En skole som ikke legges ned er en investering i fremtiden

Utdanningsnytt har i vinter skrevet en rekke artikler om skolenedleggelser, med gode argumenter for ulike syn. Et perspektiv jeg likevel mener det snakkes for lite om i dette ordskiftet er de langsiktige og i praksis irreversible konsekvensene av å legge ned skoler. 

Jeg ønsker derfor å dele noen erfaringer fra håndteringen av saken vi gjorde i Drammen, som kan være av verdi å reflektere over også for andre kommuner.

For oss inntraff situasjonen høsten 2024, da kommunestyret mottok en utredning fra kommunedirektøren som vurderte seks skoler som aktuelle for nedleggelse. Vi i Venstre var aller først ute med å flagge vårt standpunkt – da vi allerede i vårt partiprogram for perioden hadde slått fast at vi ikke ville legge ned skoler. Dette tydelige standpunktet fikk vi både ris og ros for. Hvordan kan et parti som har lovt større økonomiske rammer til skole, samtidig forsvare å bruke millioner på tom bygningsmasse de neste par årene? 

Vår økonomiske analyse strakk seg imidlertid lenger fram enn det “KS-blikket” gjerne gjør: hva blir de helhetlige konsekvensene for lokalsamfunnene som berøres av en skolenedleggelse? Hva vil det ha å si for tryggheten, bolysten og blilysten i et nærmiljø som mister sitt bankende hjerte og naturlige samlingssted? Kommer ungt utenforskap til å øke – og hva blir de videre langsiktige konsekvensene av dette (et særlig aktuelt spørsmål i vår kommune som har slitt med ungdomskriminalitet)? 

Hva skjer med det lokale idrettslaget (og andre lokale lag og foreninger) hvis deres lokaler for øving og fremføring – som skolen med tilhørende bygninger gjerne utgjør – forsvinner? Og hva koster det samfunnet i folkehelse på lang sikt dersom en hel bydel da blir stående uten et nært idrettstilbud? (Det siste har Helsedirektoratet faktisk laget en kalkulator for å regne ut) 

Slik problematiserte vi område for område, og konklusjonen ble for oss til slutt krystallklar:

De langsiktige kostnadene av å legge ned skoler er enormt mye større enn det kortsiktige underskuddet ved å drive noen skoler i overkapasitet – selv om det skulle vedvare lenge. 

Mange av oss i Venstre har bedrifts- og økonomierfaring og er vant til å regne i nåverdi. Og nåverdien av Drammen 2075, seks skoler fattigere, var uakseptabel.

Burde vi kreve at KS-økonomene – som har blitt ekstremt premissgivende for kommunale utredninger om slike spørsmål – legger til grunn slike utregninger like ofte og på lik linje som sine klassiske fireårige økonomiplan-baserte prognoser? Det mener vi er verdt å diskutere.

Kommunestyret i Drammen endte – etter mye om og men – på å ikke legge ned noen av skolene. Vi i Venstre jublet, men forsto samtidig at vi kun hadde kjøpt oss et postkort. Nå kunne vi nemlig reklamere for at vi var annerledes-kommunen som ikke legger ned skoler og som satser på nære og trygge lokalsamfunn (i motsetning til så godt som alle våre naboer). I et håp om å få økt tilflytning. Og innbyggervekst trenger vi, innenfor dagens finansieringsmodell av kommunene (som det kan sies mye om, men som en gang er det vi må forholde oss til) – særlig når vi også har gått til valg på økte rammer for skolene. 

Vi velger derfor å se på denne beslutningen som en unik investering i å øke innbyggertallet vårt. I tiden etterpå har vi derfor parallelt hatt et sterkt fokus på å få fortgang i planforslag og byggesøknader på boligprosjekter (innenfor de rammene vårt parti kan akseptere) – samt mange andre attraktivitetstiltak, blant annet ved å faktisk tilføre skole mer penger – slik at denne investeringen faktisk munner ut i noe konkret.

Lykkes vi derimot ikke med å omsette dette postkortet i vekst, så er også vi i Venstre fullt klar over at vi om noen år igjen vil måtte ta stilling til det samme spørsmålet – og at det vil bli vanskeligere å stå i det samme standpunktet på nytt. Men per nå er vi svært positive til at vi skal få til dette.

Og ja, til slutt: også vi er fullt klar over at alle norske kommuner ikke kan vinne tilflyttingskampen – gitt at det er en begrenset totalmengde å ta av, med tanke på lave fødselstall og redusert innvandring. 

Vi skal derfor ikke bastant påstå at løsningen vi valgte er realistisk for alle. Men for en sentral bykommune som Drammen står vi på at det vil være en falliterklæring å gå inn for en “trygg og effektiv” demontering av lokalsamfunn – som “skolenedleggelsesideologien” i praksis er en oppskrift på. 

Skal det være noe hold i den sentralisrerende arealpolitikken skiftende Regjeringer har videreført i flere tiår, så må en kommune som Drammen rigges for vekst – og det kan ikke skje uten at alle kommunedeler der en ønsker slik utvikling, faktisk beholder og styrker tjenestene og tilbudene som vanlige innbyggere forventer å ha tilgjengelig innenfor kort avstand.