Når arbeidstid, streikerett og makt flyttes ut av forhandlingsrommet

Arbeidstidsavtalen for lærere, SFS 2213, bør ikke forstås som en teknisk særavtale for spesielt interesserte. Den regulerer forholdet mellom profesjon, arbeidsgiverstyring og pedagogisk ansvar. Når forhandlingene om avtalen nå er avsluttet uten enighet, og arbeidstid dermed blir en del av hovedtariffoppgjøret, markerer det mer enn et forhandlingsmessig nederlag for alle parter. Det synliggjør en dypere spenning i det norske partsforholdet.

I denne situasjonen er det avgjørende at fagbevegelsen ikke bare forhandler, men også forklarer. For det som nå står på spill, er ikke bare lærernes arbeidstid, men selve forståelsen av streikerett, partssamarbeid og klassekompromisset som ligger til grunn for hovedavtalen.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, har gjennom fast praksis slått fast at streikeretten er en grunnleggende del av organisasjonsfriheten. Inngrep i streikeretten kan bare aksepteres i helt ekstraordinære tilfeller, knyttet til akutt fare for liv og helse, og bare innenfor det ILO omtaler som «essensielle tjenester i snever forstand».

Skole og undervisning faller ikke inn under denne kategorien.

Det betyr ikke at skolen er uviktig. Tvert imot. Men det betyr at konflikter i skolen, også når de er krevende, i utgangspunktet skal løses av partene selv. Når tvungen lønnsnemnd likevel brukes gjentatte ganger i skolesektoren, er det et signal om at forhandlingssystemet er under press.

Her må vi også våge å se på arbeidsgiversidens rolle. KS har over tid utviklet en strategi der arbeidskonflikter ikke bare håndteres ved forhandlingsbordet, men også i offentligheten. Gjennom medieutspill om sårbare elever og samfunnsmessige konsekvenser bygges det et press som i praksis inviterer staten inn som konfliktløser.

Dette er ikke ulovlig. Men det er problematisk.

For når arbeidsgiver systematisk bidrar til å legitimere statlig inngripen, forrykkes maktbalansen i forhandlingene. Streiken mister sin funksjon som reelt virkemiddel. Resultatet blir et system der arbeidstakersiden forventes å vise tilbakeholdenhet, mens arbeidsgiversiden kan spille på politisk overstyring når det passer.

Når arbeidstidsavtalen nå løftes inn i hovedtariffoppgjøret, skjer det med alle de implikasjonene det har. Spørsmål om profesjonell autonomi, arbeidsbelastning og pedagogisk kvalitet blir del av et bredt økonomisk oppgjør, der de lett kan bli salderingsposter. Det svekker partsforholdet og gjør arbeidstid til et maktpolitisk spørsmål, snarere enn et forhandlingsspørsmål.

Den norske modellen bygger på et skjør, men historisk framforhandlet klassekompromiss, der maktbalansen mellom arbeid og kapital holdes i sjakk gjennom reelle forhandlinger og en reell streikerett. I dette ligger det et ansvar på arbeidstakersiden for å bruke streikevåpenet med stor varsomhet. Til gjengjeld forutsettes det at arbeidsgiversiden ikke systematisk søker statlig inngripen når konflikter blir krevende. Når denne balansen forskyves over tid, svekkes også tilliten som partssamarbeidet hviler på.

Det mest alvorlige ved utviklingen vi nå ser, er nettopp at tilliten er blitt svekket over tid. Partssamarbeidet forutsetter at begge parter opplever forhandlingene som reelle, og at utfallet ikke på forhånd avgjøres gjennom medietrykk og politisk press. Tillit kan ikke vedtas, og den kan ikke kommuniseres fram i etterkant. Den bygges gjennom handling, gjennom tilbakeholdenhet, og gjennom respekt for spillereglene i arbeidslivet. Uten en reell vilje til å gjenopprette denne tilliten, vil også grunnlaget for hovedavtalen stå svakere i offentlig sektor. 

Skjer det, må fagbevegelsen ta konsekvensene av det. Dersom arbeidsgiversiden bryter forutsetningene for partssamarbeidet og hovedavtalen, kan ikke svaret bare være moralske appeller og institusjonell lojalitet. Da må vi rigge oss for arbeidskamp ved å spille på våre reelle styrker. Og fagbevegelsens styrke ligger nettopp i den kollektive evnen til å stanse hjulene i samfunnet når det er nødvendig.

Dette er ikke en trussel, men en realitet som hele den norske modellen bygger på. Streikeretten eksisterer fordi arbeidstakere har makt når de står sammen, ikke fordi arbeidsgiver eller staten er velvillige. Fagbevegelsen er ikke maktesløs. Men makt forutsetter vilje til å bruke den. Nettopp derfor er det avgjørende å si tydelig ifra nå, før streikeretten reduseres fra et reelt virkemiddel til en symbolsk rettighet.