Rektoren på Lillehammer krever 100 prosent elevfokus

Da Tore Simensen var nyansatt som rektor på Lillehammer videregående skole, fikk han besøk av skoleledelsen i fylkeskommunen. De hadde med en kopp som gave, som det var vanlig å gi bort ved slike anledninger. På den sto det «80 prosent gjennomføring», som et symbol på at det er viktig at minst så mange av elevene gjennomfører og består. 

Tore Simensen ville heller ta utgangspunkt i å få elevene til å trives i stedet for å hekte seg opp i dette tallet. Han svarte derfor med å gi fylkesledelsen en annen kopp neste gang de kom på besøk. På den sto det «100 % elevfokus. Utvikling av ungdom på vei». For han er det viktig at all oppmerksomheten er rettet mot elevene for å få dem til å trives.

Fargeblind dyslektiker

Hvis vi skulle sette dette på den ytterste spissen, kunne vi skrive at Tore Simensen er en fargeblind dyslektiker som enten ville bli fotballspiller eller jagerpilot. Da russekullet hans på Lillehammer videregående skole hadde 40-årsjubileum for kort tid siden, var det ingen som hadde trodd at de skulle møte igjen den viltre gutten som rektor ved samme skole. 

Og det hører med til historien at han bare har vært ansatt der i under to år, så det har vært tid til mye annet. En sivilingeniør kan godt bli barista eller ta initiativet til å bygge egen barnehage.

– De jeg gikk på videregående med, hadde nok sett for seg at det skulle bli noen ingeniørgreier eller idrett på meg, sier Tore Simensen. 

Nå er han øverste leder for rundt 1 200 elever og 240 ansatte. De fordeler seg på over ti utdanningstilbud, og de fleste yrkesfagene er representert.

Rektoren ser det ikke som noe mål at alle skal få toppkarakterer.

– Vi må finne ut hva som er nok kompetanse for å lykkes. Elever kan ha toere og treere i flere fag, men gjøre det veldig bra i yrkesfaglig fordypning. Vi må stille oss litt undrende til denne gjengen midt i tenårene, for vi vet lite om hva som skjer videre. Men vi må gi dem full oppmerksomhet og sørge for at de trives på veien. Da fullfører de fleste også, sier Simensen, og viser til koppen han fikk laget. 

Her hører det også med et eksempel.

– En jeg kjenner, fikk bare toere og treere på videregående. Så jobbet han litt, studerte noen fag, og så våknet interessen. Nå har han doktorgrad i nanoteknologi.

Gikk i ball

Da spoler vi litt tilbake i tid. For lille Tore var fotball livet. Han løp fort og scoret mål. Dette ble lagt merke til, han fikk også plass på kretslaget, og drømmen var å bli fotballspiller. Etter hvert begynte andre ting å bli mer spennende, og interessen for realfag våknet, så han gikk også den veien på videregående.

– I vg1 fikk jeg ikke gode nok karakterer til å ha fysikk på vg2 og kunne ikke fortsette på Lillehammer vgs. Jeg flyttet derfor over til Gausdal. Lærerens kommentar var at dette skulle jeg være glad for, for jeg hadde ikke klart meg uansett.

Ordene festet seg, og rektoren kan ta dem fram som et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. På vg3 kom han tilbake til Lillehammer videregående, og fullførte.

– Jeg var på ingen måte noen streber, og i vg3 fikk jeg bekreftet at jeg hadde dysleksi. Det ga mening, og jeg så at jeg hadde utviklet min egen strategi for å lære.

– Og så er jeg fargeblind, tilføyer Simensen spøkefullt på listen over mangler.

Dette gjorde det helt umulig å oppfylle plan nummer to, som var å bli jagerpilot. Men han kompenserte med å bli fallskjermhopper.

 Kobler teori og praksis

Etter videregående valgte Tore Simensen et fireårig studium i Glasgow for å bli sivilingeniør innen elektronikk og elkraft. Der spilte han også fotball på studentlaget. Første jobben var ved daværende Gjøvik ingeniørhøgskole.

– Jeg opplevde ikke meg selv som pedagog, men motiverte de unge som skulle ut i yrket. Vi hadde etter hvert både ingeniør- og sykepleiestudenter. Det var mye prosjektarbeid og koordinering mot næringslivet, sier Simensen. 

Ved siden av jobben tok han høgskolepedagogikk og ble lektor.

Aktivt samarbeid mellom skole og næringsliv har han stor tro på, og han ser gjerne at det blir mer kobling mellom teori og det praktiske. Da han ble rektor på Lillehammer vgs., meldte han skolen inn i industriforeningen, næringsforeningen, Visit Lillehammer og andre lignende organisasjoner.

– Da kan næringslivet bli kjent med oss, og jeg med dem. Dette vil også gi studiespesialisering en gevinst, for vi må huske at de elevene også skal ut i det virkelige livet.

Etter noen år forlot Simensen skolen. Han arbeidet med enøk for Energiråd Øst og ble senere selvstendig næringsdrivende i ti år. Da jobbet han med flere Nav-prosjekt, for å få arbeidsledige tilbake i yrkeslivet, og fikk også et stort nettverk.

– Jeg startet også min egen kafé og var barista ved siden av. Der tapte jeg penger og hadde det gøy, lyder oppsummeringen.

Det hører også med til historien at Simensen fikk en datter i 1992, og det var umulig å oppdrive barnehageplass.

– Dette var rett før OL på Lillehammer. Vi gikk sammen tre par, bygget Steinrøysa barnehage og hentet to svenske førskolelærere, så alle ungene snakket svorsk. Barnehagen er der fortsatt, med ekskona mi som styrer.

 Viktig å være i god form

Fysisk aktivitet er stikkordet for mye av det Simensen alltid har drevet med på fritiden, og han mener det er viktig at elevene også er i god form.

Etter to år som rektor på Hammartun skole på Lillehammer, som har elever fra første til tiende trinn, meldte han overgang til Norges Toppidrettsgymnas (NTG) i hjembyen, og ble der i seks år.

– Hva lærte du av tiden der?

– At utviklingsarbeid ikke er gjort over natta, men når en del personer går inn for noe sammen, kan de oppnå formidable resultater. Du må bare stå i det lenge nok.

Simensen understreker at kroppsøving er nyttig, ikke minst for de som går yrkesfag.

– Jeg hadde et møte med industriforeningen der de fortalte at noen elever måtte trene på å holde ut en arbeidsdag rent fysisk. Bra form er en forutsetning enten du blir frisør, renholder eller helsefagarbeider eller jobber i barnehage, og det er bygningsarbeidere som må måke snø det meste av dagen før de kan gjøre en jobb på et tak.

 Trenger flere på yrkesfag

Verken yrkesfag eller studiespesialisering peker seg ut på Lillehammer vgs., og elevene er fordelt så godt som likt.

– Vi klarer ikke å sørge for nok arbeidskraft. Det er nesten et umettelig behov innen helse, og det er også stor etterspørsel innen bygg, elektro og bilfag. Lillehammer er en populær by, så på restaurant- og matfag trengs det flere elever for å dekke etterspørselen. Alt med data har også et skrikende behov.

– En del elever som velger yrkesfag er ikke så glade i for mye teori. Hvordan kan skolen ta hensyn til dette?

– Fellesfagene må stå i stil med det yrket de skal ut i. De trenger ikke femmere og seksere i alle fag, men kunne det grunnleggende faglig og være i stand til å uttrykke seg, sier Simensen. 

Han skulle gjerne hatt flere lærere for å kunne gitt mer faglig støtte til elevene i det de synes er vanskelig. Dette gjelder spesielt fellesfagene.

Selv har rektoren hatt sans for å gjøre noe praktisk. I én sommerjobb flyttet han lageret til gamle Mesna Bruk, og i en annen kjørte han veivals.

Rektorens erfaring er at flere elever som velger idrett, burde gått yrkesfag i stedet for studiespesialisering.

– Spesielt i lagidrett er det flere praktikere enn teoretikere. Fra høsten 2026 arbeider vi derfor for at fotball skal kunne kombineres med noen av yrkesfagene her på Lillehammer vgs. For noen er idretten en forutsetning for å lykkes på skolen, og de tar med seg mestringsfølelsen, sier rektor Tore Simensen.