Den norske skolen svikter barna som trenger mest

Over flere tiår har den norske grunnskolen blitt løftet frem som et internasjonalt forbilde på en inkluderende skole som gir like muligheter til alle.

Fremstillingen har utvilsomt bidratt til et positivt omdømme. Men stemmer dette glansbildet med dagens realiteter? Det klare og tydelige svaret er dessverre nei.

I dag går utviklingen i helt feil retning. Stadig flere elever faller utenfor, og tilbake står fortvilte barn og foreldre, lærere og rektorer og andre støttepersoner som ikke helt vet hvilken retning de skal snu seg i.

Utfordringene skolen står overfor er mangfoldige. De siste årene har det vært en sterk økning i antall elever som får diagnoser som ADHD og autisme. Mobbetallene fortsetter å øke, og det er store bekymringer rundt økende skolefravær og omfanget av elever med psykiske helseplager.

Ungdata-undersøkelsen rapporterer at norske barn og unge trives dårligere og dårligere på skolen. Samtidig viser PISA-resultatene for 2022 at norske elever skårer lavere enn noen gang siden målingene startet i 2000.

Nylige resultater fra nasjonale prøver viser også en økning i antall elever som strever med lesing.

Det er en stadig økning i antall elever som mangler grunnskolepoeng, og hver tiende gutt fullfører ikke grunnskolen. Dette viser at mange elever sliter med å tilpasse seg opplæringen som gis i dagens skole. 

Skolen har med andre ord feilet i forsøket på å gi et godt og inkluderende opplæringstilbud til alle, og elever med særskilte behov er i prosessen usynliggjort og glemt. Det er en realitet at over 8 prosent av elevene i grunnskolen har særskilte behov og vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring (tidligere kalt spesialundervisning). Hjelpen til mange av disse eleven kommer for sent, og ofte møtes de med lave forventinger fra skolen. 

Mange av elevene føler seg «dummest i klassen» når de er i klasserommet, samtidig som de opplever at tilbudet deres fokuserer mer på «tur- og vaffelpedagogikk» enn på faktisk læringsutbytte.

Det er også stadig utskiftinger blant lærere som gir individuelt tilrettelagt opplæring, og ofte er det de spesialpedagogiske ressursene som tas vekk ved manglende bemanning i skolen. 

Mest sjokkerende er det likevel at vi fremdeles aksepterer at undervisningen for denne gruppa ofte gjennomføres av ufaglærte. Hele 46 prosent av barna som får individuelt tilrettelagt opplæring, mottar opplæringen av assistenter uten formell utdanning. Dysleksi Norge har også uttrykt sterk bekymring over at mange lærere mangler tilstrekkelig kunnskap om de mest vanlige lærevansker. Deres rapport viser at èn av fire lærere aldri har lært noe om dysleksi. Tallene er alvorlige og avdekker betydelige mangler som direkte påvirker elevens læringsutbytte.

De siste årene har bruken av alternative opplæringsarenaer for denne elevgruppen økt betydelig. I dag får over 5.000 elever opplæring utenfor den ordinære skolen. Til sammenligning hadde spesialskolene rundt 3.000 elever da de ble lagt ned.

Antallet elever som ikke får sitt tilbud i den vanlige skolen, er dermed langt høyere nå enn før spesialskolene ble avviklet i 1992. Det er et paradoks, når spesialskolene ble lagt ned nettopp for å skape en inkluderende skole. 

Prikken over i-en er den nye opplæringsloven fra 2024. Det er positivt at loven stiller kompetansekrav for dem som gir individuelt tilrettelagt opplæring (§11-9). Samtidig åpner den for unntak: Dersom det gir «bedre opplæring», kan personer uten lærerkompetanse, men med høyere utdanning og «særskilt egnethet», brukes. 

Den nye regelen om personlig assistanse (§11-4) krever heller ikke sakkyndig vurdering når behovet kun gjelder praktisk hjelp. Loven strammer inn på papiret, men hvordan vil dette fungere i kommuner med dårlig økonomi? Vil det redusere bruken av assistenter – eller vil det føre til at praksisen med at elever med særskilte behov får hjelp av ufaglærte bare videreføres? 

Spesialpedagogikk - både som begrep, praksis og profesjon - er i ferd med å bli utradert fra utdanningsfeltet. Det er ikke lenger et krav at barnehagelærere eller grunnskolelærere må ha spesialpedagogikk i utdanningen.

Som om det ikke var nok: Spesialpedagog er ikke engang en beskyttet tittel. Hva slags signal sender dette? At kompetanse for å ivareta elever med særskilte behov er valgfritt for læreren? At vi kan bygge en inkluderende skole uten å sikre den kunnskapen som gjør inkludering mulig?

Dette er ikke bare en politisk unnlatelse, det er en systematisk nedprioritering av de elevene som trenger mest. Når vi visker ut spesialpedagogikken, visker vi samtidig ut retten til reell deltakelse og læring.

Det ubehagelige spørsmålet er dette: Hvordan kan vi snakke om retten til deltakelse og læring når lærere mangler spesialpedagogisk kompetanse, spesialpedagoger ikke har tydelig profesjonsstatus – og når opplæringsloven selv legitimerer denne paradoksale situasjonen?

Vi mener at situasjonen for dagens skole står direkte motsetning til regjeringens nullvisjon for utenforskap.

Det er på høy tid å erkjenne at elever med særskilte behov har utfordringer som krever mer enn gode intensjoner. Det er helt avgjørende at individuelt tilrettelagt opplæring gis av lærere med spesialpedagogisk kompetanse. 

Derfor må vi handle nå: Styrke videreutdanning, stille tydelige krav til lærerens spesialpedagogiske kompetanse - og ikke minst få på plass en formell godkjent profesjonsutdanning i spesialpedagogikk.

Inkludering kan ikke være et glansbilde i internasjonale rapporter. For å sikre en inkluderende skole for alle, må tilfredsstillende opplæring for barn med særskilte behov bli en realitet i hvert klasserom - for hver elev - hver dag.