Enhetsskolen svikter barna

FNs barnekomite står fast ved at Norge må sikre at barnets beste blir et grunnleggende utgangspunkt i forhold til alle politiske vedtak og lovgivning. 

Salamanca-erklæringen, som er en internasjonal erklæring for utdanning, ble undertegnet av Norge i 1994. Denne viser blant annet til hvordan skolen skal møte barn med behov for individuell tilrettelegging, og det påpekes at utdanningssystemet må ta hensyn til at det er stor variasjon innad i elevgruppen.

Dette samsvarer med at det i artikkel 28 i Barnekonvensjonen påpekes at skolen skal legge til rette for at alle barn får mulighet til å utvikle sitt potensiale fullt ut. I artikkel 29a kan vi videre lese at utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig (Barnekonvensjonen 2020, s. 438).

Statsforvalterne har fra 2019 til 2024 ført tilsyn med spesialpedagogisk hjelp og individuell tilrettelegging for barn med funksjonsnedsettelse, nevrodiagnoser og lærevariasjoner. I forbindelse med individuell tilrettelegging for barn i barnehage med nedsatt funksjonsevne, viste 48 tilsyn 350 brudd, mens tilsvarende 170 tilsyn i skolen påviste 1050 brudd.

Det konkluderes med at det er utfordringer for kommunene og privatskolene å kunne tilby barn med funksjonsnedsettelse og nevrodiagnoser den individuelle tilretteleggingen de har rett på i henhold til gjeldende lovverk.

Brudd på opplæringsloven og Barnekonvensjonen

Når statsforvalterne melder om lovbrudd knyttet til mangel på individuell tilrettelegging, betyr dette at opplæringsloven og Barnekonvensjonen brytes. Fordi vi ser at dette gjelder barn med nevrodiagnoser, funksjonsnedsettelse og lærevariasjoner, tyder dette på at også lov om likestilling og diskriminering brytes.

Da Diskrimineringsnemnda nylig konkluderte med brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter likestillings- og diskrimineringsloven §21 for en elev som ikke hadde fått individuell tilpasset opplæring, betyr dette at det sannsynligvis vil komme flere saker med samme utfall.

Dette burde gjøre ansvarlige politikere bekymret. Spesielt når vi ser en tendens til at disse elevene møtes med atferdsterapeutiske, standardiserte program som har som målsetting å tilpasse barna til skolen, snarere enn å tilby dem den individuelle tilretteleggingen de har rett på i henhold til sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten.

Lærere og rektorer får ansvar – Udir og KD går fri

Samtidig ser vi at lærere og rektorer får ansvar for å skrive individuelle opplæringsplaner for elever, selv om de er åpne på at de verken har kunnskap eller ressurser til å foreslå de tiltakene som trengs. Til tross for dette risikerer de å bli ansvarliggjort når saken ender hos statsforvalter eller i rettsapparatet.

Når rektorer og lærere må stå til ansvar, mens Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet, går fri, er det grunn til å rope et varsko. En slik situasjon er ikke akseptabel verken for barna det gjelder, de foresatte, eller for rektorer og lærere.

Når skolene mangler spesialpedagogiske ressursteam, ser vi nå en tendens til at enkle atferdsterapeutiske program ønskes velkommen, ikke fordi de kan vise til effekt, men fordi det er en enkel løsning. Vi har eksempler på at når foresatte til barn som strever med skolevegring ønsker en annen tilnærming, opplever de at det blir sendt ubegrunnede bekymringsmeldinger til barnevernet. Dette til tross for at barne- og familieminister Toppe i 2022 beklaget offentlig overfor alle familier som hadde opplevd den belastningen dette innebar.

Det er lett å forstå at en slik opplevelse er traumatisk for hele familien. Det er ikke bare taushetsplikten som brytes på denne måten, men det strider også mot artikkel 29c i barnekonvensjonen der det blant annet påpekes at man skal vise respekt for barnets foreldre.

Vi beveger oss i dag fra en skole som skulle ha inkludering og tilpasning som målsetting, mot en skole hvor barna oppfordres til å bli mer robuste. Er det noen som forundrer seg over at mobbetallene stiger?

Mindre elevgrupper og færre undervisningstimer per uke ville gi lærerne bedre tid til relasjonsbygging og gode samtaler med barnegruppen. Det ville også gi bedre tid til planlegging av undervisningen, og til samarbeid med pårørende til barn med funksjonsnedsettelse, nevrodiagnoser og lærevariasjoner.

Spesialpedagogiske ressursteam

Det hjelper lite om PP-tjenesten skriver gode sakkyndige utredninger hvis barnehagen og skolen likevel ikke har fagpersoner som er kvalifiserte til å følge opp tiltakene.

Skal vi få en skole for alle, må det legges til rette for spesialpedagogiske ressursteam i alle skoler, og flere alternative, men likestilte opplæringsarenaer som barna og deres foresatte selv kan velge seg til dersom de ønsker det. Intensjonen med enhetsskolen var ikke at alle barn skulle behandles likt, men at de skal få samme mulighet til å utvikle sitt potensial fullt ut.

I dag er det slik at dette rettferdighetsprinsippet brytes i den norske skolen, og dette er en situasjon ansvarlige politikere ikke bør kunne leve med.