Likestill alle grunnleggende ferdigheter i kunnskapspolitikken

Kunnskapsministeren bør bestille et nasjonalt kvalitetsutviklingssystem (NKVS) som sikter bredere enn PISA. Det bør utvikles læringsstøttende prøver i både skriving, lesing og det muntlige.

Vi har hatt en lang rekke ekspertutvalg og arbeidsgrupper som har skrevet offentlige utredninger og rapporter på skolefeltet de siste årene. De fleste blir lite lest og fort glemt. Men av og til leveres det NOU-er som det er lov å stille forventninger til, som fortjener allmenn debatt, og som har konklusjoner og forslag som bør brukes til å endre praksis. Det var tilfelle med utredningen som skulle foreslå forbedringer i det såkalte kvalitetsvurderingssystemet (NKVS). Her fikk vi en gjennomgang av alle vurderingene (med og uten karakterer), prøvene, testene og eksamenene vi utsetter elevene for, gjennom 13 år på skolen.

Utredningsarbeidet ble startet da Guri Melby (V) var kunnskapsminister, og kan føres tilbake til representantforslag 194 S (2017–2018), fra rødgrønn side. Vi fikk senere et utvalg der partene var representert, sammen med erfarne forskere. Utvalget ble ledet av professor Tine Prøitz og ble utnevnt av regjeringen ved Tonje Brenna (AP) våren 2022.

Prøitz-utvalget leverte sin innstilling 31. januar 2023 med tittelen «Kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i skolen. Et kunnskapsgrunnlag» (NOU 2023: 1). Mottaker av innstillingen var nå en ny kunnskapsminister fra Arbeiderpartiet, og etter mottagelsen har Prøitz-utvalgets forslag blitt til lite og ingenting. Det vi står igjen med, er en satsing på såkalte «læringsstøttende» prøver i lesing, regning og engelsk. Det vil langt på vei si de samme ferdighetene som testes med PISA-prøver. Hva elevene skal testes i, vil altså fremdeles være nøye knyttet til hva PISA tester.

Grunntonen fra representantforslaget er sviktet

Grunntonen om styrket læringsstøtte i det opprinnelige representantforslaget er dermed sviktet: en grunntone der «Forslagsstillerne merker seg også at det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet (NKVS) i dag bare måler en begrenset del av skolens formål og samfunnsoppdrag. Derfor vil disse se kritisk på dokumentasjonskravene og gjennomgå bruken av prøver og tester for å sikre at de bidrar til mer og bedre læring.» (Representantforslag 194 S (2017–2018))

Hvis det er noe som har opptatt og ergret lærerne i mange år, er det nettopp bruken av prøver og krav til rapportering og dokumentasjon i skolen. Pålegg som ikke har vokst ut av praksisfeltets egne behov for å styrke undervisningen, men som er pålegg utenfra, for å hente data ut av skolen for sammenlikning, styring og konkurranse. 

I mandatet for Prøitz-utvalget står det «(…) Regjeringen vil videreutvikle kvalitetsvurderingssystemet til et system som legger mer vekt på faglig og pedagogisk kvalitetsutvikling, og som ikke bidrar til detaljstyring og omfattende krav om rapportering og dokumentasjon.» 

Dette var litt av en målsetning, når vi vet at gjeldende vurderingssystem er mer rigget for styringsinformasjon enn til hjelp for lærerne i daglige undervisningen. Da sier det seg selv at den eneste støtten lærerne får, ikke kan være prøver i de samme ferdighetene som testes i PISA. Uansett hvilken regjering vi hadde fått nå i høst, burde vi forvente faglig mot, tyngde og åpenhet til å sette seg ned og stille spørsmålet: Om vi begynner med blanke ark – hva slags kvalitetsvurderingssystem vil vi ha, som har styrket læringsstøtte som sitt hovedformål?

Noen premisser ville være åpenbare og lette å bli enige om, uansett politisk ståsted. Om vi nå bare holder oss til norskfaget, skolens dominerende fag, har norsklærere lesing, skriving og muntlige ferdigheter som sine viktigste arbeidsfelt. 

For alle disse tre ferdighetene er det i Norge utviklet aktive og solide forskningsmiljøer i godt samarbeid med lærere for felles utvikling, kunnskapsutvikling og nytte. Disse læringssentrene har lenge, ofte forankret i læreres erfaringsbaserte innsikter, utviklet kvalitetssikrede ressurser som de samme lærerne kan bruke i sitt arbeid med alle de grunnleggende ferdighetene. 

Tre søsken: skriving, lesing og muntlige ferdigheter

På bakgrunn av denne tradisjonen bør det også utvikles læringsstøttende prøver som er tuftet på ferskvare fra både praksis og forsking. Vi trenger forbilledlige modeller som lærerne kan bruke til å lage egne læringsstøttende prøver, basert på det lærestoffet de velger å bruke. For norsklærere er disse tre ferdighetene som søsken å regne, der ingen av dem skal diskrimineres. Skal vi ha læringsstøttende prøver i lesing, må vi derfor også ha det i skriving og det muntlige. PISA-testene kan og skal ikke bestemme hvilke ferdigheter vi i Norge skal vektlegge i det kommende arbeidet med læringsstøttende prøver.

PISA-testingen gir dessverre lesingen en forrang der vi burde hatt likestilling mellom ferdighetene. Prøitz-utvalget påpeker flere steder i NoU-en denne målforskyvningen som en svakhet i dagens system. Likevel vil PISA bli tildelt en definerende posisjon for skolepolitikken i lang tid fremover. Fra utsiden går det i den forbindelse an å stille spørsmålet om PISA er styrt av politiske vedtak, eller om Udir bare kjører på uansett hvilken regjering som har makten. I konkurransegrunnlaget utferdiget av Udir på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, ser vi at løpet er lagt åtte år fram i tid, med en foreløpig kostnadsramme for PISA-testene på 74 millioner kroner. 

PISA er kommet for å bli en stund

Å velge vekk PISA er dermed ikke et tema for ordskiftet i mange år fremover. PISA har kommet for å bli en god stund til. Men PISA-testene er ikke ment å være læringsstøttende. De gir kun styringsinformasjon. Derfor må vi uavhengig av PISA-testene diskutere hvordan vi kan lage læringsstøttende prøver, egnet til å styrke kvaliteten på lærernes undervisning.

Det vi må gjøre for å få til en reell fornyelse av NKVS, er å se på de grunnleggende ferdighetene som en helhet, og ikke bare styre ressursene mot det som måles internasjonalt. I konkurransegrunnlaget leser vi at PISA 29 i tillegg til å teste elevene i lesing, matematikk og naturfag skal testes i det som kalles «innovativt domene». I 29 blir dette «Media and AI Literacy». Her vil PISA «undersøke elevenes kompetanse i å bruke digitalt innhold på nett.»

PISA-utviklerne skal ha honnør for å velge et fornuftig tema. Men bruk av KI har først og fremst innflytelse på elevenes skriveopplæring. Følgelig leverer denne kommende PISA-testingen et svært tungt argument for en nasjonal satsning på skriveopplæringen. Kanskje det vil gjøre en forskjell.

KI er en ny og invaderende kraft i alle deler av samfunnslivet, Bruken av KI vil uten tvil styrke noe av kunnskapsutviklingen vår. I dagens situasjon er likevel KI mest av alt en trussel mot autentisiteten i elevenes læringsarbeid, særlig når det gjelder skriving. KI er et redskap som med enkle ordre kan gi faglige produkter langt sterkere enn elevens faktiske skrivekompetanse tilsier. 

Lesing kan vi nok finne plass til i timeplanen. Vi kan lage en beskyttet lesesituasjon der KI langt på vei er irrelevant. Det som er langt mer krevende, er å lage en beskyttet skrivesituasjon, der vi kan stole på at eleven selv har skrevet teksten. Vi kan ikke si at «elever alltid har kunnet be lektormamma eller lektorpappa om hjelp» for å legitimere frislepp av KI. 

Nå har alle elever sin håndholdte bestevenn, som helt uten moralske skrupler tar hvilke skriveoppgaver som helst. Denne tilstanden innebærer at det er under utvikling en undervisnings- og læringskrise av eksplosiv karakter. Vi har akutt behov for en fornyet skrivedidaktikk som bygger på de solide erfaringer og kunnskaper vi allerede har, tar KI kritisk i betraktning, og som sier noe om hva slags forventninger vi skal ha til elevers skrivekompetanse i ulike aldre. Den som hevder noe annet, har ikke kontakt med det som skjer i norske klasserom om dagen.

Stemoderlig behandling av det muntlige

Når det gjelder det muntlige, er det kanskje den mest stemoderlige behandlede grunnleggende ferdigheten. Vi har muntlig eksamen i norsk, for noen, der eksamensoppgavene blir utformet lokalt. Vi har vurderingsmatriser for muntlig presentasjon på udir.no som er til en viss hjelp, men oppgavene på tvers av skoler blir jo uansett ikke likeverdige med tanke på reliabilitet og validitet, noe som er både en faglig og juridisk utfordring. Også her burde vi få et styrket metodisk grunnlag og en styrket kommunikasjon mellom forskning og praksis for å holde rettferdighet og faglig kvalitet i hevd. Det får vi ikke om lesing skal fortsette å bli prioritert.

For å oppsummere: Vektleggingen av PISA-tester som kunnskapsministeren legger opp til, vil sørge for at lesing får forrang i norsk skole, mens skriving og muntlighet vil bli nedprioritert. I tillegg motarbeider den utstrakte bruken av KI i skolen skriveopplæringen.

Skal kvalitetsutviklingen i skolen bli reell, må alle grunnleggende ferdigheter som muntlighet og skriving likestilles med lesing i et nytt læringsstøttende kvalitetsutviklingssystem, i tråd med Prøitz-utvalgets enstemmige innstilling. Dette bør møte tverrpolitisk forståelse, og møtes med forpliktende beslutninger som kommer elevene våre til gode.