Kunnskap er kritisk – også i KI-tidsalderen

I en tid der all slags informasjon kun er noen tastetrykk unna, er det lett å tenke at det å fylle hodet med kunnskap er unødvendig. Men nevrovitenskapen peker i motsatt retning: Det å kunne ting utenat er enormt verdifullt for hvordan vi lærer, tenker og skaper.

Et viktig funn fra nevrovitenskap er at hjernens kapasitet for tenkning – arbeidsminnet – er svært begrenset. Når vi tenker, kan arbeidsminnet enten hente informasjon utenfra (skjerm, papir, samtale) eller kunnskap som allerede ligger i langtidshukommelsen. Det siste gir et enormt fortrinn: når informasjon allerede ligger i hjernen, har arbeidsminnet langt større kapasitet for avansert tenkning, kritisk vurdering og problemløsning.

Legg sammen de åtte sifrene i mobilnummeret ditt i hodet. Deretter, forsøk å gjøre det samme med dette (ukjente) nummeret: 92876418. Ikke se på nummeret mens du regner. Det er merkbart tyngre, kanskje så krevende at arbeidsminnet ikke klarer det.

Enten vi skal vurdere en politisk påstand eller løse et komplisert problem, tenker vi bedre når vi har et «mentalt bibliotek» å hente fra. Har vi kun informasjon utenfra å forholde oss til, for eksempel levert av KI, blir tenkningen treg og begrenset. Vi klarer ikke å tenke like godt uten kunnskap i hodet. Et annet viktig funn fra nevrovitenskapelig forskning er at vi har to typer langtidshukommelse. 

Jo bedre det sitter, jo raskere tenker du

Den deklarative hukommelsen lagrer fakta og begreper (støttet av hippocampus), mens den prosedurale hukommelsen lagrer ferdigheter, intuisjon og automatiserte vaner (støttet av basalgangliene).

Når vi gjenforteller forskjellen på betinget og ubetinget fengselsstraff noen dager etter vi har lært det, henter vi det fra den deklarative hukommelsen vår. Derimot, når vi sykler eller skriver på tastatur, henter vi fra den prosedurale hukommelsen.

Å få noe inn i den deklarative hukommelsen kan gå raskt, men å hente det frem igjen, krever bruk av arbeidsminnet og kan ta tid. For den prosedurale hukommelsen er det motsatt: Det tar tid å få noe inn i hukommelsen, men når det er på plass, kan det hentes frem lynraskt uten å bruke noe særlig av arbeidsminnet. Det er derfor en erfaren sjåfør kan manøvrere bilen i tett trafikk samtidig som hun fører en samtale. Bilkjøringen ligger i den prosedurale hukommelsen, så arbeidsminnet er tilgjengelig til å fokusere på samtalen.

Repetisjon har sin plass

Repetisjon og mengdetrening er prisen vi betaler for å flytte kunnskap over i den prosedurale hukommelsen. Men så er gevinsten enorm. Dette ser vi tydelig i læring av fremmedspråk: I starten ligger ordforrådet i den deklarative hukommelsen, og vi må tenke oss godt om for å formulere setninger eller forstå tale.

Etter nok øving snakker vi flytende. Språket har flyttet seg til den prosedurale hukommelsen. Da trenger vi ikke lenger bruke arbeidsminnet på å lete etter ord – vi kan bruke det på innholdet, altså hva vi vil si. Å utvikle ekspertise innebærer nettopp dette: å flytte store mengder kunnskap over i den prosedurale hukommelsen. Da utvikler vi intuisjon og kan lett tenke kreativt, kritisk eller avansert, fordi vi kan trekke på store mengder bakgrunnskunnskap uten at arbeidsminnet overbelastes.

Er det noe vi trenger i KI-tidsalderen, er det evnen til å tenke godt – for å bruke KI på en fornuftig måte, for å være kritiske, og for å kunne tenke sammen med KI slik at resultatene blir bedre enn det KI eller vi kan skape alene. Men for å få til det trenger vi kunnskap i hodet.