Årets søkertall gir oss ikke bedre lærere

Svært kort fortalt viser årets oversikt at søkertallene til grunnskolelærerutdanningen går noe opp, mens søkningen til lektor- og barnehagelærerutdanningen går ned. Her er det tre viktige ting å huske på: 

For det første er altså ikke gruppen som søker lærerutdanning som helhet økt særlig mye. Noe har gått opp, og noe har gått ned. Vi er med andre ord sannsynligvis fortsatt i den katastrofale stillingen vi har vært i siden 2017, da lærerutdanningene ble femårige, og søkertallene stupte.

For det andre bør vi huske at «økningen» skjer ut fra et helt katastrofalt lavt nivå. Å øke nesten ingenting med for eksempel 15 prosent er ikke spesielt imponerende. Og det sier svært lite om hvordan en trend utvikler seg videre.

For det tredje må vi huske at regjeringen nå i praksis har droppet de fornuftige minstekravene 4 i matematikk og 3 i norsk. «Økningen» trenger dermed ikke bety at flere kvalifiserte søkere har dukket opp. Kanskje består «økningen» omtrent utelukkende av søkere som sektoren frem til 2024 ikke mente var kvalifisert for en lærerutdanning, men som regjeringen nå har tatt inn. Dette bør det være mulig å finne ut av gjennom analyse av søkertallene.

Ikke nødvendigvis flere kvalifiserte søkere 

Uansett blir det svært spennende å følge 24- og 25-kullene fra lærerhøyskolene videre. Får man like mange ut i den andre enden av studieløpet når man tar inn søkere som altså frem til 2024 ble ansett for ikke å være kvalifiserte? 

Er man generelt sett motivert for fem års studier om man ikke hanglet seg fram til en treer i norsk på videregående? Noen er nok det. Eksempler finnes. Men alle, som standard? Vi får se.

Det som er sikkert, er at å droppe minstekravene ikke akkurat gjorde noe bra for yrkets «status». Fra før visste ungdommen at om alt annet går galt, kan du i alle fall bli lærer – så lenge du fulgte noenlunde med i norsk og matematikk. 

Nå vet ungdommen at de nye lærerne de får, ikke nødvendigvis engang klarte å karre seg til en treer i norsk da de selv gikk på videregående. Det er ikke akkurat slik man bygger status i et yrke, for å si det svært mildt.

Egeninteresser

Om man er interessert i dette temaet er det også noe annet man bør vite, og det er at alle du kan lese om og fra – regjeringen, lærerutdannere, organisasjonene, institusjonene – har sine egne og svært tydelige egeninteresser med hensyn til lærerutdanningen. Som altså, per i dag, har enorme problemer med å tiltrekke seg ungdommen (såkalte «søkere»).

For regjeringen handler det om å fremstille seg selv i et godt lys, og legge frem «løsninger» som helst ikke koster så mye.

For lærerutdannerne og høgskolene / universitetene gjelder det først og fremst å holde på den femårige utdanningen, ettersom incentiver i universitets- og høyskolesektoren favoriserer masterutdanninger fremfor andre. Tilbyr du en «mastergrad», kan du holde på studentene lenger, du kan ha flere ansatte og et større budsjett, og du kan kalle dine ansatte «professorer» (fremfor for eksempel «høgskolelektor»).

For organisasjonene, som for eksempel Utdanningsforbundet, er det også enkelt; om man kan begrense antall yrkesutøvere, kan man lettere nå fram i lønnskampen. Se bare på flygeledere, leger og heismontører. Man kan også sammenligne sitt eget yrke med andre yrker der det kreves mastergrad – selv om de fleste lærere per i dag ikke har mastergrad. 

Derfor har Utdanningsforbundet en helt klar egeninteresse i at «mastergraden» for lærere opprettholdes, selv om den er en katastrofe med tanke på rekruttering til yrket. Manglende rekruttering = færre yrkesutøvere = lettere lønnskamp.

Får ikke flere dyktige kolleger

Hva med oss som er lærere i dag, hvilke interesser har vi?

Vel, det kommer an på hva du ønsker deg. Vil du ha flere dyktige kolleger, er det nok ikke så lurt å senke kravene til inntak på lærerskolene. Vil du ha økt «status», er det heller ikke så smart. Men om du ønsker deg flere kolleger, altså at det i det hele tatt utdannes en del lærere i Norge, bør du nok ønske at man går tilbake til en kortere utdanning som ungdom gjennom flere tiår har funnet attraktiv.

Det er dessverre spennende tider i denne sektoren av samfunnet.

Våre spaltister

Elise Farstad Djupedal

Elise Farstad Djupedal jobber som skoleforsker på NTNU. Hun disputerte nylig med avhandlingen Grunnskolen som kunnskapspolitikk. Hun formidler forskninga si for å bidra til en mer opplyst offentlig samtale om skole og utdanning og bruker ofte egne forskningsfunn til å utfordre dagens skolepolitikk.

Ingrid Kristine Aspli

er barnepsykolog. Hun brenner for barndommens egenverdi, hvordan vi kan lage helsefremmende hverdager for barn, lek som helende kraft, både for voksne og barn.

Odin Nøsen

holder til i Stavanger, og jobber som rådgiver for skole i Randaberg kommune. Tidligere har han vært lærer i ungdomsskolen og undervisningsinspektør. Han er opptatt av at vi jobber med fag og teknologi i skolen og har et hjerte for opplevelsen som didaktisk grep.

Olav Schewe

har en doktorgrad innen læringsstrategier ved Universitetet i Oxford. Han er også forfatter av bøkene Superhjernen og Superstudent, som begge er oversatt til over 20 språk.

Ola Buxrud

er familiemann, ved-entusiast og lektor i videregående skole i Oslo. På Utdanningsnytt skriver han primært om videregående opplæring.

Anita Holm Cirotzki

er barnehagelærer, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet og leder i kontaktforum for barnehage. Hun er også fast spaltist i Første Steg.

Ingeborg Lovise Tyse

er fra Randaberg i Rogaland og har undervist på videregående siden 2004. Hun er sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet og leder yrkesfaglig forum. Hun er også fast spaltist i Yrke.