Barnehagelærere bringes til taushet i barnehagens voksenfellesskap

Barnehagelærere som har jobbet noen år i yrket opplever at «erfaringsdiskurser» dominerer i barnehagens voksenfellesskap. Det viser studien Jeg møter fremdeles motstand – om barnehagelæreres opplevelse av voksenfellesskapet etter noen år i yrket (Winje & Halland, 2025). 

«Erfaringsdiskurser» er forstått som inngrodd vanetenkning, vanetolkning og taus kunnskap. Erfaringene sitter både i personalets kropper, men også i barnehagens vegger (Ekholm & Hedin, 1993).

Voksenfellesskap er forstått som personalet i barnehagen. På bakgrunn av at disse diskursene får dominere, bringes barnehagelærerne med kort erfaring til «taushet» av kollegaer med lang erfaring.

Støttes av tidligere forskning

Tidligere forskning viser det samme: Den praktiske kunnskapen har stor betydning i barnehagehverdagen, mens den formelle og abstrakte kunnskapen har mindre betydning (Helgøy et. al, 2010). Det er oppsiktsvekkende at den forskningsbaserte kunnskapen blir undertrykt i en tid hvor det stilles høye krav til barnehagen som lærende organisasjon (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Tidligere forskning viser også at nyutdannede barnehagelærere får begrenset innflytelse på barnehagens praksiser. Det gjør at nyutdannede barnehagelærere ikke får muligheten til å posisjonere seg som kunnskapsbærere i barnehagen (Halland & Winje, 2022).

LES OGSÅ: «Jeg kunne like gjerne vært en assistent», sier nyutdannede barnehagelærere, ifølge studie.

Møter motstand

Det første funnet i vår studie (Winje & Halland, 2025) handler om at barnehagelærerne opplever å bringes til «taushet» gjennom motstand fra voksenfellesskapet i barnehagen.

Barnehagelærerne sier:

 «Jeg har skjønt at det er trygt og godt å ikke stille for mange spørsmål», «Jeg får ikke respons på ny kunnskap», «jeg har møtt mye motstand, og det er ikke åpning for diskusjoner» og «det er kjempevanskelig å bruke sin kritiske stemme fordi en blir motarbeidet».

Ut fra disse utsagnene kan det se ut som at barnehagelærerne møter motstand fra dominerende «erfaringsdiskurser», og at de på bakgrunn av dette velger å tie når de ikke blir anerkjent av sine kollegaer og møtt på sine initiativ, handlinger og forskningsbaserte kunnskaper.

Kollegaene, på sin side, ser ikke barnehagelærernes initiativer som en invitasjon til å engasjere seg i noe nytt. Dette kan også være en indikasjon på at voksenfellesskapet generelt mangler rom for demokrati og flere stemmer, og at fellesskapet derfor ubevisst opprettholder en gitt kultur, der nye initiativ og handlinger ikke blir tatt imot.

En annen barnehagelærer forteller:

«En barnehagelærer jeg kjenner fikk beskjed om at hun stilte for mange spørsmål og at hun måtte tie stille. Hun var en flink pedagog som fikk beskjed om å tie selv om hun hadde gode og reflekterte spørsmål. Det er nesten litt skummelt at voksenfellesskapet har et behov for at alle skal mene det samme».

Disse utsagnene underbygger at ikke alle i voksenfellesskapet får løfte frem sine stemmer. Ifølge Hannah Arendt (2024) er det viktig å identifisere slike strømninger. Dette fordi de undertrykker flerstemmighet og hindrer at alle får bidra og påvirke beslutninger på ulike nivåer i barnehagen. 

Hindrer demokrati og frihet

Et annet funn handler om at dominerende «erfaringsdiskurser» hindrer demokrati og frihet i barnehagens voksenfellesskap.

Barnehagelærerne sier:

«Det er ofte de eldre som møter oss med motstand. De gjør ting slik de alltid har gjort, og forstår ikke helt hvorfor vi skal drøfte noe eller endre på ting», «Også når det kommer til styrer kan det være litt vanskelig. Styrer kan være litt låst i hvordan ting har vært og hvordan ting fortsatt skal være» og «Jeg har kommet med ny kunnskap til styrer som selv er utdannet for mange år siden, men det er ikke så mye respons å få».

Ut fra disse utsagnene ser vi at barnehagelærerne, selv etter noen år i yrket, ikke når helt frem med sine ideer og engasjement i møte med ledelse og de med lenger erfaring i barnehagen. Dette gjør at barnehagelærerne ikke har muligheter til å bringe frem noe nytt. Slik vi ser det, går viktige bidrag til barnehagen som lærende organisasjon da tapt.

Erfaring og forskning

Skal barnehagen være en lærende organisasjon må den være i stadig utvikling. Det fordrer dialog og samarbeid i voksenfellesskapet. Vi mener det ikke handler om et både og, men om at erfaring- og forskingsbasert kunnskap må smelte sammen i et voksenfellesskap hvor hvert individ må ta ansvar for fellesskapets beste.

Vi finner det derfor interessant å se til Hannah Arendt (2023) som legger stor vekt på individets rolle og bidrag når det gjelder vekst og utvikling av frie demokratiske fellesskap.

Frihet krever likestilte fellesskap hvor hvert individ har muligheter til å bidra, bli hørt og å få påvirke fellesskapets beslutninger. Individets rolle i å utvikle demokratiske fellesskap, involverer aktivt engasjement i dialog og utveksling av ideer, hvor forskjellige synspunkter og erfaringer kan møtes og føre til en dypere forståelse og et rikere fellesskap.

Gjennom å delta i et likestilt fellesskap, blir friheten en levende og delt erfaring, konstant formet og omformet gjennom felles handling og dialog (Arendt, 2012, 2023). Frihet er derfor, slik vi forstår Arendt, ikke bare forstått som et fravær av undertrykkelse, men snarere en kollektiv makt til å handle og skape en ny begynnelse gjennom dialog og samarbeid.  

LES OGSÅ: Assistenten Sophia i USA hjelper barna på do, slik at pedagogene får mer tid med barna.

 Et spenningsfelt

Studien vår viser at det er en spenning mellom forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap i barnehagen. Denne spenningen kan spores tilbake til 1994. Da gikk førskolelærerutdanningen fra å være en praksisnær, håndverksmessig og erfaringsbasert til en mer akademisk og vitenskapelig utdanning (Korsvold, 2005).

Denne endringen foregikk ikke uten kamp mellom de som kjempet for en forskningsbasert høyskoleutdanning og de som forsvarte den praksisnære og tradisjonsbaserte utdanningen.

Historisk sett er den forskningsbaserte kunnskapen en forholdsvis ung kunnskapskilde i barnehagen. Det kan forklare erfaringskunnskapens dominans i dagens barnehage.

Om den praktiske, erfaringsbaserte kunnskapen får enerådende status, kan vi miste den faglige friksjonen som kan skape vekst og utvikling. Slik vi ser det, gjenstår det derfor fremdeles et arbeid med å bygge bro mellom teori og praksis i barnehagen.

Dette arbeidet handler om å redusere avstanden mellom de med og uten formell kunnskap. Slik kan spenningen mellom de med lang og kort erfaring dempes, og de med erfaring eller forskningsbasert kunnskap kan dele sin kunnskap.

Litteratur

Arendt, H. (2012). Vita Activa – Det virksomme liv. Pax Forlag.

Arendt, H. (2023). Om revolusjon. Vidarforlaget.

Arendt, H. (2024). Totalitarismens opprinnelse. Vidarforlaget.

Ekholm, B. & Hedin, A. (1993). Det sitter i veggene! Barnehageklimaets betydning for barn

og voksnes utvikling. Ad Notam Gyldendal.

Halland, S.J. Aa. & Winje, A. K. (2022). «Jeg kunne like gjerne vært en assistent» – en studie

av nyutdannede barnehagelæreres møte med voksenfellesskapet i barnehagen. Nordisk barnehageforskning, 19(3).

Helgøy, I., Homme, A. & Ludvigsen, K. (2010). Mot nye arbeidsmønstre og

autoritetsrelasjoner i barnehagen. Tidsskrift for velferdsforskning, 13(1), 43–57. 

Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehager.

Korsvold, T. (2005). For alle barn!: barnehagens framvekst i velferdsstaten (2. utg.). Abstrakt

forlag.

Winje, A.K. & Halland, S. (2025). «Jeg møter fremdeles motstand» – en studie av hvordan barnehagelærere opplever voksenfellesskapet i barnehagen etter noen år i yrket. Norsk

Pedagogisk Tidsskrift, 4/25 [109] 282–291.