Hvordan vi prioriterer bøker i skolen sier noe om hva slags samfunn vi vil være

FNs verdensdag for lesing falt i år på samme dag som den norske valgdagen 8. september. Et tilfeldig sammenfall, men likevel en påminnelse om hvor tett sammenvevd lesing og demokrati er. 

I vår tid tenker en gjerne på lesing som en privat og koselig aktivitet, noe man gjør med en kopp te i sofaen, eller når man leser høyt for et barn ved sengekanten, men historien viser at lesing aldri bare har vært en uskyldig fritidssyssel. Den har alltid vært politisk: spørsmål om hvem som får lov til å lese, hva som er tillatt å lese, og hvor lett det er å få tilgang til bøker, har vært med på å forme samfunn.

I tidligere tider var lesekunsten gjerne forbeholdt en liten elite, som sett ved at til dømes Bibelen ble holdt på latin, et språk i stor grad bare presteskapet behersket, noe som ga kirken en tolkningsmakt. Med reformasjonen og oversettelsen av Bibelen til folkespråk, kom også en revolusjon, – ikke bare religiøst, men også sosialt. 

Gradvis kunne vanlige mennesker lese tekstene selv, trekke egne konklusjoner, og stille spørsmål ved makthaverne, og sammen med trykkekunsten banet Bibeloversettelsene veien for folkelig opplysning, økt leseferdighet, og en gradvis utjevning av maktforholdet. På 1800-tallet var leseferdighet nøkkelen til å delta i offentligheten. Folkeskolen ble i Norge en hjørnestein i det nasjonale prosjektet. 

At alle barn skulle lære å lese, var ikke bare pedagogikk, det ble en demokratisk investering, og slik sett er lesing i seg selv et stykke infrastruktur for et samfunn bygget på likeverd. Det betyr at det nå er lange tradisjoner som nå brytes ned.

At denne infrastrukturen fortsatt er politisk, blir tydelig i dagens debatter. Vi kan bare se til USA: nylig besluttet skoledistriktet i Hillsborough i Florida at Anne Franks dagbok ikke lenger skal være tilgjengelig i skolebibliotekene. At en av det 20. århundrets viktigste vitnesbyrd mot undertrykkelse fjernes, viser hvor betent kampen om hva barn skal lese fremdeles er. Eller til Afghanistan, der Taliban nylig forbød bøker skrevet av kvinner ved landets universiteter. 

Når bøker stenges ute, handler det aldri bare om papir og tekst, det handler om hvem som får en stemme i samfunnet. Også her hjemme har diskusjonen om tilgang og prioritering vært synlig det siste året. 

I vår ble midler til skolebibliotek først lovet, deretter fjernet, noe som skapte sterk reaksjon fra lærere, bibliotekarer og litteraturorganisasjoner. [1] I det endelige statsbudsjettet kom satsingen likevel på plass: Regjeringen bevilger midler til innkjøp av bøker i skolebibliotek, og signaliserer med det at lesing faktisk er en prioritet. Det er et viktig og positivt steg. Men til tross for dette er utfordringene ikke løst. 

Mange skolebibliotek mangler fagpersoner, og norsklærere står fortsatt uten tid og ressurser til å jobbe med fordypet litteraturlesing.[2] Samtidig står flere norsklærere i dag uten ordentlige lærebøker, og da regjeringen satset noen hundretalls millioner på trykte læremidler i 2023 og 2024, er det ikke lagt vekt på skjønnlitterære verk.[3] Signalet er tydelig: romaner, dikt, og noveller, altså de tekstene som lærer oss å se verden gjennom andres øyne, nedprioriteres. 

Forskjellen fra USA og Afghanistan er åpenbar; vi har verken sensur eller forbud, men det betyr ikke at utfordringen forsvinner. Når bøker forsvinner fra hverdagen fordi tidspress eller manglende bemanning gjør fordypet lesing vanskelig, svekkes også den demokratiske funksjonen lesing har. Spørsmålet er derfor ikke bare om vi bevilger midler, men hvordan vi legger til rette for at lesingen faktisk skal leve. 

Satsingen i statsbudsjettet gir oss muligheten, men arbeidet gjenstår.

Når en ser lesing som samfunnskraft, er det forståelig hvorfor den oppleves truende for dem som ønsker å kontrollere. Å lese er å åpne seg for andre perspektiver, andre liv, andre muligheter. Den som leser, lærer å forestille seg at verden kunne vært annerledes, og nettopp derfor blir lesing farlig i autoritære systemer. 

At FN har gitt lesingen en egen dag, er mer enn et symbol, det er en oppfordring til å forstå lesing som en demokratisk rettighet. Og det er en påminnelse til oss her hjemme om at kampen for fri tilgang til bøker, kunnskap, og informasjon ikke er noe vi kan ta for gitt. Valgdagen 2025 er allerede bak oss, men sammenfallet med FNs verdensdag for lesing bør likevel få oss til å stoppe opp. For begge deler peker mot den samme ideen: at mennesker skal ha rett til å delta, forstå og velge. 

Demokratiet hviler ikke bare på stemmesedler, men på at borgerne kan lese, tolke, og tenke selv. Derfor er kampen for lesing ikke bare en kamp om skoletimer eller biblioteksbudsjetter, det er en kamp for fremtiden. 

Om vi klarer å se lesing som en samfunnsoppgave, ikke bare en privat aktivitet, kan vi sikre at kommende generasjoner får den samme friheten til å forstå, delta og påvirke som vi selv har hatt.

Referanser

Aksjon skolebibliotek (25. juni, 2025) Bibliotekmillioner forsvunnet! Bok365.
https://bok365.no/artikkel/bibliotekmillioner-forsvunnet/

Cathrine Krogh (16. juni, 2025) Skal vi lese mer i norsktimene, trenger vi bøker.

Utdanningsnytt.
https://www.utdanningsnytt.no/landslaget-for-norskundervisning-lesing-litteratur/skal-vi-lese-mer-i-norsktimene-trenger-vi-boker/446297

Kaja Mejlbo (16. Oktober, 2025) Fjernet skolebibliotekaren – så søkte rektor etter frivillige pensjonister. Utdanningsnytt.
https://www.utdanningsnytt.no/bibliotekar-baerum-boker/fjernet-skolebibliotekaren-sa-sokte-rektor-etter-frivillige-pensjonister/458501

[1] Aksjon skolebibliotek (25. juni, 2025) Bibliotekmillioner forsvunnet! Bok365.

[2] Kaja Mejlbo (16. Oktober, 2025) Fjernet skolebibliotekaren – så søkte rektor etter frivillige pensjonister. Utdanningsnytt.

[3] Cathrine Krogh (16. juni, 2025) Skal vi lese mer i norsktimene, trenger vi bøker. Utdanningsnytt.