Skolefravær - et hjertesukk

Jeg jobber til daglig tett på skolefraværsproblematikken. I slike saker involveres både opplæringsaspektet og helseaspektet. Dette er fagområder som involverer hverandre når barn og unge går på skolen, men som tilsynelatende ikke har tradisjon for å samarbeide til det beste for barnet. I tillegg er de underlagt ulike lovverk, som gjør det vanskelig å finne konstruktive løsninger for elever som trenger det. Her er mitt hjertesukk og noen refleksjoner jeg gjør meg i møte med barn og foreldre som opplever skolefravær.

Skolens personale har ikke utdannelse innen fysisk, eller psykisk helse. Allikevel opplever mange foreldre å bli "satt i bås" av ansatte i skolen, ikke bli hørt på eller trodd, når de melder fra om barnets mistrivsel. Mødre får særlig høre at de er overbeskyttende, må tørre å gi slipp på barnet, de setter ikke nok grenser osv.

På den måten blir foreldre og barn definert, av mennesker som ikke har fagkompetanse på det feltet de uttaler seg om, og uten at man får nøstet i det som gjør det vanskelig for barnet å komme på skolen. I tillegg gjøres skolefraværet til et "Psykisk helseproblem". For barn med skolefravær ender ofte opp hos PPT og BUP.

Hvorfor skal en elev med dysleksi, som ikke får tilrettelagt skolehverdagen sin, måtte gå til helsesykepleier eller utredes hos BUP? BUP gir også ofte beskjed til foreldre at barn med skolefravær må eksponeres for det de er engstelige for. Tar de bare generelle råd, og deler ut til alle? Eller er det virkelig en oppfatning i BUP systemet at man skal eksponeres for manglende tilrettelegging og mestring, mobbing og utenforskap?

Har vi glemt at barn og unge trenger trygghet, voksne som ser dem og hjelper dem? Et annet ord foreldre ofte får høre av både ansatte i skolen, og fra "hjelpeapparatet" er at "barn må bli robuste", "de må lære å stå i det". Jeg har begynt å hate dette begrepet "robust", eller uttrykket "å stå i det". For hva legges det i ordet robust, og i uttalelsen "stå i det», i denne sammenheng, - jo, du må lære deg å tåle alt.

Skal virkelig barn mellom 6 og18 år tåle alt? Hvilken beskjed er det vi egentlig gir til barnet da? Du må tåle urett? Ikke få støtte og hjelp? Tåle mobbing? Eller når voksne sier til barn og unge: "Sånn er det i arbeidslivet?" Hvis arbeidslivet er slik, at man ikke skal føle mestring og tilhørighet - er det det vi tilbyr?

Jeg har et STORT ønske om at vi ikke bare "deler" ut slike ord og begreper, uten å ta til oss hva det er vi faktisk sier, og konsekvensene det har for menneskene vi jobber med.

Er det rart barn og unge ikke vil snakke med oss voksne - hvis det er dette de blir møtt med - i skole og hjelpeapparat? En annen vekker som jeg synes vi må ta innover oss er det faktum at det blant jenter er 9000 selvmordsforsøk HVERT ÅR, 4000 gutter forsøker å ta sitt eget liv HVERT ÅR.

Skal vi møte barn og unges fortvilelse kan vi ikke møte dem med at de må bli mer «robuste», eller at de må lære «å stå i det». Vår jobb i skole- og hjelpeapparat er å være lyttende, åpne, nysgjerrige, og å gi barn og unge følelsen/ opplevelsen av å ha verdi. Barn og unge ønsker å bli møtt som et medmenneske, bli sett, tatt på alvor og bli møtt med respekt. Det gjør dem trygge. For barn utvikler seg i trygghet, og trygghet er en forutsetning for læring og mestring. Foreldre ønsker det samme - Å bli lyttet til, og møtt med respekt. Det gir dem tryggheten de trenger, for å oppleve skolen som en god samarbeidspartner. Dette krever ikke ekstra ressurser, men bevissthet om egen praksis.