– Den barndom som utspiller seg i barnehagen er langt ifra fasiten på hva barndom er, eller slik den må være, skriver artikkelforfatteren.
– Den barndom som utspiller seg i barnehagen er langt ifra fasiten på hva barndom er, eller slik den må være, skriver artikkelforfatteren.

Det hadde vært interessant å gjøre barnehagene mindre institusjonaliserte

Det kan åpne for spennende måter å tenke barn og barndom på.

Publisert Sist oppdatert

… i mangt og meget er det de voksnes syn på barndommen, som gør børn til, hvad de er». (Klingberg, 1971, s. 16).

Siden den første barnehageloven kom i 1975, har barnehagen fått en stadig viktigere plass i samfunnet (Korsvold, 2016). Vi har sett en utvikling fra primært å være et sted for barnepass til å bli en pedagogisk institusjon som møter krav fra samfunnet både politisk og gjennom forbrukerne. Når 91,3 prosent av alle barn i aldersgruppen 1 til 5 går i barnehage (SSB, 2018), betyr det at et veldig stort antall av de barna som vokser opp i Norge, bruker store deler av hverdagen sin i en institusjon. I denne artikkelen vil jeg bruke Erving Giffmanns (1967) teori om den totale institusjon for å vise likhetstrekk mellom totale institusjoner og barnehagen, og belyse hvilken betydning den økte institusjonaliseringen kan få for hverdagen i barnehagen.

LES OGSÅ: Morten Solheim: – Er barndommen over snart?

Vaner og rutiner

En institusjon kan defineres som «et etablert felleskap som-ved en eller annen form for formell styring ivaretar viktige utfordringer innenfor et sosialt system» (Bø og Helle, 2013, s. 129). Vaner og rutiner spiller en avgjørende rolle når institusjoner blir til (Berger og Luckmann, 2000, s. 70). Ifølge sosiologene Berger og Luckmann blir menneskelig aktivitet alltid underlagt vanedannelse (2000, s. 69).

Handlinger som gjentas med jevne mellomrom, blir innpasset i et mønster, og slik vanedannelse medfører at samme handling kan utføres igjen uten store anstrengelser. Denne vanedannelsen er institusjonalisering, og det kan ha en psykologisk gevinst, fordi det befrir mennesket fra å hele tiden ta stilling (2000, s. 69).

LES OGSÅ: Forfatter Tore Renberg var mye redd som liten. Barnehagen ga ham trygghet.

Kjennetegn på institusjoner

Goffman beskriver totale institusjoner som altomfattende. «Deres altomfattende eller totale karakter symboliseres ved den barriere mod socialt samspil eller interaktion med omverdenen og mod det at kunne gå, når man vil …» (Goffman, 1967, s. 14). I den totale institusjon er skillet mellom ansatte og klienter en vesentlig del av den byråkratiske ledelsen, der en liten gruppe mennesker har ansvar for en større gruppe mennesker. Det at vi sover, leker og arbeider på forskjellige områder, mener Goffman er noe sosialt grunnleggende i det moderne samfunn.

Disse tre gjøremålene ville under normale omstendigheter foregå med ulike deltakere og på forskjellige steder (1967, s. 13). I en total institusjon vil derimot alt dette skje på samme sted, med flere av de samme deltakerne og inngå i en helhetsplan: livet i institusjonen. Et annet trekk som kjennetegner totale institusjoner er at dagene er lagt til faste skjemaer. Klientens hverdagslige behov som hygiene og mat og drikke er ofte planlagt.

De faste skjemaene er et eksempel på hvordan den kompliserte hverdagen blir til prosedyrer og rutiner: en forenkling (Berger og Luckmann, 2000). Menneskelige behov blir ivaretatt gjennom det Goffman (1967) kaller en byråkratisk organisering av store menneskegrupper.

Eksempler på totale institusjoner er fengsler eller psykiatriske sykehus. Barnehagen er ikke en total institusjon, men det er mange likhetstrekk mellom det som kjennetegner totale institusjoner og barnehagen.

LES OGSÅ: Her er starten på den norske barnehagen

Barnehagen som institusjon

Kvalitativ institusjonalisering gir økt styring av barnehagens indre liv og en økende instrumentalisering av barndommen (Kampmann, 2004). Barndommens institusjonalisering handler om at nesten alle barn går i barnehage og at det er en sterk politisk interesse for små barn og barnehage (Kampmann, 2004).

I avhandlingen sin har Seland (2009) sett på hvordan barnehagene har blitt effektivisert. Det har gitt periodevis lav bemanning, og barnehager som i utgangspunktet har hatt en fleksibel arkitektur, har grunnet lav bemanning fått et økt behov for styring (s. 260).

Barnehageutbyggingen som har foregått siden tusenårsskiftet, har gjort at det er et økende antall store barnehager, mens de små barnehagene blir færre. Den institusjonelle orden som kreves i store, kompliserte institusjoner kan gi begrensninger i aktørens muligheter til å få tilfredsstilt sine ønsker og behov (Seland, 2009, s. 260). Den formelle strukturen i barnehagen kan komme på bekostning av barnas muligheter og rettigheter til å medvirke og påvirke utformingen av livet i institusjonen (2009, s. 261).

Det gjør at barnehagen som institusjon kan komme i konflikt med barns rett til medvirkning (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 27).

LES OGSÅ: Fredrikke var et av Norges første barnehagebarn

Økonomi versus pedagogikk

Hvis man ser barndom som historisk, kulturelt og sosialt konstruert, åpner det opp for noen spennende spørsmål. Den barndom som utspiller seg i barnehagen er langt ifra fasiten på hva barndom er, eller slik den må være. På begynnelsen av 1980-tallet foretok den svenske kulturforskeren Billy Ehn en kulturanalyse av noen svenske barnehager (2004, s. 21-22). Billy Ehn viser til Steiger (1976) som mener at daginstitusjoners struktur ikke bestemmes av pedagogiske vurderinger, men av produksjonsvilkårene i det kapitalistiske samfunn (sitert etter Ehn, 2004, s. 23). Steigers påstand stemmer ikke nødvendigvis fullstendig med situasjonen i vår tids barnehage, men samtidig kan den heller ikke avskrives.

Vi kan se en økning i store barnehager og kommersielle kjeder. Nettstedet barnehage.no skriver stadig om mindre barnehager som må legge ned av økonomiske årsaker. I flere prosjekter og programmer rettet mot barnehage kan man merke samfunnsøkonomiske tendenser. For eksempel kan Agderprosjektet nevnes, der en av to prosjektledere er professor i samfunnsøkonomi (Universitetet i Stavanger, 2020). Da kan man stille spørsmål om hva som er gjeldende, pedagogiske vurderinger eller det som er økonomisk for samfunnet.

LES OGSÅ: Krenkelsene i barnehagen har preget Turid Nese i over 30 år

Flere store barnehager

Økningen av antall store barnehager og barnehagekjeder kan også ha betydning for barndommens institusjonalisering. I Goffmanns teori ser man hvordan behovet for kontroll viser seg i form av tydelige institusjonstrekk som fastlagte rutiner, regler og skille mellom ansatt og klient (1967). Slik jeg kjenner barnehagen, er det en tydelig kollektiv diskurs.

Det som gjøres i barnehagen skal gjøres felles, og grunnleggende behov som toalettbesøk og spising settes i system og skjer på bestemte tidspunkt. Monica Seland har lignende funn i sin doktorgradsavhandling (2009). Dette kan gå på bekostning av barns behov for å bli sett som selvstendige individer.

LES OGSÅ: En av fem barnehagesaker som mobbeombudene får, handler om at ansatte krenker barn

Krav til barnehagen

Målet med denne artikkelen er å vise hvordan barnehagen er som institusjon og hvilke betydninger den institusjonaliserte barndommen kan ha. Når man tar utgangspunkt i et sosialt og historisk konstruert barndomsbegrep, fordrer det at barndom ikke er noe fast og at det ikke er en selvfølge at den er slik den er i dag. Barnehagen har utviklet seg til en komplisert institusjon i tråd med velferdssamfunnets vekst, og det stilles strenge krav og forventninger til barnehagen fra et statlig og samfunnsøkonomisk perspektiv.

Det kan se ut som at barnehagens utvikling har gitt et sterkere institusjonspreg. Med Goffmans teori om institusjoner som utgangspunkt har jeg vist at barnehagen har tydelige likhetstrekk med en total institusjon. Innenfor en institusjonell oppdragerpraksis ligger et syn på oppdragelse som rommer idealer. Dag Øystein Nome (2018) sier det godt i sin artikkel: «Institusjonslivet vil alltid ha en sterkt regulerende funksjon på små barns liv. Dermed risikerer vi å legge lokk på barns spontane samværsformer og dermed deres viktigste sosiale læringsarena».

Det er tydelig at institusjonaliseringen har betydning for barndommen. Det som kunne vært interessant, er å se hvordan barnehagehverdagen kan bli hvis vi ned-institusjonaliserer litt: svekker skillet mellom ansatt og barn, og løsner på det sterke institusjonspreget. Det kan i så fall åpne for noen spennende måter å tenke barn og barndom på.

Litteratur

Berger, P.L. & Luckmann, T. (2000). Den samfunnsskapte virkelighet. Bergen: Fagbokforlaget

Bø, I. & Helle, L. (2013). Pedagogisk ordbok. Oslo: Universitetsforlaget

Ehn, B. (2004). Skal vi lege tiger? Børnehaveliv set fra en kulturel synsvinkel. Århus: Klim

Goffman, E. (1967). Anstalt og menneske. Hørshold: Jørgen Paludans Forlag

Gulløv, E. (2008). Institutional Upbringing: A discussion of the Politics of Childhood in Contemporary Denmark. I: James, A.L. & James, A. (red.) European childhoods: cultures, politics and childhoods in Europe, s. 129–148. Basingstoke: Palgrave Macmillan

Kampmann, J. (2004). Det selv-i-agt-tagelige barn. Psyke & Logos, 25 (2): 516–536

Klingberg, G. (1971). Barndomens historia. Fataburen 1971

Korsvold, T. (2016). Perspektiver på barndommens historie. Bergen: Fagbokforlaget

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen.

Nome, D. Ø. (2018, 2 desember). Slik er vilkårene for de yngste barnas samspill i barnehagen. Første steg. (02.10.21)

Seland, M. 2009. Det moderne barn og den fleksible barnehagen. Et etnografisk studie av barnehagens hverdagsliv i lys av nyere diskurser og kommunal virkelighet. (Doktorgradsavhandling, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). Hentet fra

Steiger, O. (1976). Till kritiken av den reformistiska modellen för samhällelig småbarnsforstran. Ord och Bild, 85, nr. 1

UNIVERSITETET I STAVANGER (2020, 3. november). Agderprosjektet – en god start for alle. (02.10.21).

Powered by Labrador CMS