Faglig uenighet må synliggjøres

Første august i fjor trådte den nye opplæringsloven i kraft, og kommuner og fylkeskommuner ble pålagt en plikt til å følge opp fravær. Vi har fulgt med i fraværsdebatten, og i flere år har ulike fagmiljøer uttalt seg om årsakssammenheng og løsninger UTEN at de forskjellige verdisystemene har blitt synliggjort.

Vi er foreldre som har opplevd ufrivillig skolefravær på kroppen, og vi er ikke alene. I mange år har vi manøvrert oss mellom barn som har blitt syke av skolen, klager til statsforvalter og sivilombud, manglende rettssikkerhet for våre barn, grunnløse meldinger til barnevernet og ofte destruktive råd fra fagfolk.

Det er et lite knippe av fagfolk som uttaler seg når fraværsproblematikken diskuteres i mediene, og blant gjengangerne finner vi førsteamanuensis Jo Magne Ingul, professor Trude Havik og professor Marie-Lisbet Amundsen. Utenforstående kan tro det er faglig enighet mellom disse, men det er ikke korrekt.

For de atferdsorienterte fagfolkene er utfordringen i skolen selve fraværet; derfor må barnet raskt tilbake til skolen. For fagfolk fundert i humanisme er fraværet en reaksjon på skolemiljøet og krever derfor en individuell tilnærming.

To verdisystemer

Mens Ingul og Havik har et behavioristisk verdigrunnlag, har Amundsen en humanistisk forståelse. Denne uenigheten kommer klart til uttrykk både når det gjelder spørsmål om årsakssammenheng og forslag til tiltak. Verken media eller myndighetene våre har tydeliggjort dette skillet, og på denne måten skapes det grobunn for å individualisere problemene i skolen.

Enkelt forklart tar Trude Havik og hennes atferdsteoretisk orienterte kollegaer utgangspunkt i at barns fravær fyller en funksjon; barnet vil oppnå noe eller unngå noe vanskelig. Ansvaret for fraværet legges på denne måten på barnet selv.

Tiltak blir koblet til å skape konsekvenser for den uønskede atferden og rådene blir derfor å presse barna til skolen, fremsnakke skolen og gjøre det ukoselig hjemme. Når barnet ikke klarer å komme seg på skolen blir forklaringen at foreldrene er for ettergivne, mangler foreldreferdigheter og/eller har psykopatologiske trekk.

Gjennom å unngå å synliggjøre kommunenes manglende etterlevelse av lovverket, har dette bidratt til at foreldre har blitt meldt grunnløst til barnevernet når barn har utviklet ufrivillig skolefravær.

En humanistisk tilnærming til fravær vil bygge på å se eleven som et komplett menneske, med fokus på dets emosjonelle og sosiale behov i tillegg til de akademiske. Målet er å støtte barnets trivsel og utvikling som individ, ikke bare å få det tilbake til skolen.

Veiledere fundert i behaviorismen

Den behavioristiske fraværsteorien har dessverre lenge fått stå uimotsagt, og blir dermed brukt som en slags allmenngyldig teori i de kommunale fraværsveilederne. 

Veilederne former på sin side de kommunalt ansattes forståelse av ufrivillig skolefravær. Manglende synliggjøring av verdigrunnlaget gjør det vanskelig for de ansatte å ta riktige avgjørelser. Når oppdatert forskning fra Universitetet i Sørøst-Norge med professor Amundsen i spissen er utelatt, mister veilederne noe troverdighet. 

Det er til ettertanke at de ofte mangler informasjon om barns rettigheter og skolens ansvar; et lovverk som tar utgangspunkt i barnekonvensjonen og et humanistisk verdigrunnlag.

Når lovverket ikke legges til grunn, har dette selvsagt konsekvenser for barna som rammes.

Et humanistisk menneskesyn

Formålet med opplæringen er klar og tydelig; «Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast». Skolen skal også utvikle inkluderende fellesskap som fremmer både helse, trivsel og læring, og utdanningen skal tilpasses barnas behov og forutsetninger.

Når barn reagerer på utryggheten i skolen, må man ta utgangspunkt i rotårsaken. Er det noen som utsetter barnet for psykisk og fysisk vold, mangler det venner, savner det faglige- eller sosiale mestringsopplevelser, eller kjeder det seg fordi det ikke får de utfordringene det trenger for at skolen skal oppleves som et meningsfullt sted å være?

Back2School og foreldredevaluering; en lettvint løsning?

Når skoleeierne, ofte som en konsekvens av økonomi eller manglende kunnskap, ikke innfrir sitt mandat, er det duket for tilsynelatende lettvinte løsninger.

Back2School, et program som er basert på kognitiv atferdsanalyse, skal nå løse problemene med fravær i skolen, og det lanseres av Havik og Ingul med kollegaer.

Amundsen har siden 2022 argumentert for at dette programmet bare kan gjøre vondt verre for barna det gjelder. Hun får støtte av flere tunge barnefaglige miljøer , politikere og samfunnsengasjerte journalister.

Back2School er et intensivt program, og hensikten skal være å redusere barnets unngåelsesatferd når det gjelder skolen. I henhold til manualen skal barna svare på inngående spørsmål om familien og seg selv, og de får spørsmål som: Har du de siste fjorten dagene kjent på at du hater deg selv? Følt deg som et dårlig menneske? Tenkt at ingen egentlig er glad i deg? Har du blitt redd, fått hjertebank eller pustevansker, selv om det ikke var noen grunn til det?

Opplevelsen av at det er barnet selv det er noe galt med, blir dermed forsterket.

Forskningsrådet, underlagt Kunnskapsdepartementet, har støttet Back2School-prosjektet med 20 millioner kroner, til tross for syltynne resultater. Det er åpenbart for oss at det også er økonomiske interesser med i bildet.

Barn som blir utsatt for psykisk og fysisk vold (mobbing), ikke opplever faglig mestring, eller er inntrykksfølsomme, skal for eksempel svare på spørsmål som er direkte krenkende.

Vi ser også hvordan foreldrene i dette atferdsteoretiske perspektivet beskrives; vi sliter med å etablere og opprettholde gode rutiner”, hovedproblemet er at viinvolverer skolen for sent og at det er når vi foresatte ikke klarer mer at det blir fravær.

Mens atferdsteoretikerne leter etter årsakssammenhengen hos familien og barna, melder tilsynsmyndighetene om at de stadig blir kontaktet av foreldre som kjemper for barns rettigheter, gjerne i langvarige «kamper» mot skolen og kommunen. 

Det hele kan oppsummereres med et direkte sitat fra en av statsforvalterne: “Slik vi oppfatter det, handler den manglende oppfølgingen, og dermed oppfyllelsen av elevenes rettigheter, enten om manglende evne eller vilje til å praktisere regelverket i kommunen – og i noen tilfeller begge deler.”

Vi har lenge snakket om elefanten i rommet: myndighetene vet at elevenes rettigheter brytes daglig i norske kommuner. I stedet for å ta utgangspunkt i Barnekonvensjonen og Opplæringsloven, lar man atferdsteoretiske programmer overkjøre både lærere, foreldre og barna våre.

Nå er det på høy tid å belyse faglig uenighet. Vi må også stille kritiske spørsmål om intensjonen bak fagfolkene som uttalelser seg og skille de ulike interessene fra hverandre.