I 38 år har Rita og hennes tidligere lærer Vivi utveksla julekort

Det skriver den tidligere elven Rita Glenne i årets julekort den tidligere til kjemilærer ved Kongsberg videregående skole, Vivi Heldaas. Kortet er nummer 38 i rekka.

Bakgrunnen er noen ord Vivi lot falle en gang under Ritas skoletid. Et lite sukk om at elevene forsvant ut i voksenlivet og glemte lærerne sine.

– Jeg visste at det ikke var sant, og ville vise det, sier Rita. Og sendte julekort.

Jul og bursdag

Dermed starta julekortutvekslinga. For Vivi mottar ikke bare kort, hun sender også.

Årets kort blir, til ære for Utdanningsnytt, overrakt personlig av Rita i Vivis leilighet i Oslo. Der bor begge nå, etter lærertjeneste for Vivi og skolegang for RIta på Kongsberg.

Kortet til Vivi skal helst være framme 5. desember hvert år. Det er Vivis fødselsdag, og er derfor et kombinert jule-og bursdagskort.

– Men jeg har til tider reist svært mye gjennom jobben, og kan ha rota litt med datoene. Er kortet forsinka får jeg en sms:" Er alt vel"? står det, forteller Rita.

Nå har de henta fram gamle kort, og sprer dem ut over Vivis sofabord. Noen er blitt borte underveis, men mange har holdt seg på plassen sin.

Det er kort de to skriver, ikke brev. Vivi har ofte laga korta sjøl, i rød papp og forma som hjerter. Men korta rommer likevel svært mye håndskrevet informasjon om hendelser som har vært viktige i året som gikk. Da kan den tidligere naturfaglæreren skrive om den gode moltehøsten, eller flotte amaryllis drevet fram til jul.

Eneste kvinnelige realfagslærer

De har møttes fysisk også gjennom disse åra, men ikke ofte. Julekorta har likevel gjort at de kjenner hverandre godt.

– Kjemi, botanikk og zoologi, svarer Vivi på spørsmål om fagkretsen i studiet fram til lektor, som hun begynte på i 1960.

Det framstår som en naturlig fortsettelse av å ha gått på naturfaglinja på gymnaset, med skolested dels i Bodø og dels i Oslo. Natur er en sterk interesse, både i teori og praksis. Men det mest naturlige studievalget for ei ung jente den gangen var det ikke.

– Jeg var skolens eneste kvinnelige realfagslærer i svært mange år, konstaterer hun.

– Husker du ekskursjonen vår til Tjøme? spør Rita.

– Vi skulle studere tre biotoper i naturfag, fjell, skog og sjø. Men sjø er det lite av i Kongsberg. Så vi var på ekskursjon, forteller hun.

Det var gøy å bo i campinghytter ytterst i Oslofjorden. Men etterpå skulle det skrives rapport. Det var ikke like gøy.

– Så vi klagde. Men da fikk vi svar. Vi skulle jo bare skrive en rapport hver. Vivi minna om at hun måtte lese alle sammen. Og da skjedde det noe, forteller Rita.

God kjemi

– Jeg hadde ingen ambisjoner da jeg begynte på videregående. Jeg ante ingenting om hva jeg ville og hvor jeg skulle eller hvordan jeg ønska å ha det. Men denne replikken, den fikk meg til å tenke. Jeg innså at det jeg leverer fra meg til en lærer, det skulle være ordentlig. De skulle legge ned arbeid og kunnskap i å lese og vurdere, da måtte jeg gjøre mitt. Jeg forsto at det ble satt krav til meg, og at det var verdifullt, sier hun.

Denne erkjennelsen etter skoleekskursjonen til Tjøme har blant anna ført Rita til doktorgrad i kjemi fra NTNU.

Og det er ikke bare kjemiinteressen de to deler. Friluftsliv er en annen.

– Men jeg går bare tur, altså sier Vivi.

Rita har tatt det opp til ekspedisjoner, med skitur til sydpolen som et høydepunkt.

Ved gang-kommoden, på vei ut, stopper Rita opp ved to bokser med oppmalt, tørka traktkantarell som Vivi planlegger å bruke som julehilsener. De to kjemikerne er i gang: Hvor finmalt bør soppen være, og hvor lenge bør den trekke for å gi maksimal smak til sausen?

– Mye lenger enn det som vanligvis oppgis. Gjerne timer, sier læreren, og eleven nikker. Det skal hun huske.