– Når jeg sier at jeg skal bli barnehagelærer, stopper samtalen opp

Elin Buttingsrud Bråthen (46) har nettopp kommet inn døra i det hvite huset sitt på Rolvsøy utenfor Fredrikstad. Hun har lagt bak seg nok en vinterkald praksisdag i barnehagen, og er dermed ett steg nærmere ferdig utdannet barnehagelærer.

– Jeg er blant de eldste på studiet. Så jeg må passe på at jeg ikke tar en sånn mammarolle, ler hun.

Bak henne, på veggen lenger inne i stua, skimtes bilder fra da barna var små. Nå er de store og på vei ut i verden for å finne seg et levebrød, omtrent samtidig med at Elin stabler på beina karriere nummer to.

– Jeg har vært en gründer siden 2009, og var med på å starte og bygge opp et reklamebyrå.

Elin gjorde det bra i kommunikasjonsbransjen og tilbrakte dagene i åpent kontorlandskap som prosjektleder og grafisk designer. Hverdagen bestod av innholdsproduksjon og kreativt arbeid – og eventer, fest og moro var en naturlig del av arbeidslivet.

Men i 2019 var det noe som begynte å skurre. Barna var blitt eldre og Elin hadde plutselig tid til overs.

– Jeg kjente ikke igjen meg sjøl. Det kom til et punkt hvor jeg ikke hadde den driven lenger, som jeg synes det krever å ha som eier. Det er jo ikke noe åtte til fire-liv når man driver for seg selv.

Solgte seg ut av reklamefirmaet

Elin gikk i tenkeboksen. Så kom covid, og hun fikk enda litt mer tid til å tenke.

– Hvis jeg skulle gjøre noe helt nytt, hva skulle det være?

Valget skulle falle på pedagogikk. Kanskje fordi hun selv har dysleksi, og har to barn som har arvet det samme.

– Jeg har alltid hatt interesse for barn, og har vært en sånn FAU-mamma, alltid sagt ja når ingen andre meldte seg. Så jeg begynte på grunnleggende pedagogikk én gang i uka.

Pedagogikk var inngangsporten, og den langsiktige tanken var å bli spesialpedagog. I 2021 tok hun steget og solgte seg ut av reklamefirmaet. September samme år begynte hun på spesialpedagogikk på Høgskolen i Østfold.

– Det var litt galskap. At man har en trygg jobb som man velger å gå fra. Men det var nå jeg måtte gjøre det, ellers hadde det blitt for sent.

Planen var klar, men plutselig ble studiet i Halden lagt ned. Da måtte Elin en tur tilbake i tenkeboksen.

– Da stod det mellom lærerutdanning og barnehagelærer. 

Etter å ha lest seg opp på begge studier, var det pedagogikken i barnehagen som traff henne aller mest.

– Man møter seg sjøl litt sånn i døra, det merket jeg under studiene i spesialpedagogikk. Man kjenner seg igjen i fagstoffet, gamle minner fra egen barndom og skolegang kom opp. Både alt det vonde, men også alle de viktige møtene.

Plutselig ble alt tydelig for Elin. Det var barnehagelærer hun skulle bli. 

– Tenk å ha en jobb hvor man kan ha fokus på lek og relasjon som et av de viktigste elementene i hverdagen.

Har ikke angret

Elin begynte på deltidsstudiet, og kort tid etter gikk hun og banket på døra til barnehagen der hun selv hadde hatt barn. Der fikk hun jobbe to dager i uka mens hun studerte.

– Jeg ble litt overraska sjøl, over hvor godt jeg trivdes i barnehagen.

Plutselig var reklamebransjen, design og livet foran PC-skjermen blitt et tilbakelagt kapittel. Og hun har ikke sett seg tilbake.

– Etter en arbeidsdag i barnehagen er jeg sliten på en annen måte. Det er ikke sånn at jeg drar hjem fra jobb og tenker at det blir deilig med en løpetur, for man er veldig mye mer i bevegelse. Vi er på tur og er masse ute, og det er helt nydelig.

Selv har hun alltid beundret de som jobber i barnehage, og samtidig tenkt: Det kunne jeg aldri gjort. Det så altfor slitsomt ut.

– Men så gir det så mye tilbake. Ikke minst det å kunne være til stede her og nå. Det har jeg egentlig aldri vært så god til, for jeg har alltid hatt deadlines som skal jobbes mot.

Folk blir stille når hun forteller om karrierebyttet

Denne våren gjør hun ferdig studiet, og til sommeren er hun utdannet barnehagelærer. Når hun forteller folk hun møter om valget hun har tatt, blir hun ikke nødvendigvis møtt med samme entusiasme som hun selv føler.

– Før, da jeg møtte nye mennesker og fortalte om jobben som grafisk designer, ble de nysgjerrige. Når jeg nå sier at jeg er barnehagelærer, føler jeg at samtalen stopper. Det synes jeg er litt interessant, og litt trist, egentlig.

Hun tror det handler mye om uvitenhet om yrket, og om et ufortjent dårlig rykte.

– Mange ser nok på barnehager som steder hvor barn bare «passes på» i stedet for å forstå at det er en arena for pedagogisk utvikling. Jeg er sikker på at det finnes mange historier der ute hvor barnehagelærere har vært en viktig brikke for barn og familier.

Det er ikke tvil i stemmen når hun fortsetter:

– Jeg har møtt og jobbet sammen med mange faglig dyktige og fantastiske pedagogiske ledere og barnehagelærere. For meg har de en høy status.

Ikke drevet av penger

På spørsmål om hva hun tenker om lønnsnivået i bransjen hun forlater kontra det hun skal inn i, svarer hun uten å nøle. 

– Penger har aldri vært det som har drevet meg i jobben. Det har jeg vært bevisst på hele tiden, også overfor egne barn. Man må jobbe med noe man synes er gøy. Og så tenker jeg: Det ordner seg! Nå er jo jeg etablert og hadde råd til å begynne å studere, så det var også en trygghet.

Elin er per dags dato jobbsøker. Og det ser ut til at det er gode jobbutsikter i vente – hun er allerede invitert til flere intervjuer.

På mange måter går hun motstrøms, og bytter til et yrke mange forlater tidlig – midt i arbeidslivet.

– Hva tenker du om det?

– Jeg har absolutt følt på det, men ikke angra. For meg handler det om å følge hjertet. Og akkurat nå kjenner jeg på et engasjement jeg ikke har hatt på lenge.

Hun titter ut av  stuevinduet, bort på barnehagen som ligger tvers over jordet.

– Jeg er forberedt på at det finnes flere motbakker der ute. Men det finnes også mange fantastiske øyeblikk i barnehagene, og når de skjer vil jeg være der sammen med barna.