Barn med særskilte behov får ikke den hjelpen de trenger i skolen

Foreldre oppretter opprørsgrupper og roper med utestemme om situasjonen, men de blir ikke hørt. Som et av de rikeste landene i verden, hvordan kom vi dit at en så stor og sårbar gruppe barn og unge lider? Skal det fortsette sånn? Eller finnes det en vei å gå herfra?

Som skoleforsker i norsk offentlig grunnskole blir jeg stadig kontaktet av fortvilte foreldre som opplever at barna deres ikke får den hjelpen de trenger i skolen. Noen forteller om barn som befinner seg i ordinære klasserom, og som ikke får den tilretteleggingen de trenger for å mestre eller delta på lik linje med medelevene.

De forteller om vonde erfaringer av både stigmatisering og ekskludering i det såkalte «innenfor-fellesskapet». Andre forteller at deres barn er plassert i grupper med ligner andre barn med helt andre hjelpebehov utenfor klasserommet, og at tilbudet ligner mer på oppbevaring enn på opplæring.

Ifølge foreldrene har de utallige ganger rettet sin bekymring til skolen. Der blir det møtt med at det er klare føringer fra skoleeier om å redusere omfanget vedtak om spesialundervisning – nå benevnt som individuelt tilrettelagt opplæring i ny opplæringslov. De får høre at spesialundervisningen har en lang tradisjon for å være er individ- og vanskeorientert, og at den bidrar til stigmatisering og ekskludering for elevene.

Nå er det inkludering i klasserommet som gjelder. Mange blir også fortalt at det ikke følger med flere ressurser til skolen selv om barnet deres skulle få vedtak om spesialundervisning. Tilbudet som barnet deres får i dag, er det beste de kan få, får de vite.

Det er mange årsaker til at elevmangfold har trange kår i dagens skole. Både ambisjonen om å utvikle skolen til å bli mer kunnskapseffektiv - og trangere kommuneøkonomi, kan forklare situasjonen; I «hardere» tider er det kanskje ikke de svakeste elevene som settes i front. Samtidig viser altså foreldrene til en annen og mer subtil årsakssammenheng som også finner støtte i forskning.

For å forstå foreldrenes fortellinger må vi skue tilbake i tid: Da spesialskolene ble lagt ned i løpet av 1980-årene skulle elevene med særskilte hjelpebehov overføres til skolen for alle. Fra å tenke at det var noe feil med elevene, skulle oppmerksomheten rettes mot det som var feil med skolen; at den ikke var tilstrekkelig tilpasset de naturlige menneskelige variasjonene som disse elevene representerte.

Prinsippet om tilpasset opplæring i ordinær undervisning ble med dette gullstandarden, og den individuelle retten til spesialundervisning skulle tre i kraft kun for de elevene som ikke hadde tilstrekkelig utbytte etter dette prinsippet. Med hensikt å tvinge frem praksisendringer i skolen ble det flere ganger foreslått å fjerne retten til spesialundervisning helt.

Også fra faglig hold fikk dette støtte. Logikken var at jo mer tilpasset opplæring i ordinær undervisning, jo mindre ville særskilte behov oppstå og utvikle seg, og jo mindre omfang spesialundervisning. Når elever med særskilte behov gis uverdige opplæringstilbud i norsk skole anno 2025, er det altså god grunn til å spørre om dette skyldes at spesialundervisningen er individ- og vanskeorientert, eller om det paradoksalt nok har å gjøre med de sterke føringene for å redusere vedtakene om spesialundervisning.

Tenkte vi virkelig at elever med Downs syndrom skulle slutte å ha Downs syndrom, bare opplæringen i skolen ble tilstrekkelig tilpasset? Eller at elevers ervervede hjerneskade skulle reparere seg selv og bli borte, bare skolens praksis ble rommelig nok? Vil ikke disse elevene fortsatt ha behov for ekstra ressurser og spesialpedagogisk spisskompetanse for å kunne oppnå sine potensial for utvikling og læring, og ta del på lik linje?

Og hva med alle de elevene som har diagnoser som dysleksi og ADHD, hvis de ikke har tilfredsstillende utbytte av opplæringen - skal ikke det da utløse en rett til vedtak om spesialundervisning, selv om skolen har inkludering i sin verdiplattform?

Poenget, slik Verdens helseorganisasjon visert til, er at menneskets funksjonsnedsettelser må forstås helhetlig; som at de både kan ha opphav på individnivå (kroppen), og som at disse funksjonsnedsettelsene er lettere eller vanskeligere å leve med, avhengig av kvaliteten ved miljøet de oppholde seg i.

For skolen betyr dette at det kontinuerlig må jobbes for å utvikle læringsmiljøet i retning tilpasset opplæring, som selve grunnmuren for en inkluderende skole. Samtidig, for veldig mange elever; vil de altså fortsatt ha særskilte behov som må imøtekommes på et individuelt plan, i form av ekstra ressurser og spesialpedagogisk kompetanse for å kunne oppnå inkludering.

Nå skal vi huske på at de sterke føringene for å redusere omfanget vedtak om spesialundervisning kan oppfattes som en gavepakke i en tid der ressurssituasjonen i skolen er knappere enn på lenge. Når skoleeiere skryter av å ha redusert omfanget enkeltvedtak om spesialundervisning til et minimum, i inkluderingens tjeneste, kan det altså tenkes at det er «harde» økonomiske hensyn som skjuler seg bak.

Heldigvis er opplæringsloven fortsatt klar på et det er en vurdering av om eleven har tilfredsstillende utbytte i samsvar med sine utviklingsutsikter, som skal ligge til grunn for vedtak om spesialundervisning. Diagnose eller ikke, det blir da faktisk uvesentlig.

I tåkelagte landskap er det lett å gå seg vill, og med det er tiden inne for å ta et oppgjør med sannheten om at spesialundervisning står i veien for en inkluderende skole. Spesialundervisning er en avgjørende rett til ulikebehandling, som kan gi elever med særskilte behov likeverdig tilgang til fellesskapet og utbytte av utdanning.

*) Denne kronikken ble først publisert 31. oktober på adressa.no.