illustrasjonsfoto: Copyright Adobe Stock
illustrasjonsfoto: Copyright Adobe Stock

Tidlig intervensjon ved skolevegring

Fagartikkel: De fleste tiltak mot skolevegring settes i gang først når fraværet er blitt et alvorlig problem. Tidlig intervensjon kan hindre at problemene får utviklet seg.

Publisert Sist oppdatert

Tradisjonelt har skolevegring blitt identifisert og problematisert når den unge blir helt borte fra skolen. Det settes da i gang en rekke med tiltak og forsøk både fra hjem, skole og hjelpetjenester for å få den unge tilbake. Forskning og erfaring kan tyde på at det totale skolefraværet ofte er en foreløpig slutt på en lang prosess, der den unge over tid har vist ulike tegn på at oppmøte på skolen er vanskelig.

Les også: Når skolefravær blir et problem

Ofte har det likevel ikke blitt satt i gang tiltak eller intervensjoner som har endret på dette, og resultatet er at de «plutselig» er helt borte fra skolen. Denne prosessen, der de voksne venter til den unge har falt ut av skolen, har av de amerikanske forskerne Paula Graczyk og Christopher Kearney (2014) blitt betegnet som en wait to fail approach. I denne artikkelen ønsker vi å vise et rammeverk man kan jobbe innenfor hvis man ønsker å innta en mer proaktiv holdning til skolefravær.

Tiltakspyramiden og skolefravær

I en artikkel fra 2014 presenterer Graczyk og Kearney en modell der man bruker den såkalte tiltakspyramiden i arbeidet med skolefravær og skolevegring.

Tiltakspyramidemodellen er et systematisk og hierarkisk hjelpemiddel for å velge passende (evidensbaserte) tiltak, basert på behov hos den unge, skolen eller familien. Modellen forutsetter en kontinuerlig monitorering og justering av tiltak etter hvordan problemet utvikler seg. Ofte fremstilles tiltaks­pyramiden som tredelt med universelle, målrettede og intensive intervensjoner (se figur 1).

Figur 1: Tiltakspyramiden i fraværsarbeid. Det forventes økende kompleksitet og mengde fravær jo høyere man kommer i pyramiden, og derfor også økende krav til intervensjoner og tiltak. Universelle intervensjoner er intervensjoner som rettes mot alle. Målrettede intervensjoner rettes mot individer eller grupper med identifisert risiko som står i fare for å utvikle store vansker. Intensive intervensjoner er behandling eller tiltak rettet mot individer eller grupper med identifiserte vansker/diagnoser.
Figur 1: Tiltakspyramiden i fraværsarbeid. Det forventes økende kompleksitet og mengde fravær jo høyere man kommer i pyramiden, og derfor også økende krav til intervensjoner og tiltak. Universelle intervensjoner er intervensjoner som rettes mot alle. Målrettede intervensjoner rettes mot individer eller grupper med identifisert risiko som står i fare for å utvikle store vansker. Intensive intervensjoner er behandling eller tiltak rettet mot individer eller grupper med identifiserte vansker/diagnoser.

Mens vi i innledningen påpekte at man tradisjonelt har ventet til den unge har falt ut av skolen, før tiltak blir iverksatt, vil det å se skoleoppmøte og fravær fra skolen i lys av tiltakspyramiden innebære at en også arbeider forebyggende med fravær, har systemer for å fange opp elever med begynnende fraværsproblematikk og har tiltak for dem som er blitt helt borte fra skolen.

Slik vi ser det, vil fordelene ved å bruke en slik modell være mange: 1) Man har gjennom forebygging mulighet til å begrense antall elever som utvikler fraværsproblem. 2) Tiltak konsentrert mot det målrettede nivået vil føre til at elever får tilbud om hjelp før de har falt helt ut av skolen. 3) Om den unge likevel faller ut av skolen, har man allerede mye kunnskap og erfaring med hva som virker, og hva som ikke virker.

Slik bruker man mindre tid på utredning og unngår kanskje en ytterligere forverring av fraværsproblemet. Konsekvensen av dette er at færre unge utvikler alvorlige fraværsproblem. Det er viktig for alle involverte. Det er også viktig fordi vi per i dag ikke har tiltak som hjelper alle med etablert skolevegring (se for eksempel Maynard et al., 2015), noe som gjør forebygging enda viktigere.

Tidlig intervensjon ved skolevegring

Tidlig intervensjon ved skolevegring handler om å ta tak i fraværsproblemet før det har blitt stort, og idet den unge har begynnende fravær som ikke skyldes sykdom eller andre godkjente grunner. I samtaler med foreldre til skolevegrere har det ofte kommet frem historier der elevens skolegang har vært preget av perioder der den unge har vegret seg, enten ved å unngå bestemte fag (særlig kroppsøving) eller dager (annerledes dager på skolen), eller har hatt vansker med å komme seg på skolen etter helger eller ferier. Fraværet er ofte kombinert med symptomer på engstelse og «vondter» (f.eks. vondt i mage, hode) uten at dette er knyttet til sykdom (Ingul, Havik & Heyne, 2019).

Les også: Fritak for opplæringsplikt blir fritak for ansvar

Hvis den unge viser slike tegn, blir spørsmålet: Når skal man reagere? Når skal vi si at et barn har «så høyt fravær» at vi bør utrede og sette inn tiltak? Det finnes ikke noe entydig svar på dette i forskning eller klinisk praksis. I sin artikkel fra 2014 hevder Graczyk og Kearney at mellom 5 og 10 prosent av elevene vil trenge denne typen intervensjon. Vi oppfordrer skoler og hjelpetjenester til sammen å bestemme seg for en grense, kontinuerlig følge med på fraværet og så sette i gang en kartlegging hvis grensen passeres.

Organisering av fraværsarbeid

Skolevegring er et funksjonelt problem for den unge, foreldre, skolen og samfunnet. Beregninger i Norge viser at for hver unge som faller ut av skolen, har samfunnet en kostnad på opp mot én million kroner (Falch, Johannesen & Strøm, 2009). Erfaring og forskning viser at skolevegring sjelden skyldes én enkel grunn (i de tilfeller de gjør det, er det som regel enkelt å løse), men oftest er sammensatt og komplisert.

Dette betyr at det i de fleste tilfeller vil være snakk om at faktorer knyttet til både den unge, foreldrene og skolen bidrar til at den unge sliter med å gå på skolen. Derfor må arbeidet med å løse problemet gjerne foregå på flere av disse områdene parellelt.

Vi anbefaler derfor at skolen sammen med kommunens hjelpetjenester oppretter et fraværsteam (eller nærværs­team) som jobber med dette temaet. Teamet kan være knyttet til en skole, men ha medlemmer som jobber i flere team på tvers av skoler, noe som vil sikre mer lik praksis i en og samme kommune. Teamet bør ha tverrfaglig kompetanse på barns utvikling og mentale helse: kompetanse på skole, læring, skolemiljø og tilpasning til elever med emosjonelle vansker, samt kompetanse på foreldreveiledning og familieproblematikk.

Teamet bør ha ansvar for skolens og kommunens totale fraværsarbeid på alle nivå. Gjennom jevnlige møter følges elevenes fravær opp. Når en elev krysser grensen for begynnende fraværsproblem, bør en kartlegging iverksettes. Denne vil i første omgang måtte avdekke hva fraværet skyldes, og om det er grunnlag for bekymring. Vises noen av de tidlige tegnene?

Sliter foreldre med å få den unge på skolen? Trives eleven på skolen? Hvis denne første kartleggingen gir grunnlag for bekymring, bør man gå videre med en grundigere kartlegging.

Kartlegging

Kartlegging innebærer en bred vurdering av den unge, skolen, skole- og klassemiljø samt forhold hjemme. Det er naturlig å tenke seg at ulike medlemmer av fraværsteamet kartlegger i henhold til sin kompetanse. I perioden mellom to møter bør derfor teamet foreta en samtale med den unge, kontaktlærer (og andre som kjenner den unge godt på skolen) og foreldrene. Tema for kartlegging vil variere, men tabellen nedenfor kan danne grunnlag for valg.

Når disse forholdene er kartlagt, bør teamet møtes (gjerne sammen med foreldre), dele informasjon og vurdere behov for tiltak. Er tiltak nødvendige, bør disse planlegges og koordineres innenfor teamet og iverksettes så snart det lar seg gjøre

Tabell 1. Oversikt over faktorer som kan eller bør kartlegges

Den unge Foreldre Skole
Generell trivselGenerell trivselFungering på skolen
Familie/venner/skoleFamilie/vennerVegring på skolen
Å komme seg på skolenArbeidsdeling foreldreMobbing
Når hjemme; hva skjer?SkolefungeringFaglig fungering
EngstelighetSamarbeid med skolenSosial fungering
TristhetÅ komme seg på skolenKlassemiljø
Når hjemme/vegringSamarbeid med hjemmet
HjelpetjenesterTiltak utprøvd

Mulige tiltak

Sikre oppmøte

Det viktigste tiltaket er å stabilisere og sikre oppmøte på skolen, fordi forskning tyder på at fravær avler fravær. Mange unge i denne gruppen har fravær eller unngåelse som strategi for å slippe unna situasjoner eller hendelser som skaper emosjonelt ubehag i løpet av en skoledag. Derfor vil målet med dette tiltaket ofte være å sikre at den unge møter på skolen.

Les også: Elevers skolefravær blir feil registrtert

Dernest vil man gjennom skoledagen hjelpe den unge til å finne alternative mestringsstrategier som gjør det mulig å møte ulike aktiviteter og oppgaver på en bedre måte og etter hvert uten emosjonelt ubehag. Hvordan en slik plan skal se ut, vil avhenge av hva kartleggingen viser med hensyn til hva som er risikofaktorer, og hva som utgjør de beskyttende faktorene. Ofte bør en plan inneholde momenter som:

  1. Når begynner vi, med hvor mye skole?
  2. Hvor fort ser vi for oss en økning av dette?
  3. Hvilke tilpasninger er nødvendig hjemme og på skolen for å få til dette (f.eks. rutiner hjemme på morgenen, tilpasning av kroppsøving på skolen)?
  4. Hvem har ansvar for hva (detaljert beskrivelse av skole, foreldre og barns ansvar)?
  5. Hvilke hindringer kan vi komme til å møte, og hvordan møter vi dem (f.eks. økt vegring, avstikkinger fra skolen osv.)?
  6. Sted og tid for evaluering (se Kearney, 2016 for en detaljert beskrivelse).

Hjelp og støtte til foreldre

Forskning tyder på at foreldre til skolevegrere ofte sliter med å etablere og opprettholde gode rutiner. Da kan det hende foreldrene har behov for hjelp til å undersøke og strukturere den unges dager, fra den unge står opp, til det er tid for å legge seg. Slik kan man redusere faktorer i hjemmet som bidrar til å opprettholde skolefravær.

For enkelte foreldre vil usikkerhet oppstå når den unge gir uttrykk for «vondter» eller generelt ubehag på morgenen. Da kan det være vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre. Foreldre har som hovedoppgave å sørge for en trygg og god oppvekst for den unge, og hvis den unge er syk eller har det vondt, er det greit å være hjemme fra skolen?

En god hjelp og støtte for mange foreldre kan være hjelp til å se dette i perspektiv, utelukke sykdom og jobbe med å tørre stå i det når den unge rapporterer om «vondter». Erfaring fra arbeid med skolevegrende barn indikerer at det ofte vil være nyttig med avtaler som sier noe om når det er greit å være hjemme fra skolen. Målet med alle disse tiltakene er å trygge foreldrene, utvikle deres ferdigheter og gjøre dem sikrere på at det de gjør er riktig. En bedre selvtillit hos foreldre vil ofte bidra til at problemet med oppmøte avtar betraktelig.

I enkelte sammenhenger kan det å oppmuntre foreldre til å involvere sitt nettverk være nyttig for å sikre oppmøte på skolen. Det kan for eksempel være i situasjoner som det å få den unge ut av huset, eller få gjort lekser og annet nødvendig skolearbeid. Enkelte foreldre blir overveldet i slike situasjoner, og noen må dra på jobb før den unge skal av gårde. Det at noen i nettverket da kan møte opp og bidra med støtte, kan være avgjørende.

Skolearbeid når man er hjemme

Hvorvidt man skal tillate at unge gjør skolearbeid hjemme, er diskutert i litteraturen. Noen hevder at det bidrar til å forsterke og forlenge et fraværsproblem (McShane, Walter & Rey, 2004), mens andre (Hendron & Kearney, 2011) hevder at det kan være lurt fordi det reduserer faglige hull, holder struktur i dagene og reduserer bekymringer. Det synes imidlertid å være enighet om at langvarig hjemmeskole ikke hjelper den unge, men heller bidrar til å opprettholde skolevegring (Heyne & Sauter, 2013). Men for barn som delvis er hjemme og delvis på skolen, kan foreldrenes hjelp og oppmuntring til å gjøre skolearbeid hjemme bidra til å få den unge raskere tilbake til skolen.

En trygg og forutsigbar skole

På skolen er det viktig at kontaktlærer eller andre voksne i skolen følger planen. For mange barn er det overgangene (f.eks. fra hjem til skole, fra friminutt til time, fra et fag til et annet) som skaper usikkerhet og vansker. Hva skal jeg gjøre? Hva forventes av meg? Skolen må sammen med foreldrene lage gode planer som sikrer trygghet og mestring i overganger (f.eks. at barnet blir møtt av lærer eller miljøterapeut når det ankommer skolen, at planen for dagen gjennomgås, og at eventuelle behov for kommunikasjon og trygging diskuteres). For enkelte vil det også være slik at de har behov for tilpasninger i en kortere eller lengre periode (f.eks. gå tur i stedet for kroppsøving, jobbe med å ta igjen matte, slippe å ha muntlige fremføringer i klassen). Dette vil for mange barn bidra til å redusere stress i en periode der det viktigste er å få til et stabilt oppmøte.

Noen barn har blitt eller blir utsatt for mobbing i løpet av skoledagen. Dette gjør skolen til et utrygt, og potensielt skadelig, sted å være for den unge. I de tilfeller der mobbing avdekkes, må den stoppes, og skolen må lage en aktivitetsplan. Noen ganger trenger den unge å bli fulgt opp etter at mobbingen har stanset, i tillegg til at læringsmiljøet kan trenge rehabilitering. Det må også lages en plan for hvordan man skal trygge den unge som har vært utsatt for mobbing, før en starter med opptrapping av skoleoppmøte.

Det kan også være forhold i skolen som gjør at den unge strever med å gå dit. Dersom den unge er redd for en lærer, kan det å gi et alternativ til disse timene være et midlertidig tiltak, samtidig som læreren jobber med sin relasjon til den unge (kartlegge relasjonen, bli bedre kjent og bygge tillit). En annen grunn kan være at den unge opplever et utrygt læringsmiljø. Det kan skyldes svak klasseledelse og at det er mye bråk i timene. I disse tilfellene er det viktig at tiltak iverksettes for få til et trygt og godt læringsmiljø. Veiledning av lærer kan være viktig for å få dette til.

En trygg og forutsigbar skole handler om foreldrenes opplevelse av samarbeidet med skolen. Vår erfaring tilsier at måten foreldre snakker om skolen på, i stor grad påvirker den unges opplevelse av skolen. Skolen og fraværsteamet må derfor arbeide for at man blir enige med foreldrene om mål og tiltak.

Utfordringer med mer spesielle tiltak

Tiltakene som er beskrevet ovenfor, er antageligvis de viktigste vi kan gjennomføre for et barn med begynnende skolevegring. Samtidig vil det være unge, familier eller skoler som har utfordringer som krever tiltak utover dette. Dette kan for eksempel være at den unge plages med engstelse eller tristhet, at det er store konflikter i familien, eller at en av foreldrene sliter med sin egen mentale helse.

Skulle kartleggingen tyde på slike forhold, kan behovet for andre tiltak, parallelt med tiltakene rettet mot oppmøte, være nødvendig. Dette må i så fall diskuteres og avtales med foreldre. Det kan da være snakk om å henvise familien til et familievernkontor for å jobbe med konflikter, eller henvise en forelder til å jobbe med egne mentale problemer. Det kan også handle om økonomisk støtte for å redusere et barns isolasjon og ensomhet hjemme, eventuelt tiltak som støttekontakt hvis foreldrene ikke klarer å hjelpe den unge med å komme seg ut.

Redusere angst hos den unge

Barn og unge med milde til moderate angstproblemer skal ifølge Helsedirektoratet få hjelp for dette i hjemkommunen sin. Mange barn med begynnende skolevegring vil ha behov for dette. I en god del kommuner er det iverksatt lavterskeltilbud rettet mot engstelige barn og unge. I kommuner der dette ikke finnes, eller ventetiden er lang, vil individuelle opplegg ledet av helsesykepleier, miljøterapeut, kommunepsykolog eller andre med utdanning innen psykisk helse være et godt alternativ.

For oss mennesker er det naturlig å holde oss unna det som gjør oss redde. Derfor unngår mange barn skolen. Når vi skal få til en endring, er det derfor viktig at den unge får opplæring i hva det er å være redd, hva kroppen, følelsene og tankene våre får oss til å gjøre. At det kan kjennes ubehagelig, men at det er ufarlig. I tillegg er det viktig at de får forståelse av hvordan øvelse, gradvis trening og eks­ponering, hjelper dem til å bli mindre redde for det de i utgangspunktet frykter.

Når en slik forståelse er etablert, går en videre med trening på ulike mestringsstrategier. Dette er som regel strategier rettet mot det å regulere følelser og kroppslige symptomer samt det å utfordre måten man ser på og tenker om krevende situasjoner.

Avspenningstrening (Heyne & Sauter, 2013) kan være svært nyttig for unge med begynnende skolevegring. For det første lærer det den unge å håndtere stress i vanskelige situasjoner, noe som kan være ekstra nyttig gjennom skoledagen, der den unge i liten grad har kontroll over situasjonene som oppstår. For det andre kan avspenning og mindfulness-trening ta bort noe av oppmerksomheten på kroppslige symptomer og dermed redusere intensiteten av disse. Mindfulness har ofte som mål å øve personer i å leve fleksibelt og mer i tråd med sine verdier selv i vanskelige situasjoner.

Når følelsesreguleringsteknikker er innøvd, beveger man seg ofte over til å utfordre tanker og problemløsning hos den unge. Dette innebærer å identifisere tanker, regler og holdninger den unge har rundt seg selv og andre. Disse utfordres for å gi plass til mer realistiske tanker. Denne teknikken kalles kognitiv restrukturering og kan være nyttig for unge med begynnende skolevegring, som ofte har liten tro på at de kan løse de utfordringene de møter.

For disse kan trening og øvelse i problemløsning være nyttig. Her begynner man ofte med generelle problemer og øver inn stegene i problemløsning (definere problemet; generere alternative løsninger; evaluere disse og velge én; til slutt utprøving og evaluering), før man beveger seg over mot den unges egne problemer i løpet av en skoledag.

Øving og eksponering er kanskje den viktigste teknikken vi har for å redusere angst hos mennesker. Eksponering innebærer å lage en øvingsplan der man gradvis nærmer seg og møter vanskelige situasjoner. Ved skolevegring er det mange situasjoner som kan trenes på på denne måten (f.eks. skifte klær i garderoben, delta i kroppsøving, stille spørsmål i klassen, fremføre, nærme seg skolen, tåle lange skoledager). Eksponering gjennomføres alltid sammen med en voksen, den unge skal ha kontroll og kan avbryte når de vil, men målet er å gjennomføre det som er planlagt. Man velger en situasjon som det skal øves på, avtaler hvordan og går ut og prøver. Får man det ikke til, går man tilbake, finner en løsning på situasjonen og prøver på nytt, ofte da med forsterket oppmerksomhet på de mestringsstrategier man allerede har øvd inn. Eksponering forutsetter hyppig øving og mange repetisjoner.

Tristhet

Enkelte unge med begynnende skolevegring vil i større grad være preget av følelser som tristhet og symptomer på depresjon. Dette kan handle om søvnvansker, trøtthet, slapphet, at man er sliten, eller manglende interesse eller motivasjon. Forskning på tristhet hos unge viser at mange av tiltakene beskrevet over, som mindfulness, kognitiv restrukturering, problemløsning og planlagt retur til skolen, kan lette på slike symptomer.

I tillegg er det andre tiltak som er dokumentert effektive, og som kan være nyttige å prøve ut. Et eksempel er konkret og målrettet å øke aktivitet og sosial kontakt i løpet av dagen. Dette innebærer for mange at de trenger hjelp til å komme i gang med ting, til å lage avtaler og finne på noe å gjøre sammen med venner. Slik aktivitet bidrar til å styrke oss mot den negative propagandaen hjernen forer oss med ved depresjon. Det betyr at for triste barn kan «hjemmeleksen» mellom samtalene være å finne på morsomme ting.

Fysisk aktivitet, gjerne sammen med andre, har også vist seg å bidra til symptomlette ved depresjon og kan med fordel iverksettes parallelt med andre tiltak. Sammen vil disse tiltakene kunne løfte den unge ut av det tunge tankemønsteret, noe som øker den unges tro på seg selv, gir mer energi og dermed øker sannsynligheten for oppmøte på skolen.

Avslutning

I denne artikkelen har vi presentert og diskutert tidlige intervensjoner ved begynnende skolevegring. Vi mener at det å fokusere på begynnende fraværsproblem på en systematisk og evidensbasert måte vil bidra sterkt til å redusere frafall fra skolen. Det vil spare den enkelte unge for store personlige vansker og funksjonsfall, familiene for stor belastning, og for skolen og samfunnet vil det være kostnadsbesparende.

Vi håper derfor at vi gjennom artikkelen har inspirert leseren til å begynne å tenke i disse banene, og forhåpentligvis, til å gå ut i deres hverdag og snu måten vi tenker og jobber på når det gjelder barn og unge som sliter med å gå på skolen.

OM FORFATTERNE

  • Jo Magne Ingul er spesialist i klinisk psykologi, har en doktorgrad i psykologi og jobber som førsteamanuensis ved RKBU, NTNU. Han forsker på barn og ungdom med emosjonelle vansker og hvordan vi kan hjelpe dem. Han har har vært spesielt opptatt av arbeid med barn og unge som på grunn av emosjonelle vansker blir skolevegrende og han har publisert artikler som ser på sammenhengen mellom psykososiale risikofaktorer og skolefravær hos ungdom.
  • Trude Havik er førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger. Hun har doktorgrad om tematikken skolefravær og skolens rolle ved skolevegring. Hun er forfatter av boka «Skolefravær» (2018) og av flere bokkapitler om dette tema. Hun forsker også på blant annet klasseromsinteraksjoner, elevengasjement og relasjoner mellom elevene, og har praksis fra PPT og grunnskole.

LITTERATUR

Berg, I. (2002). School avoidance, school phobia, and truancy. I: M. Lewis (red.), Child and adolescent psychiatry: A comprehensive textbook, 1260–1266. Sydney: Lippincott Williams & Wilkins.

Falch, T., Johannesen, A.B. & Strøm, B. (2009). Kostnader av frafall i videregående opplæring. SØF rapport, (08/09).

Hendron, M. & Kearney, C.A. (2016). School Climate and Student Absenteeism and Internalizing and Externalizing Behavioral Problems. Children & Schools, 38(2), 109–116. https://doi.org/10.1093/cs/cdw009

Heyne, D. & Sauter, F.M. (2013). School Refusal. I: C.A. Essau & T.H. Ollendick (red.) The Wiley-Blackwell Handbook of the Treatment of Childhood and Adolescent Anxiety, 471−517. Chichester: John Wiley & Sons Ltd. http://dx.doi.org/10.1002/9781118315088.ch21

Ingul, J.M., Havik, T. & Heyne, D. (2019) Emerging School Refusal: A School-Based Framework for Identifying Early Signs and Risk Factors. Cognitive and Behavioral Practice, 26(1), 46−62. https://doi.org/10.1016/j.cbpra.2018.03.005

Kearney, C.A. (2016) Managing school absenteeism at multiple tiers. An evidence-based and practical guide for professionals. New York: Oxford University Press, US. http://dx.doi.org/10.1093/med:psych/9780199985296.001.0001

Kearney, C.A. & Grazcyk, P. (2014) A response to intervention model to promote school attendance and decrease school absenteeism. Child Youth Care Forum, 43(1), 1−25. http://dx.doi.org/10.1007/s10566-013-9222-1

Maynard B.R., Heyne, D., Brendel, K.E, Buganda, J.J., Thompson, A.M. & Pigott, T.D. (2018). Treatment for School Refusal Among Children and Adolescents: A Systematic Review and Meta-Analysis. Research on Social Work Practice. 28(1), 56−67. https://doi.org/10.1177/1049731515598619

Mcshane, G., Walter, G. & Rey. J.M. (2004). Functional Outcome of Adolescents with ‘School Refusal.’ Clinical Child Psychology and Psychiatry, 9(1). 53−60. https://doi.org/10.1177/1359104504039172