Norskfaget har større problemer enn kanon

I det siste har flere tatt til orde for at vi må legge mer vekt på hva som er typisk norsk i den norske skolen, og at læreplanen i norsk bør inneholde en kanon av tekster som alle elever skal lese. Kanskje aller tydeligst i debatten er kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som mener den norske læreplanen «kunne vært i hvilket som helst annet land». Vi ønsker her å imøtegå noen utbredte bekymringer i denne debatten.

Bekymring 1: Vi har ingen felles referanser i skolen. Lærere velger mye forskjellig.

Tilsvar: Kunnskapsminister Nordtun er bekymret fordi læreplanene ikke nevner konkrete tekster. Sitter norske elever på hver sin tue, leser individuelle tekster, øver på egenkomponerte sanger, i hvert sitt ekkokammer?

Læreplanen fra 2020 gir den enkelte norsklærer frihet til å velge tekster og gjøre individuelle tilpasninger til sine elever, innenfor visse overordnede rammer. Det samme har alle tidligere norsklæreplaner gjort, med et visst unntak av læreplanene fra 1990-tallet, som inneholdt lister over anbefalte forfattere. Kanonliste over tekster har norske læreplaner aldri hatt. Denne friheten er imidlertid ikke ensbetydende med at norsklærere har gjort eller gjør tilfeldige og ukritiske valg, snarere tvert imot.

Kanondebatten handler i norsk skolekontekst om hvordan norsklærere tar hånd om og videreformidler de tekstene som blir vurdert som særlig viktige i samfunnet vårt. Forskning om tekstutvalg viser at norsklærere velger helt egne og forskjellige tekster, samtidig som det også finnes en rekke tekster og forfattere som så å si alle norsklærere alltid velger. Dette gjelder spesielt de eldre skjønnlitterære tekstene, og forfattere som Ibsen, Hamsun, Obstfelder, Skram, Kielland og Vesaas lever i beste velgående i norsk skole. 

At norsklærere parallelt med dette velger tekster fra nyere og mindre kjente forfattere, vitner om noe svært viktig: De benytter seg av det profesjonelle handlingsrommet som læreplanen har gitt dem, og de holder kulturarven levende gjennom å balansere tradisjon med fornyelse.

Bekymring 2: Når lærere ikke kan støtte seg til læreplanen, søker de seg til lærebøkene, og vi overlater for mye ansvar til lærebokforfatterne og forlagene.

Tilsvar: Vi vet fra forskning at læreboka er det mest brukte læremidlet, og at norsklærere er spesielt trofaste mot lærebokas valg av skjønnlitteratur. Forlagene og lærebokforfatterne bærer dermed et stort ansvar. Lite tyder imidlertid på at forlagene er i overkant kreative i sitt tekstutvalg. Ser vi i tekstsamlingene til de fire nyeste norsklæreverkene for videregående skole, finner vi forfattere som Ibsen, Skram, Obstfelder, Kielland og Dass i alle de fire tekstsamlingene. Der fins også Norges nyeste nobelprisvinner, Fosse. Dette viser at lærebøkene viderefører en tradisjonell kanon samtidig som de følger med i tiden, og at det er stor enighet om hva som er de mest sentrale forfatterne.

Bekymring 3: Litteraturhistorie og klassikere er tatt ut av læreplanen for ungdomstrinnet og dekkes kun av videregående.

Tilsvar: Både PISA og årlige nasjonale prøver viser at leseferdighetene på ungdomstrinnet stuper. Vi trenger et norskfag som skaper leseglede og gir gode nok leseferdigheter, slik at elevene er klare for blant annet klassikere fra litteraturhistorien når de begynner på videregående. Ungdomstrinnet vektlegger nå mer lystlesing og mengdetrening. Og fordi norsklærerne kan velge tekster selv, er det fremdeles alltid mulig å trekke inn klassikere der det passer.

Det er positivt med en handlekraftig kunnskapsminister som ønsker å ta tak i skolen. Men det fins mer akutte problemer i norskfaget som bør adresses. Stadig færre vil bli lærere, og søkertallene til lærerutdanning i norsk er kritisk lave. Og hvordan kan vi sikre at elever skriver og leser selv, i en skole der kunstig intelligens er den reelle avsender på stadig flere «elevarbeid»? Lærere fortviler også over manglende tilgang på læremidler, skolebibliotek, bøker og klassesett. Dette er noen av de utfordringene norsklærerne står overfor. Norskfaget har større problemer enn kanon.

DEBATT Kulturkanon

Kanon er et for enkelt svar på et vanskelig spørsmål

DEBATT Kulturkanon

Et krav om kulturkanon rokker ved tilliten til lærerens faglige skjønn