Norsk skole ligger nede for telling

Høyresiden fremmer enkle løsninger på komplekse problemer, som mer testing, egne klasser til bøllene, og mer disiplin i klasserommet. Venstresiden strever med det motsatte, der det blir så viktig å ta hensyn til kompleksiteten, at man er mer opptatt av å anerkjenne den, enn å komme med konkrete tiltak.

Det er ingen selvfølge å ha en god offentlig skole. Man kan se for seg å avvikle hele enhetsskolen, slik Fremskrittspartiet foreslår i sitt program. Men når vi som samfunn først har valgt å tilby skole til alle, vil utformingen av den måtte være et verdivalg.

Venstresiden

På venstresiden har tanken om fellesskolen stått sterkt, en offentlig skole med idealet om at skolen skal være for alle, der alle skal få samme mulighet til utdanning og at skolen utjevner forskjeller. 

Elevens vekstpotensial har blitt frontet, og på mange måter skal skolen være til for elevene. Med få unntak har venstresiden ikke ønsket private aktører inn på dette feltet.

Høyresiden

Den konservative fløyen ønsker en skole som tar vare på den norske kulturarven. En skole som setter kunnskap først. Med unntak av ytterpunktene ønsker man en offentlig skole, men markedstankegangen må gjerne være en pådriver for å gjøre hver enkelt skole bedre, enten ved å gi den offentlige skolen konkurranse fra privatskoler, eller gjennom fritt skolevalg. 

Denne forståelsen fremmer individet som viktigst.

Skolen som bedrift

Dagens skole representerer ingen av fløyene. Den representerer en økonomisk tolkning av skolen. I boken Fear and Schooling: Understanding the Troubled History of Progressive Education, skisserer Ronald W. Evans opp de politiske dragkampene rundet skolen i USA. Idéhistoriker Espen Schaanning mener det, med unntak av den religiøse fanatismen og rasespørsmålet, er mange likheter mellom den amerikanske og den norske skolepolitiske utviklingen. 

Størst likhet finner man ved å se på det som har skjedd i USA og Norge fra 1990-tallet til i dag, der man forstår skolen som en hvilken som helst bedrift.

Spesielt etter det såkalte PISA-sjokket i 2001, fikk mål- og resultatstyring ordentlig feste i det norske skolesystemet. Elevene presterte dårlig, og Kristin Clemet hevdet at testresultatene var så skuffende, at det nesten var som å komme hjem fra et vinter-OL uten en eneste medalje.

Veiskille

Norsk skole står nå ved et veiskille, og det er viktig å være klar over dette om man er opptatt av kvaliteten i skolen. Skolen tåler ikke mye mer av å være en brikke i en politisk dragkamp, der politisk ideologi styrer hva skolen skal være. Skolen må være partipolitisk nøytral. 

Det blir den kun gjennom bred tverrpolitisk enighet. Og denne tverrpolitiske enigheten må vare over tid. Lærerne bør lyttes til, når skolens verdiplattform skal meisles ut.

Hva er det som står på spill?

Like viktig er det å forstå hva som står på spill ved å la fellesskolen gå til grunne. Skolen er vår siste fellesarena. Alle ser ikke på samme TV-kanal lenger. Alle går ikke i korpset, eller er medlem av det ene idrettslaget lenger. Men alle går på skole. 

Jeg tror det norske samfunnet mister viktige verdier om man gir opp den offentlige skolen. Verdier som demokratiforståelse, menneskeverd, og det at skolen er en møteplass for forskjellighet. For å anerkjenne den andre, må vi ha et sted der alle møtes. Fordommer bekjempes ikke på hver sin tue.

Individ versus fellesskap

Det er selvsagt et valg å se skolen på denne måten. Det kan argumenteres for at skole først og fremst skal være et sted der individet skal kunne gjøre seg selv så god som mulig. Altså at fellesskapet er til for individet, i stedet for at individet er til for fellesskapet. Jeg tror samfunnet taper i det lange løp, om man lar individet ha mye større verdi enn fellesskapet.

 Det er et tap for samfunnet å miste viktige fellesskapsverdier, og et blikk på det fragmenterte amerikanske samfunnet, viser ytterpunktet av et samfunn i oppløsning.

Kvalitet versus konkurranse

Det er ikke mulig å drive en god offentlig skole i et markedsperspektiv. Privatskoler og fritt skolevalg er en trussel mot kvaliteten på den offentlige skolen. 

Skolen kan ikke forstås som en hvilken som helst bedrift, der konkurranse skal drive kvaliteten frem i skolen. Da ender man opp med det Andreas Outzen kaller vitnemålsfabrikken. Iveren etter å bli den skolen med det beste karaktersnittet, gjør at karakterene bare går en vei, nemlig opp. Og når man hadde det høyeste snittet noen gang når betingelsene for læring var som dårligst, nemlig under pandemien, er det en viktig påminnelse om hvorfor marked og skole ikke hører sammen. 

Dette inntrykket blir bekreftet når studiesteder melder om rekordhøyt karaktersnitt, og rekordlavt kunnskapsnivå. I tillegg får man en utarming av ressursene i skolen. Før man skal redde skolen, må man altså velge hvilken skole man vil redde.