God råd mens underskuddet øker

Den første gangen jeg bestemte meg for å slutte som lærer i skolen, var på slutten av nittitallet. En viktig årsak, var at jeg var lei av å stå i front og møte elever som ba om ny blyant, men ikke kunne få det fordi de allerede hadde fått én dette halvåret.

Kommuneøkonomien var altså så dårlig at noe av jobben min var å kjipe på blyanter. Mens jeg selv hadde gått på skolen da det var råd til leirskole, teaterturer og skidager – og det mens Norgenasjonen hadde utenlandsgjeld – måtte jeg altså like etter at gjelda var betalt, nekte folk blyanter som de skulle bruke til å skrive i kladdeboka.

Det rare er at kommuneøkonomien er blitt enda dårligere siden den gang.

Enda rarere er det at elevene som nå går på akkurat den skolen, på magisk vis, har fått finansiert hver sin pc. Derfor er det også blitt ansatt en del nye vaktmestere, som kan drifte de pc’ene. I tillegg har skoleeier bestemt at kommunen også har penger til lisenser til et såkalt «heldekkende læremiddel», et læremiddel som jeg forresten fikk apoplektisk anfall av, da jeg skulle hjelpe yngstemann, som nylig gikk på den skolen, med naturfagsleksa.

Det som imidlertid ikke har forandret seg siden jeg sluttet, er at bygget har like dårlig luft. 

Garderobene i gymsalen mangler fortsatt skillevegger som kunne ha hindret innsyn hvis noen i vanvare skulle åpne ei dør mens en ungdom skifter til gymtøy. Det er fortsatt for mange elever i klassene. Sånt noe. Klassesettene med kvalitetslitteratur er forresten også hivd og aldri erstattet. Men pc’er og digitalt innhold, og drift av akkurat det, har det altså vært penger til en god stund nå.

Jeg veit ikke helt hvordan vi gikk fra blyantmangel til digital overflod, men jeg registrerer at noen av de aller største selskapene i verden, altså noen av dem som tjener aller mest penger, kanskje til og med mer enn de som tjener penger på våpen og slankesprøyter, selger skjermteknologi og digitalt innhold.

Jeg skulle også gjerne hatt hele svaret på dette spørsmålet: Hvordan skal det vi driver med i skolen kunne redusere avgrunnen mellom teknologisk overutvikling og sosial underutvikling?

Ikke tror jeg på dem som bedyrer at lærerne utmerket godt veit hva de driver med når de i undervisning inviterer elever inn i digitale grensesnitt og samtaler med generativ KI. Sorry. Jeg tror på at noen veit hva de driver med, men også at mange andre er svimle.

Jeg klarer heller ikke å bli med på at problematisering av bruk av brett og portaler og what not, er å nekte å ta i bruk. Det lar seg simpelthen ikke gjøre. Kanskje på småtrinnet her og der. Kanskje på enkelte privatskoler. Men alt i alt er virkeligheten at det flyter av brett og portaler og what not. Mens blyantene fortsatt mangler.

Når det er sånn, er det for meg ubegripelig at de som tjener penger på en ytterligere digitalisert skole, får hjelp av papegøyer som sier framtidas skole og dette er kommet for å bli og bla bla og arbeidslivet krever det. Det er tomme paroler. I tillegg sparker papegøyene inn åpne dører. I Norge har det lenge vært én-til-én-dekning på samtlige klassetrinn. Hver elev, sin dings, og det på tross av at det aldri var noen forutsetning for å trene på å håndtere digitale dingser og innhold.

Snart utdaterte digitale verktøy er brukbare i noen sammenhenger, men forbereder ikke på framtida. Det gjør imidlertid grunnleggende lese-, regne- og skrivekompetanse og mestring av små og store sosiale fellesskap. Mye av treninga på det bør frigjøres fra digitale grensesnitt og ikke minst premisset om hver gang det kommer noe nytt, skal vi halse etter dette nye.

Noe av det mest framtidsretta vi kan gjøre, er å puste med magen og stole på at det aldri blir feil å gjøre det skolen burde kunne bedre enn å leke sisten med straks utdatert teknologi: Lesing, skriving, dialog, regning, kollektiv problemløsing og kritisk tenkning.

Noe av det som bekymrer meg mest med det såkalt digitale klasserommet, er at det er blitt mer produksjonsorientert og individorientert. Som om elever trenger å komme på skolen for å sitte aleine bak en maskin for å lage, eller få maskinen til å lage, stadig nye produkter som skal vurderes av andre, noen ganger også av maskiner. Det er feil på så mange nivåer.

På skolen er vi sammen. Det skal helst være skolens konkurransefortrinn. Et sentralt spørsmål er derfor hvordan vi kan styrke skolens sosialiserende og dannende funksjon. 

Det er kvalifisering som både den enkelte og fellesskapet vinner på. Men færre elever per klasse koster altså mer enn blyanter og maskiner.