Barnehagelærer Rasmus Kleppe dro til Namibia for å jobbe som rådgiver i ni barnehager som 30-åring. Han er en av de første forskerne i Norge som har en delt stilling mellom praksisfeltet og akademia. Foto: Charlotte E. Wiig
Barnehagelærer Rasmus Kleppe dro til Namibia for å jobbe som rådgiver i ni barnehager som 30-åring. Han er en av de første forskerne i Norge som har en delt stilling mellom praksisfeltet og akademia. Foto: Charlotte E. Wiig

Forsker Rasmus Kleppe mener smerte og gråt er en viktig del av leken

Han er verdens første forsker på de yngste barnas risikolek i barnehagen og har lært mye av fattige barn i Namibia.

Publisert   Sist oppdatert

Det var ikke så vanlig å gå i barnehage på 70-tallet, men Rasmus Kleppe gjorde det, og hadde til og med en mannlig barnehagelærer på Vang i Hedmark. Han begynte i barnehagen som treåring og trivdes godt. Da Rasmus disputerte med sin doktorgrad om risikolek for ett- til tre-åringer i barnehage, var både den mannlige barnehagelæreren og hans kone, som også jobbet i barnehagen Rasmus gikk i, til stede blant tilhørerne.

– Da mine gamle barnehagelærere dukket opp på disputasen, føltes det som om ringen var sluttet, sier han og smiler varmt.

Hyggelig å bli gjenkjent

Rasmus har vært i barnehagesektoren over halve livet. Det hender at han selv treffer på voksne barn fra tiden han jobbet i barnehage på Grefsen i Oslo, der han i dag bor sammen med familien sin.

– Jeg synes alltid det er hyggelig å bli gjenkjent. Det eldste kullet mitt er i slutten av 20-årene nå. I Kanvas har jeg faktisk vært med på å ansette barn jeg har vært barnehagelærer for, sier Rasmus og smiler. Han tilføyer at dette får ham til å føle seg som en svært voksen mann.

Verdens første

Rasmus Kleppe var den første som disputerte med doktorgradsavhand- ling tilknyttet GoBaN (Gode barnehager for barn i Norge), som hittil er landets største forskningsprosjekt innenfor barnehagefeltet. Han er den første i verden som har forsket vitenskapelig og systematisk på risikolek (risky play) blant ett-til- tre-åringer i barnehage. For de aller minste kan risikolek handle om å teste ut noe de ikke har gjort før, som å prøve å reise seg opp. Det kan være å klatre opp på en stol, løpe etter hverandre eller lekesloss. Rasmus har et engasjement for de yngste barna, og mener det trengs mer forskning.

RASMUS KLEPPE (45)

Vokste opp: Vang i Hedmark.

Jobb: Forsker og rådgiver i barnehage- stiftelsen Kanvas og førsteamanuensis ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet.

Bakgrunn:

Førskolelærer fra Høgskolen i Oslo (1998).

Pedagogisk leder i barnehage fra 1998 til 2007.

Har mastergrad i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (2009).

Jobbet blant annet som utdanningsrådgiver i Redd Barna og faglig råd- giver i BroAschehoug fra 2009 til 2013.

Tok doktorgrad på risikolek blant små barn ved Institutt for barnehage- lærerutdanning, OsloMet i 2018.

Bor: Grefsen i Oslo.

Familie: Kone og to barn på ti og seks år.

Liker: Å gruble, aketurer, badstu og fredager.

Aktuell: Den første som disputerte med doktorgradsavhandling i forskningsprosjektet GoBaN (Gode barnehager for barn i Norge).

– Selv for de yngste barna er fare- og spenningsmomenter en stor del av leken. Det er noe som bidrar til å drive leken videre, og skiller gjerne lek fra annen aktivitet, forteller forskeren.

– Det er ikke ekstremsport akkurat, men innehar kanskje noen av de samme mekanismene. Barn opplever spenning, glede og nøling gjennom risikolek. Barna oppdager hvor egne grenser og begrensninger går. Dette er verdifullt her og nå, men vi kan også anta at dette danner grunnlaget for å vurdere risiko senere i livet, sier han. Rasmus mener vi ikke kan unngå at barn opplever smerte.

Forsker Rasmus Kleppe ved OsloMet sier de minste barna også driver med risikolek, når de forsøker å reise seg for første gang, klatrer opp på en puff eller lekesloss. Foto: Charlotte E. Wiig
Forsker Rasmus Kleppe ved OsloMet sier de minste barna også driver med risikolek, når de forsøker å reise seg for første gang, klatrer opp på en puff eller lekesloss. Foto: Charlotte E. Wiig

–Både smerte og gråt er en viktig del av leken og av selve livet, sier han. Det er også et sosialt aspekt ved risikolek. Barna lærer å kjenne igjen signaler fra andre, som at enkelte ikke ønsker å være med på leken, eller at noen sier stopp underveis. Rasmus´ studie viser at de ansatte jevnt over håndterer risikolek på en god måte.

– Hovedvekten i utvalget mitt støttet leken og hadde fint samspill med barna, eller lot leken gå sin gang uten å blande seg inn. Bare i en liten andel tilfeller var de ansatte overbe- skyttende og begrenset barnas lek, forteller forskeren.

Tre menn på én avdeling

For 25 år siden begynte Rasmus på førskolelærerutdanningen i Oslo. Etter to år tok han ett års permisjon for å jobbe som assistent i Bjerkealleen barnehage i Oslo, for å finne ut om det virkelig var førskolelærer han ville bli. Pia Friis, styreren i barnehagen, som var en del av Barnehageforbundet (det som nå heter Kanvas), var opptatt av å rekruttere mannlige ansatte, og i forbindelse med et forskningsprosjekt lot hun tre menn jobbe på én avdeling. Rasmus var en av dem.

– Gjennom året ble vi fulgt av en hovedfagsstudent i sosiologi. Han så på måten vi jobbet på, og hvordan vi reflekterte rundt arbeidet og oss selv. Det var en fantastisk erfaring, og jeg ble overbevist om at det var dette jeg skulle jobbe med. Det ble et viktig og spesielt år, som har vært med på å forme meg.

Hovedfagsstudenten konkluderte med at Rasmus og kollegene fremsto som trygge i et relativt utradisjonelt yrkesvalg, samtidig som han oppfattet dem som ambivalente til en del forventninger knyttet til å det å være mann i barnehage, som at menn skal herje og lekesloss eller være vaktmester. Erfaringen vekket Rasmus´ interesse for forskning.

– Hvor viktig er det å ha mannlige ansatte i barnehagen?

– Vi har lite forskning som tydelig kan dokumentere at kvaliteten blir bedre med flere menn blant de ansatte. Samtidig vet vi fra annen arbeidslivsforskning at kjønnsbalanse på arbeidsplassen har en del positive effekter, svarer han.

Trivsel viktigst

– Hva er barnehagens viktigste oppgave?

– Med tanke på at flesteparten av norske barn i dag tilbringer mer av sin våkne tid i barnehage enn hjemme, mener jeg at trivsel er barnehagens hovedoppgave. Barnehagen skal være et godt sted å leve! Men jeg vil presisere at barn som trives er også barn som hele tiden får utvikle seg, lære og mestre. I tillegg kreves det faglighet for å fange opp ekstra sårbare og spesielt utsatte barn, sier han. I arbeidet med doktorgraden undersøkte Rasmus også barnehagenes kvalitet.

– Norske barnehager er ikke noe utstillingsvindu. Internasjonalt ligger vi midt på treet. Noe av det norske barnehagelærere ofte er bevisste og gode på, er samspill. Dette er jevnt over varmt og nært. Men som voksen i barnehagen er det viktig å spørre seg selv om hvorfor man er sammen i barnehagen, og hva en selv kan bidra med, sier forskeren.

Med tanke på et godt og helhetlig barnehagetilbud er også hvile viktig. Dette er det relativt lite bevissthet rundt i norske barnehager, ifølge Rasmus.

Kan bli usikker

Rasmus beskrives som en dyktig kollega, som er god til å dele fagkunnskap, inspirere og involvere andre i sitt arbeid. Det er ingen som har noe negativt å si om ham, men ifølge ham selv er han både lat og usikker.

– Nå til dags kalles det prokrastinering, og det høres jo litt flottere ut. Usikkerheten fungerer litt som en motvekt: Jeg forsøker å få ting gjort og gjøre det godt nok – av ren og skjær usikkerhet. Usikkerheten kan også omsettes til kritisk sans. Hvis jeg er usikker på mitt eget standpunkt, forsøker jeg å belyse flere sider ved saken, sier barnehagelæreren.

Lært mye av barn med autisme

Ved siden av å jobbe i barnehage – før han fikk egne barn - jobbet Rasmus med barn med særskilte behov, som autister og barn med Downs syndrom. Dette ga ham mye som menneske – og har også vært en viktig del av yrkes- karrieren.

– Det å forstå disse barna, og gi det den tålmodigheten det krever, har lært meg mye. I det daglige jobber vi gjerne med mennesker som er ganske like oss selv, men vi kan likevel slite med å forstå hverandre.

Å være sammen med mennesker som er forskjellige fra en selv, er utrolig fint og lærerikt. Det er ikke friksjonsfritt. Det gir perspektiv, forteller Rasmus.

Rådgiver i Namibia

Da Rasmus nærmet seg 30, innså han at han faktisk aldri hadde vært utenfor Europa. Han bestemte seg for at han ville bo og jobbe et sted som var annerledes enn Norge. Rasmus endte opp i en liten by i Namibia, der han jobbet som pedagogisk rådgiver i ni barnehager i ett år.

– Dette året har betydd mye, både profesjonelt og personlig. Namibia hadde ingen formell barnehagelærer- utdanning, så jeg fikk brynt meg på å overføre kunnskap til kolleger som hadde et svært tynt kunnskaps- grunnlag.

Rasmus kom tett på barn som levde i fattigdom. Han kom tett på barn som hadde opplevd omsorgssvikt, rus, vold og overgrep.

– Til tross for enorme forskjeller i livsbetingelser erfarte jeg at barn i Norge og Namibia er temmelig like. Jeg synes det er fascinerende hvor robust barns utvikling er – selvfølgelig uten å underslå hvilke konsekvenser fattigdom har for hvert enkelt barn, sier Rasmus, som fortsatt har kontakt med flere av lærerne han samarbeidet med i Namibia.

Praksis og akademia

I dag jobber Rasmus femti prosent i Kanvas-stiftelsen, der han bidrar til å utvikle organisasjonen. De resterende femti prosentene leies han ut som førsteamanuensis til OsloMet – storbyuniversitet. Rasmus er en av de første forskerne i Norge som har en delt stilling mellom praksisfeltet og akademia. Det å ha forskere i delte stillinger er en del av regjeringens nasjonale strategi for å styrke samarbeidet mellom praksis og akademia. Det bidrar til at han som forsker blir mer praksisnær.

Rasmus opplever at det er fint å få jevnlig input fra barnehagehverdagen.

– Det handler jo også om at utgangspunktet for forskningen bør oppleves relevant for barnehagen. Dersom ikke barnehagelærerne selv har tenkt på at forskningsspørsmålene er nyttige, bør i alle fall resultatene oppleves som relevante, sier Rasmus.