Grepet av språket og frigjort av verdde

I en organisasjon kan de forskjellige siloene med sine sjargonger og språkkulturer være en berikelse og et tegn på variasjon og mangfold. Men oftest er det vel motsatt? Silotenking, sjargonger og språkkulturer kan være en effektiv brems for samhandling og medvirkning internt, i forhold til brukere og i forhold til samarbeidspartnere.

Sjargonger og språkkulturer knytter vi oss alle til. Noen foretrekker gatas språk, noen er mer akademiske, andre er kanskje poetiske og maleriske i språket. Jeg tilhører nok mest den siste kategorien.

Selvsagt er mine preferanser ikke begrenset til det poetiske. Med graden cand.polit. har jeg en utdanning hvor nøkternt akademisk språk er det gjeldende. Dette er en språkdrakt som har gitt meg mye, blant annet i form av analyseverktøy og tilgang til å forstå forskning – og som jeg liker og er stolt av å ha tilegnet meg. Men hjertet banker for kunsten og dens uttrykksformer.

Når jeg nå går i gang med å formulere en tekst med formål å forstå og antyde tiltak for å bedre kommunikasjonen mellom ulike sjargonger og språkkulturer, og samtidig være noe brukere og samarbeidspartnere kan ha nytte av, må jeg gjøre det med mitt eget språk og de begrensninger det gir.

Gjennom 25 år som rådgiver i pedagogisk-psykologisk tjeneste og som rådgiver i Statped har jeg ofte stått i dilemmaet: hvordan i all verden skal jeg skrive brev, rapporter og formulere journaler som får fram noenlunde hele mennesker? Hvordan kan jeg skrive til og om brukere slik at de selv kan ta formuleringene i bruk?

Som et minimum bør det jeg skriver, være forståelig for den det gjelder. Men hvor langt videre kan jeg dra det? Kan jeg for eksempel bruke ord og setninger som viser medopplevelse og solidaritet? Setninger som åpner, ikke lukker. Kanskje til og med setninger som er så ufullendte at man har noe å gå videre på – som i et dikt? Hvordan kan jeg forbedre språket slik at jeg i størst mulig grad yter den andre rettferdighet? Og om jeg faktisk lykkes i å bruke språkets muligheter til å lage en levende framstilling som den jeg skriver om både forstår og kjenner seg igjen i, hvordan vil den da bli mottatt av ledere og høyere opp i systemet?

Hvor mye av språket til fagfolkene blir igjen når det løftes inn i de høyere luftlagene i organisasjonen? Antagelig ikke mye, det er i alle fall min erfaring. Språket reduseres. Reduksjonen har først og fremst med systemet å gjøre. Det skal tilpasses maler og skjemaer tuftet på formelle styringsdokumenter, jus og økonomi. Hvor mange ledere har vel ikke vært stolte over sine ansattes prestasjoner, som i neste omgang måtte omformuleres og krympes for tilpasning til maler som først og fremst er laget i den tro at språket må være nøkternt, og det som rapporteres må være målbart. Og kun det?

Men hva slags sjanse har egentlig økonomer og jurister og andre oppover i systemet til å få tak i de språklige formuleringene til de pedagogisk-psykologisk orienterte fagfolkene? Og hva med fagfolkene imellom? Det er jo ikke gitt at de heller forstår hverandre. Er det rart man av og til kan føle på en babelsk forvirring?

Men det finnes lys. Og lyset kan komme gjennom sprekker fra steder man ikke kjenner fra før. I denne sammenhengen fra samisk kultur og begrepet verdde. Verdde handler om å skape samhold i stedet for konflikt. Verdde handler om delingskultur, gjestfrihet, gjensidig tillit og sosialt samhold. Historisk var det knyttet til byttehandel, der fastboende, som sjøsamer eller bygdefolk og reindriftssamer hjalp hverandre og utvekslet varer og tjenester. I dag kan ordet også brukes i overført betydning om en pålitelig samarbeidspartner eller god venn. Det å være noens verdde innebærer en moralsk og kulturell forpliktelse til å ta vare på hverandre.

Så om en skal ta verdde på alvor, hva kan være veien til å forene ulike fagfolk i et arbeidsmiljø preget av en lagdeling, silotenkning, sjargonger, språkkulturer og ulike faglige tradisjoner?

Slik jeg forstår dette begrepet, skapes fred, forsoning, samarbeid og omsorg gjennom måten vi lever og handler på. Det er ikke bare mål vi skal nå, men verdier vi må praktisere hver dag. Man må leve som man lærer. I verdde ligger det en tanke om utveksling, gjensidighet og forpliktelse. Hva om samarbeid mellom fag og nivåer i en organisasjon ikke først og fremst skal dreie seg om at den ene parten skal tilpasse seg den andre, men heller stille spørsmålet: Hva trenger jeg å forstå av den andres fag og uttrykksmåter for at jeg skal utføre min faglighet på en enda bedre måte?

Da blir det ikke økonomien, rapporteringsrutinene og juristene som kontrollerer fagpersonene. Og omvendt: det er heller ikke fagpersonene som dikterer den juridiske, økonomiske og strategiske styringen. Som i gamle dager når en større robåt skulle hales på land, måtte mannskapet være koordinert og samstemt. I denne sammenhengen vil det si at alle arbeider for å tegne et så sant bilde av virkeligheten som mulig, for å hjelpe de barn og unge vi er satt til å ivareta.

Alle systemer har en viss rigiditet. Det ligger i sakens natur. Man kan ikke ha et trygt og forutsigbart system som hele tiden driver og forandrer seg. Forandringer må være forankret. Man trenger styringslinjer fra departementet og kommuneadministrasjonen. Kravene ovenfra er nødvendige for å sikre styring, kontroll og ansvarlighet. At systemet kan bli for rigid, har vel de fleste med litt fartstid erfart? I stedet for kontakt og samhandling kan systemet skape avstand. For eksempel skjer det ofte at jo lenger en tekst beveger seg oppover i systemet, jo større kan avstanden mellom ordene og virkeligheten ordene forsøker å beskrive bli.

Ledere trenger gode rapporter for å kunne styre hensiktsmessig. Men dersom rapporteringssystemet gjør at viktig faglig kunnskap visner, eller til og med forsvinner, kan resultatet bli mindre, ikke mer treffsikker styring. Og det blir fort et arbeidsmiljøproblem. Medarbeidere kan over tid oppleve at deres faglighet bare har verdi dersom den oversettes til et annet fagspråk. Det skaper maktesløshet og frustrasjon, går ut over integritet og identitet og svekker reell medvirkning.

Inspirert av verdde er ikke spørsmålet hvem som skal få mest makt, men hvordan ulike fag kan bli gjensidig avhengige av hverandre.

• Juristen og økonomen kan si: Denne formuleringen kan du ikke bruke.

• Fagpersonen kan si: Det har du nok rett i, men skriver jeg slik du vil, forsvinner noe vesentlig.

• Brukere og samarbeidspartnere kan si: Dette er formuleringer som jeg føler angår meg, men de to siste avsnittene er fullstendig uforståelige.

Løser man utfordringene med silotenkning, sjargonger og språkkulturer, arbeider man ikke bare for å få til et godt arbeidsmiljø. Man blir også langt mer effektiv og målrettet i å håndtere oppgaven man er satt til. Da vil kommunikasjonen, som gjerne kan bestå av mangfold i sjargonger og språkkulturer, bære preg av forståelse, respekt og toleranse.