Riksrevisjonen har undersøkt tilgangen til bøker og andre læremidler i skolen, samt regjeringas innsats for å sørge for dette. Dommen er: «Ikke tilfredsstillende».

I rapporten som ble offentliggjort 20. august, går det fram at nesten halvparten av skolelederne i grunnskolen sier de ikke har økonomisk handlingsrom til å oppdatere læremidlene i tråd med de nye læreplanene, som kom gjennom fagfornyelsen, LK20. Hver femte grunnskolelærer melder om mangel på nødvendige læremidler i sine fag. Blant yrkesfaglærere er det så mange som en av fire. Og verst er det i fagene med få elever på landsbasis.

– Dette er en lite effektiv ressursbruk for landet som helhet. Det er behov for mer nasjonal støtte til skoleeierne, uttalte riksrevisor Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen da rapporten ble lagt fram. Den skal til videre behandling i Stortinget.

 Problemet med gamle skolebøker er ikke av nyere dato. På 1980-tallet var det gjort et poeng av at det fortsatt var skolebøker i bruk der Haakon den 7. fortsatt var konge i Norge, et kvart århundre etter sin død. Men med en stadig økende reformiver blant nasjonale skolepolitikerne er det desto viktigere at staten gir kommunene de pengene de trenger når de først gjør store endringer i læreplanene.

Uforutsigbar støtte

 Riksrevisjonen sammenligna den statlige støtten til nye læremidler etter Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020. Justert for kronekursen var støtten nå sist bare 67 prosent av det den var i 2006. I rapporten blir det riktignok presisert at det ikke er sikkert at behovet for utskifting var like stort i 2020. Derimot gjøres det et poeng ut av at denne gangen var støtten mer uforutsigbar og mer oppstykka, i form av diverse øremerka tilskudd. I 2006 var ekstratilskuddet gitt som en økning av rammetilskuddet til kommunene, slik at de selv kunne avgjøre pengebruken.

Nå er det langt fra sikkert at denne løsningen ville gjort saken bedre i dagens situasjon, der vi ser at skolene kommer tapende ut i kampen om kronene i kommunenes budsjetter. Det er lett å se for seg at utskifting av lærebøker eller bestilling av nye lisenser på digitale læremidler settes på vent for å løse skrikende behov i eldreomsorgen.

Ifølge rapporten opplever skolelederne tilleggsbevilgningene som kjærkomne, men langt ifra nok. Svaret til en av dem gjengis slik: «Tilleggsbevilgningen i 2023 og 2024 ga mindre enn én bok til hver i faget norsk, men bedre enn ingenting».

Mangelen på læremidler gjør at mange lærere bruker betydelig tid på å lage sine egne, eller å kjøre kopimaskinene varme for å dekke opp for mangelen på eksemplarer av dem som finnes. Riksrevisjonen konkluderer med at dette fører til merarbeid for lærerne og dårligere undervisningstilbud for elevene.

Felles politisk ansvar

I svaret til Riksrevisjonen erkjenner kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun at «opplevelsen» av manglende læremidler fører til unødig tidsbruk for lærerne. Hun peker på de øremerka tilskuddene Ap/Sp-regjeringa ga til trykte læremidler, samtidig som hun sender et stikk til Solberg-regjeringa for manglende bevilgninger så lenge den satt ved makta fram til høsten 2021.

 Det kan være fristende å slå politisk mynt på forgjengernes angivelige svikt. Men vel så viktig nå er å sørge for at skolene får de læremidlene de trenger, og heve seg over partipolitisk kjekling, selv om disse ukene fram mot midten av september kanskje ikke er det mest sannsynlige tidspunktet at en slik oppfordring vil bli lytta til.

 Fagfornyelsen og endringen av læreplanene føyer seg inn i et velkjent mønster: Staten vedtar reformer, kommunene må ta regninga, og kompensasjonen fra staten strekker ikke til.

Uviss framtid for fellesskolen

Det er store sprik kommunene imellom når det gjelder hvor mye penger de bruker på læremidler i grunnskolen. Noen bruker under 1000 kroner per elev, andre over 5000. Selv om en del av forskjellene skyldes at kommuner med store skoler har stordriftsfordeler, går det likevel fram av rapporten at kommuner med «større frie inntekter», altså rike kommuner, bruker mer penger på læremidler enn andre.

 Både kommunesektoren selv og staten (særlig når det er aktuelt med ekstrabevilgninger) legger vekt på verdien av lokalt selvstyre. Det er det ofte gode grunner til i et land med så variert geografi, folketall og andre forhold som spiller inn. Men kommunene har store økonomiske ulikheter seg imellom; noen ganger selvforskyldt, men ofte ikke. Ei slunken kommunekasse kan lett føre til et svekka opplæringstilbud. Det siste tiåret har spriket mellom fattige og rike kommuner økt. På et tidspunkt presser spørsmålet seg fram: Hvor lenge kan vi fortsatt snakke om den norske fellesskolen hvis kvaliteten på undervisninga elevene får blir stadig mer ulik på grunn av kommunenes økonomi?

Den viktigste investeringa

Regjeringa har satt ned ett utvalg som ser på framtidas fellesskole og et anna som tar for seg kommunesektorens oppgaver framover. Det er svært viktig at disse to forholdene ses i sammenheng, både i arbeidet disse utvalgene skal gjøre og i debatten og den politiske behandlinga i etterkant.

Et godt opplæringstilbud er en investering; kanskje den viktigste et samfunn kan gjøre. Det skal legge grunnlaget for at mennesker skal få gode liv og klare seg selv så langt det lar seg gjøre. Og det er også en investering i kunnskapen som er nødvendig for å skape de verdiene og arbeidsplassene vi skal leve av i framtida. Og en forutsetning for å lykkes med dette er oppdaterte og gode læremidler som elevene skal ha lik tilgang til, uansett hvor de bor i landet.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.