Det er få land i verden der en så stor del av befolkningen har forutsetninger for å leve det gode liv som i Norge. Det gir seg heldigvis også utslag i Ungdata-undersøkelsen, som forskningsinstituttet NOVA ved Oslo Met presenterte 11. august. 

Av de rundt 150 000 spurte elevene i ungdomsskolen og videregående, svarte 91 prosent at de har et godt liv. Dette tallet har stort sett holdt seg stabilt de siste 15 årene.

De aller fleste av disse elevene trives også på skolen. I år svarte 85 prosent det. Men tendensen er negativ. De siste ti årene har det vært en jevn nedgang på rundt 8 prosentpoeng.

Kjeder seg og gruer seg

Elevene kjeder seg mer enn før. De har mer ugyldig fravær. Flere enn før svarer at de gruer seg til å gå på skolen. Og det er urovekkende at flere mener læreren ikke bryr seg om dem. 

Nesten hver femte elev i ungdomsskolen og videregående skole opplever det. De siste ti årene har denne andelen i ungdomsskolen økt med 7 prosentpoeng og 5 prosentpoeng i videregående.

Det ser ut til at interessen for fagene også går nedover. Ett av funnene i Ungdataundersøkelsen er at elevene bruker mindre tid på lekser enn før.

Les også:  Mer skulk og mindre lekser: – Har merket en drastisk endring blant elevene

Må tas på alvor

Selv om det store bildet er at norske elever har det bra på skolen, er dette en utvikling som må tas på alvor. Tendensen til mistrivsel og motivasjonssvikt har vært jevnt nedadgående over flere år. Det er ikke snakk om et tilfeldig blaff.

 Forsker Anders Bakken, som leder arbeidet med undersøkelsen, er selv forsiktig med å trekke bastante årsakssammenhenger. Han peker blant anna på at pilene begynte å peke nedover allerede i 2015, og dermed er det ikke bare å skylde på tiltakene under pandemien.

 Det som imidlertid slo inn for fullt i årene fram mot 2015, var at smarttelefonene også ble allebarnseie. Den gjorde verden tilgjengelig til enhver tid. Det gjorde det bokstavelig talt mulig å få det man peker på, og det med en gang. 

Smarttelefonenes inntog har gjort noe med oppmerksomhetsspennet til både barn og voksne. Mange av oss opplever at det er blitt tyngre å jobbe lenge og konsentrert. Vi venner oss til å få øyeblikkelig respons. Å vente er blitt vanskeligere enn før.

Forståelsen for fellesskapet

Og hvis det er slik at toleransen for å måtte vente er blitt mindre: Hvordan virker det inn på evnen til å se sammenhengen mellom ens egne behov og fellesskapet som en klasse utgjør? 

Det er klare tegn på at denne forståelsen svekkes, uten at det nødvendigvis trenger å være bare smarttelefonenes skyld. En tydelig tendens flere erfarne lærere rapporterer om, er at mens foreldre tidligere i større grad var opptatt av klassemiljøet, opplever de oftere at det bare er hensynet til «mitt barn» som er interessant.

Når elever føler at læreren ikke bryr seg om dem, er det en opplevelse som skal tas på alvor. Det kan gå ut over både trivsel og læringsutbytte. Samtidig er det ikke helt åpenbart hvorfor flere elever enn før har det på denne måten. I løpet av de siste ti årene har antall elever per lærer gått ned. Og selv om det sikkert finnes eksempler på det motsatte, legger både skoleledere og lærere flest stor vekt på å følge opp hver enkelt elev.

Digitale løsninger har senka terskelen for å ta kontakt med læreren, både for elever og foreldre. Det er vanskelig å unngå tanken på at det også er forventningene til oppmerksomhet fra læreren som har økt i løpet av disse årene. Men uansett kan ikke norsk skole leve med en situasjon der gradvis flere og flere elever mistrives og føler seg ignorert.

Snu i tide

På et eller anna vis må disse uheldige trendene snus. Skolen skal være et sted for personlig og faglig vekst. Det er her grunnlaget for voksenlivet legges. Skolene må derfor både fortsette og forsterke innsatsen for at hver enkelt elev skal bli best mulig ivaretatt, samtidig som de også lærer å fungere i et fellesskap. Det forutsetter også at skoleeiere kan tilføre skolene pengene som trengs. Gode skoler koster, slik viktige samfunnsinvesteringer gjerne gjør.

 Foreldrene på sin side må fortsette å formidle til barna sine om at skolen er viktig, og at den er verdt en betydelig arbeidsinnsats. Det kan være en pedagogisk utfordring i seg selv, i ei tid da det kanskje er mer uklart enn noen gang hva som må til for å klare seg i morgendagens samfunn, blant anna med framveksten av kunstig intelligens, som reiser grunnleggende og lettere ubehagelige spørsmål om hva man strengt tatt vil trenge å vite og kunne. Og i en verden prega av krig, polarisering og eksistensielle miljøproblemer er det også forståelig om en del unge stiller seg spørsmålet om hva slags framtid de egentlig forbereder seg på gjennom 13 års skolegang, og hva som er vitsen med det hele.

Det er ingen lett oppgave for oss som samfunn. Men det er en oppgave vi ikke kan ta lett på.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.