MEST LEST
Slik er barnehagehverdagen i Ghana
Fagartikkel: Barnehagene i Ghana skal forberede barna på skolestart med streng disiplin og kunnskap i lesing, matte og engelsk.
Publisert
Sist oppdatert
Som praksisstudenter i ghanesiske barnehager har vi kjent på forskjeller innen kultur og pedagogikk, og har forstått at det er ulikt syn på barn og barndom. Det gjør barnehagefeltet komplekst og spennende.
Skoleforberedende
Ghana, tidligere kalt Gullkysten, har vært en tidligere britisk koloni fra 1974–1957 med engelsk som det offisielle språket i barnehager og skoler. Barnehagens rolle har handlet om å forberede barna til skolestart med streng disiplin og tydelige forventninger for akademiske kunnskap (Prochner og Kabiru, 2008).
I både offentlige og private barnehager følger ansatte rammeplanen National Council for Curriculum and Assement (NaCCA). Ifølge Rammeplanen skal barnehagene jobbe med lekbasert læring og lage planer for hva de skal gjøre (Ministry of education, 2019). Rammeplanen er utformet av den private organisasjonen Sabre Education. I den offentlige barnehagen vi besøkte, måtte de ansatte følge rammeplanen til punkt og prikke, mens det i den private barnehagen var rom for endringer. Sabre Education hadde også inspeksjoner for å vurdere lærernes praksiser.
Lekbasert læring
De ansatte i den offentlige barnehagen ønsket mer lekbasert læring, men syns det var vanskelig med lite bemanning og få materielle ressurser. I samtaler med lærere ønsket flere å gå tilbake til den skolebaserte læreformen, og støttet ikke Sabre Education sine metoder. Lærerne og foreldre påpekte at tidlig lese- og skriveopplæring i barnehagen påvirker barnas muligheter i skolen. Mange barn kom fra fattigere strøk og hadde foreldre med lite utdanning og trang økonomi. De hadde ikke råd til å kjøpe skolesaker eller følge opp barna.
Gunnestad (2002) skriver at barnehagetradisjonen i Afrika er annerledes enn i Skandinavia, og barnehagene blir sett på som viktige for å forberede barna til skolen (Gunnestad, 2002, s. 12). Alle barn har ikke mulighet til å gå på skolen, og det er konkurranse og opptaksprøver for å komme inn på de beste skolene. Mange barn kommer fra hjem uten ressurser som bøker, papir og fargesaker. Å lære grunnleggende skrive- og lese ferdigheter gir derfor et fortrinn for å begynne på skolen (Gunnestad, 2002, s. 12).
Det var ingen formell krav om at personalet skulle ha profesjonsutdanning i Early childhood education eller teacher training, og så lenge de hadde en relevant utdanning rettet mot barn, kunne de jobbe i barnehage. Det er færre som søker jobb i offentlige enn private barnehager, fordi private barnehagene betaler bedre.
Den offentlige barnehagen
Det var kun en førskolelærer i en barnegruppe på 40 barn mellom 4 og 5 år og en lærer på 30 barn mellom 5 og 6 år. Vi så at læreren hadde mye ansvar og måtte ta av seg hele barnegruppen alene i den offentlige barnehage. Vi observerte mest formidlingspedagogikk. Det var lite rom for medvirkning og lange samtaler mellom voksne og barn. Ghanesiske praksisstudenter ble derfor en stor ressurs for lærerne i hverdagen.
Barnehagedagen begynte med morgenstund med kristne sanger og Ghanas nasjonalsang, mens barna marsjerte inn i klasserommet. Deretter hadde de samlingsstund og gruppeaktiviteter med ulike tema som bokstaver, tall og uttalelse av ord. Barna hadde med seg egen mat i matboks til lunsj, men hadde også mulighet til å kjøpe varm mat som fisk, kylling, ris og suppe fra kantinen. Etter lunsj var det samlingsstund med gruppeaktiviteter, storefri på 30 minutter og så gruppeaktiviteter. På slutten av dagen hadde barna lesestund der de leste bøker eller barna selv fortalte en historie.
I den offentlige barnehagen hadde de diverse «stasjoner» for lek som å bygge klosser eller ha butikklek, men de ble brukt bare en gang da vi var der. Det var heller ikke tilrettelagt for at barna selv kunne gå bort dit å leke uten en voksen.
Det fysiske miljøet inne og ute
Vi erfarte at klasserommene var tradisjonelt innredet med stoler, pulter og en tavle. Rommene var preget av skoleforberedne «læring». Sammenlignet med norske barnehager gir det fysiske miljøet her mer rom for variert lek og kroppslig bevegelse inne. Frimpong (2019) har forsket på klasserommets fysiske miljø som den tredje pedagog i Ga-West i Ghana. Studien viser at barnehagene ofte har upassende møbler, lite ressurser og for mange barn i klasserommet. Det påvirker barns muligheter til å bevege seg fritt og gjøre varierte aktiviteter.
Uteområdet i den offentlige barnehagen var delt i et område med sandkasse, et område med lekeapparater og et område med bare vegetasjon. I området med lekeapparater var bakken av sand, og lekeapparatene var av stål. De fleste av lekeapparatene ble ganske varme, og de ansatte ønsket derfor ikke at barna skulle leke med dem i frykt for skader. Alle barna hadde mye kroppslig lek til tross for at de ikke fikk bruke lekeapparatene.
Den private barnehage
Det var to lærere per klasse med ca. 40 barn i den private barnehagen. Vi observerte at pedagogene var flinke til å fordele og organisere arbeidsoppgaver. Arbeidsoppgavene omfattet mye lesing, retting, vurdering og kartlegging av barna. Dagsrytmen varierte med ulike aktiviteter, og de brukte en timeplan fra 2018. De fleste aktivitetene handlet også i den private barnehagen om å lære, skrive og uttale bokstaver. En gang i uken hadde de uteaktiviteter, som lignet på gym. Barna fikk servert to måltider om dagen. Det første måltidet, som ble kalt snacks and break, besto av loff, egg og drikke. De fikk varmmat til lunsj, gjerne ris, saus, ulike bønner og grønnsaker.
Uteområdet hadde noen husker, en sklie og et snurreapparat. Det var et sandområde ved sklien, ellers var uteområdet i betong. De eldste barna hadde klasserom i skolebygget foran barnehagen, men brukte også uteområdet til barnehagen i pauser.
Fysisk straff i barnehagen
Fysisk avstraffelse ble noen ganger brukt som disiplineringsmetode både i den offentlige og den private barnehagen. Det var mer synlig med fysisk straff i den offentlige barnehagen enn den private. Det var «et sjokk» for oss, fordi det i norske barnehager blir sett på som et overgrep og en straffbare handlinger. Det var etisk og følelsesmessig vanskelig å se barn bli fysisk straffet i barnehager. Samtidig måtte vi forsøke å forstå den kulturelle konteksten. For å skape ro, disiplin og fred i barnegruppen på 30–40 barn var det lett «å ty til bruk av stokk». Vi så at det var en «lettvint og effektiv metode», som skapte frykt hos barna. Det var selvsagt ikke etisk eller pedagogisk forsvarlig ut fra vårt verdisyn.
I samtale med læreren for gruppen med de eldste barna i den offentlige barnehagen, påpekte læreren at det var viktig å observere barna grundig. Hvilke «disiplineringsmetoder» som var best egnet for barn, ville variere, fortalte læreren. Enkelte barn var sterkere mentalt og fysisk, og de ville ikke reagere på at læreren slo, mens andre ville skjelve av frykt, fortalte læreren.
Fysisk avstraffelse ble sett på som både negativt og positivt av ghanesiske barn, ifølge undersøkelsen Children’s perceptions of physical punishment in Ghana and the implications for children’s rights (2013). Det ble sett på som positivt fordi noen av barna mente at fysisk avstraffelser gjorde at de skjerpet seg mer, og at voksne gjorde det av kjærlighet. Andre barn mente fysisk avstraffelser var grusomt og urettferdig (Imoh, 2013, s. 479). Ifølge loven er det ikke lov å slå barn i Ghana, men det forekommer i praksis. Selv om loven forbyr det, så har ikke de kulturelle praksisene endret seg. Det er ulovlig å slå barna både på skolen og hjemme, men det er lov når det er «fornuftig, ifølge dokumentet End corporal punishment. Corporal punishment of children in Ghana fra UNICEF. Noen ganger brukte ansatte svak «caning»[1], som en metode for å disiplinere barna for å lære de manerer, som de ikke hadde lært hjemmefra. Vi observerte at barna reagerte ulikt på fysisk avstraffelse. Noen barn gråt, mens andre ble helt stille.
Preget av skole
Vi erfarte at det i de to barnehagene i Ghana var mer skolepreget læring med tradisjonell fagdidaktikk og formidlingspedagogikk enn i Norge. Pedagogene ga barna oppgaver og aktiviteter. Inne i klasserommene satt barna på stoler og gjorde lekser i egne skolebøker etter lærerens instruksjoner. Barna lærte matematikk, engelsk, ernæring og hygiene. I matematikk lærte barna å telle, geometri, høyde og lengde. I engelsk lærte barna om konsonanter og vokaler. I samlingsstund brukte læreren å si på en leken måte «eyes on me», og barna sa tilbake «eyes on you» for å ta imot beskjeder.
Glade barn
Gjennom norsk barnehagelærerutdanning har vi lært at det er viktig å ha et helhetlig syn på lek og læring, og at leken skal ha en egenverdi (Bae, 2018). Til tross for mye skoleforberedende læring i Ghana, hadde barna stor glede av barnehagedagen. De fikk leke i friminuttene og på aktivitetsdagen. Som deltagende studenter i barns lek og fysisk aktivitet, erfarte vi at selv barn med tilgang til lite undervisningsmateriell og med dårlig økonomi i barnehagen, hadde glede av å være ute i naturen. De danset og lekte også til musikk. Barna hadde samlinger med hermeleker med en ball sammen med læreren. Barna tegnet bokstaver i sanden med pinner og sang bokstavene.
Barnas lek var vilter. De sparket ball, brukte sklia og var i bevegelse med latter og glede. Ghanesiske barn lærer tidlig å forholde seg til større barnegrupper, og de var flinke til å navigere og gi hverandre omsorg. Etter praksisoppholdet i Ghanesiske barnehager har vi lært at det er viktig å møte andre og nye kulturer med et åpent blikk, og ikke sammenligne deres praksis med «norske briller», fordi synet på barn og barndommen er kompleks.
Litteratur
Bae, B. (2018). Politikk, lek og læring. Barnehageliv fra mange kanter. Fagbokforlaget.
Gunnestad, A. (2002). Førskolepedagogikk og barnehageutvikling i det sørlige Afrika. Dronning Mauds Minne – Høgskole for førskolelærerutdanning.
Imoh, A. T-D. (2013). Children´s perceptions of physical punishment in Ghana and the
implications for children´s rights. I Childhood 20 (4), s. 472–486.
Ministry of Education, republic of Ghana. (2019). Kindergarten Curriculum (KG 1&2). NaCCA.
Oppong Frimpong, S. (2019). The classroom physical environment as a «third teacher» for an early childhood education provision in the Ga-West Municipality of Ghana. International Journal of Social Sciences, 4(3), 1339–1360. DOI: https://dx.doi.org/10.20319/pijss.2019.43 …
Prochner, L. & Kabiru, M. (2008). ECD in Africa: A Historical Perspective. Chapter 6. In M. Garcia, A. Pence, & J.L. Evans (Eds.), Africa's future, Africa's challenge: Early childhood care and development in Sub-Saharan Africa.
Sabre Education. (2023). About us. Hentet 14. mars 2023
Ministry of gender, children and social protection (2018) Corporal punishment in Ghana: A position paper on the legal and policy issues
UNICEF (2023). End corporal punishment. Corporal punishment of children in Ghana. Hentet fra https://endcorporalpunishment.org/wp-content/uploads/country-reports/Ghana.pdf og www.endcorporalpunishment.org Child population 13,455,000 (UNICEF, 2020
[1] «Caning» er å slå med stokk
