på hjelp. Jeg har sett elever som har følt seg dumme fordi de kom skeivt ut fra hoppkanten. Ikke hoppkanten fra 10. klasse til videregående, men fra hoppkanten i barnehagen. 

Det er der læringsvinduene står på vidt gap, det er der smilene sitter løst og utforskertrangen er størst. Det er der samfunnsøkonomien gir størst avkastning. Det er langt lettere å lirke opp et vindu som står på gløtt enn å låse opp en dør som har vært stengt i årevis.

Rett til å bli sett

Elever har rett til tilpasset opplæring, men først og fremst har de rett til å bli sett. Da må fulle klasser deles til et pedagogisk forsvarlig antall elever, ikke slåes sammen som et sparetiltak. Da må kontaktlærere ha mer enn to minutter i uka til hver elev på videregående, og da er vi nødt til å styrke laget med større voksentetthet fra andre instanser som støtter både elevene og lærerne. Først da kan vi si at vi gir alle rett til å oppleve mestring og lykkes. Først da kan vi si at vi motvirker at lærere brenner ut og gir opp et yrke som de trives godt i.

Vitaminer til slutt

Jeg håper politikere og skolemyndigheter ser «Gutter på randen». Det er en vitamindose å se de tøffe gutta sprekke opp i store smil som varmer mer enn vårsola!

Den vanlige skolen kan ikke matche Guttas Campus, som nok ligger nærmere folkehøyskole enn grunnskole og videregående, men kanskje kan vi få til en mini-camp i alle fylker før 10. klasse eller før videregående?

Alt koker ned til tid og ressurser. Magien når gnisten tennes, den kjenner alle lærere til. Og tro meg, alle lærere i skolen ønsker å få det beste ut av sine elever. Det er derfor vi er lærere.