Når svart-hvitt-retorikk skygger for debatten om skoleskjerm

Safina de Klerk i NITO advarer i VG mot «demonisering» av skjermbruk i skolen og etterlyser en mer nyansert debatt. Ironisk nok bidrar hun selv til polariseringen hun kritiserer.

Jeg har selv vært kritisk til skoledigitaliseringen – blant annet i boka Skjerm barna – og har erfart hvor ofte skoleskjermens ivrigste forsvarere anklager kritikere som meg for å være teknofobe, bakstreverske eller naive.

Når foreldre, lærere, politikere eller forskere uttrykker bekymring over utfordringer ved skoledigitaliseringen – enten det gjelder svekket konsentrasjon, manglende personvern og filter, uforsvarlig pengebruk eller svakere faglig utbytte – får vi høre at det er en for-eller-mot-skjerm-debatt, og at vi kun er imot. Vi forstår ikke mulighetene teknologien gir, visstnok, og vi romantiserer papir og blyant. Dessuten skjønner vi ikke at det egentlige problemet ikke er skoleskjermen, men bruk av skjerm hjemme, slik deKlerk hevder.

Ironisk nok er det de teknologiivrige selv som bidrar mest til den polariseringen de advarer mot.

De fleste innvendinger mot skolens skjermpraksis handler ikke om å avvise teknologi. Selv har jeg for eksempel tatt til orde for teknologi som eget fag, fordi jeg ønsker meg mer digitalt kompetente elever, ikke mindre. Men å gi hver seksåring en egen iPad, gir ikke digital kompetanse.

Vi ser fra den internasjonale ICILS-undersøkelsen at den digitale kompetansen hos norske ungdommer går ned. Digitaliseringen av skolen har altså ikke bidratt til økt digital kompetanse. Ikke til økt kompetanse i andre fag, heller, for resultatene både på PISA, PIRLS og nasjonale prøver synker. Det er dette problemet, at elevene lærer mindre, vi sammen må finne ut hvordan vi skal løse.

Det kan virke som mange av de som har ivret mest for skoledigitalisering, har et behov for å forsvare prosjektet. Når kritikken tiltar og man reverserer digitaliseringen både i Norge og andre land, kan det kanskje oppleves som et angrep – ikke bare på teknologien, men på ens egen faglige identitet. Det er muligens enklere å beskrive de kritiske stemmene som enkle og naive, og legge skylda på foreldrene, i stedet for å ta innover seg hva kritikken går ut på og komme med reelle forslag til løsninger.

Kritikken bunner nemlig sjelden i ønsket om å kaste teknologien helt ut av skolen, men i et ønske om å følge lovverket hva gjelder personvern og skadelig innhold - og å bruke teknologien klokere, til riktig tid barnets utvikling, med økt læring som det bærende målet.

Fra foreldreperspektivet handler kritikken dessuten om at det digitale skole-hjem-samarbeidet fungerer dårlig, slik blant annet undersøkelser fra FUG har vist. Foreldrene ikke har innsyn i lekser, vurderinger og læremidler, det vanskeliggjør oppfølging. De kan heller ikke regulere den digitale enheten som sendes med hjem. Hvis de Klerk er interessert i det som skjer på hjemmebane, er dette problemstillinger hun burde ta tak i. Hvordan løser vi faktisk det digitale skole-hjem-samarbeidet?

Vi trenger en konkret debatt om hvordan skjerm brukes i skolen. Ikke en debatt som karikerer uenighet som teknofobi. Ikke en debatt der begreper som «fremtidsrettet», «kommet for å bli» eller «innovasjon» brukes som trylleord for å slippe unna kritisk vurdering. De eneste som tjener på det, er teknologiselskapene.

Det er fullt mulig å være positiv til teknologi og samtidig kritisk til ukritisk teknologioptimisme. Skal vi få en nyansert samtale som gir konkrete løsninger, må vi slutte å kalle den svart-hvitt hver gang noen stiller vanskelige spørsmål.

* Dette innlegget har tidligere stått på trykk i VG.