Dette er min bekymring: at samfunnet blir som en kronisk stresset mor, som vil få barndommen til å gå litt fortere, bli litt mer effektiv, lære litt mer, skriver Morten Solheim.
Dette er min bekymring: at samfunnet blir som en kronisk stresset mor, som vil få barndommen til å gå litt fortere, bli litt mer effektiv, lære litt mer, skriver Morten Solheim.

– Er barndommen over snart?

Innspill: Jeg er bekymret for at vårt syn på barndom er i ferd med å endre seg, og at dette får konsekvenser for barna.

Publisert Sist oppdatert

Jeg sliter med en konflikt mellom røde og grønne tanker. Når de røde har overtaket, tenker jeg at barndommen snart er ved veis ende.

Jeg husker det ikke selv, men min mor har fortalt meg historien flere ganger: Jeg står ved en liten, snødekt gran, mindre enn meg selv. Jeg har stoppet opp for å beundre den. Min mor er utålmodig, hun vil videre. Hun er størst. Hun bestemmer. Når jeg får gjenfortalt denne historien, er det som et eksempel på et øyeblikk fra barndommen som moren min angrer på. «Jeg får vondt langt inni hjerterota», sier hun, og legger til at hun burde ha nytt øyeblikket sammen med meg. For det var saktens en vakker, liten gran.

Eksempelet er ikke enestående. Jeg tror mange foreldre angrer på små øyeblikk, der de ble for utålmodige til å la barndommens ettertenksomhet slå ut i full blomst. Lærere likeså. I dokumentaren «Fra barn til borger», hvor vi følger to barn i overgangen fra barnehage til skole, utspiller det seg en slik scene.

Sofia på seks år er på tur med klassen. Hun finner noen steiner hun liker, og gjemmer dem godt inni i hånda. I neste klipp står hun på rekke i skolegården og må motvillig legge fra seg steinene. Små skatter blir sluppet fra den vesle hånda og ned på asfalten, fordi den slags ikke har noe å gjøre i et klasserom.

Når jeg ser tilbake på mitt eget arbeid med barn, finner jeg flere lignende historier. Øyeblikk der jeg ble for utålmodig, der jeg stjal av et barns tid. Små glimt som jeg angrer på.

LES OGSÅ: Nedstengningen av barnehagene under koronapandemien har ført til at både ansatte og foreldre har erfart hva som er en god barnehage

Livets transportetappe

Men det får nesten gå. Det er et skille mellom barn og voksne og en konsekvens av at vi som voksne noen ganger skjærer igjennom, for å få ting gjort, komme videre. Jeg fikk ingen traumer av mangelen på tid til å beundre den vesle grana, og Sofia har sikkert glemt de steinene for lengst.

Så hva er problemet? Min uro er ikke knyttet til slike enkelthendelser, men til mengden av slike hendelser. Jeg er bekymret for at vårt syn på barndom er i ferd med å endre seg, og at dette får konsekvenser for barna. For dersom vi ser på barndom som en forberedelse til og transport- etappe mot voksenlivet, vil vi alle få det for travelt til å bry oss om det ungene finner meningsfullt.

Da koronapandemien brøt ut, ble et slikt formålsrasjonelt syn på barndom tydelig. Vi risikerte læringstap, hevdet både Barneombudet og NHO-lederen da barnehager og skoler stengte ned.

LES OGSÅ: Derfor er det viktig å la barna få tulle og tøyse i barnehagen

Menneske eller kapital?

For hvor mye kan man egentlig tape på å stenge skoler og barnehager? Det ville NHO ha svar på. Statistisk sentralbyrå tok oppdraget: 1,7 milliarder daglig var tallet. Og mest var det å tape på de stengte barnehagene. Her røyk det med 513 millioner kroner daglig. Av disse utgjorde 159 millioner tapt produktivitet for foreldrene, mens barnehagebarnas læringstap alene utgjorde et pengesluk på hele 354 millioner kroner hver eneste dag.

Det er fristende å gå inn i grunnlaget for utregningene, men jeg begrenser meg til å sitere Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal: «Grunnlaget er så svakt at det bør spørres om vi overhodet er tjent med å spekulere i de samfunnsøkonomiske omkostningene av en stengt utdanningssektor.»

Handal har rett. Men likevel var «funnene» i rapporten så kraftfullt stoff for mediene at begrepet læringstap ble å finne på alle forståsegpåeres lepper før noen rakk å si imot. Det ble innafor med en ordbruk som gjør barn til regnestykker.

Det uheldige ved den økonomiske retorikken om hva barndom kan bidra til, er at den ofte får praktisk betydning. Dersom resonnementet er at jo mer man lærer, jo mer tjener man som voksen, og jo mer tjener samfunnet på alt du lærte som barn, da er veien kort til å skape en læringsintensiv barnehage. Det er en tendens vi ser allerede. Tilbudet av pedagogiske verktøy som skal bidra til læring på ulike områder, sammen med stadig flere politikere som vil ha «mer læring» i barnehagen, kan på sikt føre til fagtrengsel i barnehagen.

Det utålmodige samfunnet

Dette er min bekymring: At samfunnet blir som en kronisk stresset mor, som vil få barndommen til å gå litt fortere, bli litt mer effektiv, lære litt mer. En slik holdning til barndom vil ha innvirkning på alle arenaene barn befinner seg på.

FNs barnekonvensjon kan ses på som et historisk skilleark. Et stykke papir som skiller den tiden da vi ikke anså barndommen som en periode med egenverdi i menneskets liv, og den perioden hvor vi gjør det. Ideen om barndom som avgrenset periode med egenverdi har selvsagt vært uttalt også før 1989, men med barnekonvensjonen ble denne anerkjennelsen formalisert gjennom at barn fikk egne rettigheter. Den danske psykologiprofessoren Dion Sommer omtaler dette som en historisk enestående epoke.

Er barndommen over snart? kan forstås som et spørsmål om hvorvidt barn snart kan bli ferdig med barndommen, slik at de endelig kan bli voksne. Eller det kan forstås som et spørsmål om hvorvidt omtalen av barndommens egenverdi – som en enestående epoke i historien – snart går mot slutten. Er vi rett og slett i ferd med å få et nytt skilleark som bidrar til at vi om hundre år kan se i bakspeilet og si «ja, det var den perioden hvor barn hadde en barndom, det».

En spire av håp

Det er muligens et misantropisk resonnement, men jeg mener helt oppriktig det er verdt å være på vakt slik at barndommens egenverdi blir ansett som viktig, også i århundrene vi har foran oss.

Et lite håp fant jeg i høstens valgkamp, i ordskiftet om hvordan vi skal redusere sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet: Der mange politikere før tok til orde for at løsningen var å lære ungene så mye som mulig, så tidlig som mulig, handlet forslagene denne gangen om forhold utenfor utdanningssystemet. Det er en god endring. Det kan bidra til å dempe etterspørselen etter pedagogiske programmer som skal ruste ungene for resten av livet. Slik som kofferten med en rød og en grønn bamse, som skal hjelpe barna med å sortere tankene sine før det er for sent. Kanskje er ikke barndommen over likevel?

Og med det håpet takker jeg for meg som spaltist i Første steg. Fra nå skal jeg bruke skrivetiden på å skrive for barn i stedet for om barn.

Powered by Labrador CMS