De interessante spørsmålene om lek handler ikke om hvorvidt vi kaller det frilek eller ikke, men hvordan vi som profesjonelle deltar i og forholder oss til barns lek, skriver Morten Solheim. Illustrasjon: Morten Solheim
De interessante spørsmålene om lek handler ikke om hvorvidt vi kaller det frilek eller ikke, men hvordan vi som profesjonelle deltar i og forholder oss til barns lek, skriver Morten Solheim. Illustrasjon: Morten Solheim

Det er utrolig hva man kan lære om barnas lek, om man bare er tilstede der den finner sted

Visste du at barn kan være postkasser? Det er utrolig hva man kan lære om barnas lek, om man bare er til stede der den finner sted.

I min jobb hender det jeg blir stilt spørsmål om hvorfor barn «bare leker» i norske barnehager. Ofte er det ikke rom for å svare på spørsmålet, fordi den som har stilt det er for opptatt med å fortelle meg at det er for mye frilek i barnehagen. «Her har dere noe å lære av andre land», er det noen som hevder. Jeg betviler ikke at vi har noe å lære av andre land, men er det én ting jeg er skikkelig stolt av ved den norske barnehagen, så er det at leken er en del av formålet. Men formålet forplikter.

Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 2 2019.

 

På postkontoret

I det lyseblå rommet på rød avdeling i Grantoppen foregår en lek som er i ferd med å bli magisk. Det var Tiril som begynte. Hun tok en av de gule lappene og prøvde å mate Noah med den. Noah gapte og alle lo.

– Jeg også! sa Ingrid.

– Også meg! sa Kristian.

Tiril, som nesten ikke kan stå, konsentrerer seg. Hun tar en gul lapp, bretter den i to, og putter den i munnen på Ingrid. Så tar hun en lapp til, bretter den i to, og putter den i munnen på Kristian. De ler så de hikster.

Det tar i døra og inn kommer Beate.

– Nei, hva er det dere driver med?

Ungene stivner.

Beate holder hånda foran munnen til Noah.

– Spytt ut! sier hun strengt.

Tiril ser i gulvet.

– Det er IKKE lov å putte papir i munnen på de andre barna, Tiril. Forstått?

Tiril svarer ikke, og det er nok ikke så nøye heller, for Beate har allerede forlatt rommet.

– En gang til! roper Ingrid.

– Ja! Vi er postkasser! sier Noah. – Post flere brev i oss!

Tiril lysner opp igjen, og tar fatt på å brette lapper.

For hver lapp hun bretter, banker hun knyttneven i dem.

– Bra at du stempler brevene!

– Stempler? spør Ingrid.

– Ja, de gjorde det før. Man måtte ha stempel på brevene. Det har farfar sagt. Ikke sant du stempler, Tiril?

– Ja! sier Tiril, og stempler et brev til.

Så skjer det. Idet Tiril skal til å putte et brev til i munnen på Kristian, får hun liksom ikke dytta det helt inn.

– AU! roper Kristian og begynner å gråte.

Det renner blod fra munnviken hans.

Det tar brått i døra.

– Sa ikke jeg at dere skulle la være? sier Beate. Nå får det holde. Om dere ikke klarer å leke alene, får dere være her ute med oss. Sånn. Ut med dere.

 

Lek som små historier

Når vi ikke er til stede i barns lek, er det fort gjort at vi misforstår den. Å følge med på barns lek er litt som å se på film: Du må få med deg hele hendelsesforløpet for å forstå fortellingen. Det gjør ikke Beate. Hun kommer busende inn, midt i en scene, og tror at barna putter papir i munnen på hverandre, fullstendig uten intensjon. Men det gjør de jo ikke. Tiril poster brev, og om Beate hadde vært med fra start, så hadde hun skjønt at hun befant seg på et postkontor, at Tiril var selveste postbetjenten, og at de andre barna var postkassene. Om Beate hadde vært med fra start, kunne hun beriket leken med å finne frem saker og ting, saks og lim og ark og bokser, slik at det var mulig å lage frimerker og konvolutter og kanskje til og med ekte postkasser. For det er jo tross alt en vesentlig forskjell på å være til stede i barns lek og det å se en film: I filmen er alt bestemt på forhånd. Det er det ikke i leken. 

 

Hvor fri skal frileken være?

Situasjonen på postkontoret bringer oss over til en ganske vanlig diskusjon blant forskere og barnehagelærere: Hvor fri skal frileken være? Noen tar til orde for at barn må få leke mye på egenhånd, uten å bli avbrutt, mens andre mener at frilek er en aktivitet som ikke hører hjemme i barnehagen. Og sett utenfra kan det se ut til at forkjemperne for frileken tar til orde for at barn må få styre sin egen lek, mens motstanderne mener at dersom barn leker alene, kan leken bli en arena for utestengelse og krenkelser.

Selv tenker jeg at det som er mer interessant å diskutere, er hvordan barnehagelærere er til stede i barns lek. For det er ikke gitt at barns lek er «ufri» selv om barnehagelæreren er til stede.

 

Lekberikelse og lekomsorg

Øksnes og Sundsdal (2017) tar til orde for at barnehagelærere kan være lekberikere. Jeg synes det er et godt begrep. Lekberiker. Forfatterne viser hvordan barnehagelærere gjennom praktiske handlinger og aktiviteter kan berike og intensivere barnas lek. Man må ha omsorg for leken, hevder de, og observasjon er en del av slik lekomsorg:

«Gjennom å observere leken og iaktta hvilke erfaringer barn gjør i leken og hvordan de oppfatter den (Öhman, 2016) blir personalet bedre rustet til å forstå lekens innhold og form og får bedre grunnlag for å bruke sin pedagogiske fantasi, om det er aktuelt, for slik å berike og intensivere leken.» (Øksnes og Sundsdal, 2017, s. 100).

Beate gjør det motsatte. Hun lar være å observere barnas lek. Hun er ikke til stede og har dermed begrensede handlingsalternativer. Dermed blir også kontrasten stor når hun responderer på noe som ikke er viktig for barna – at de har valgt å spise papir. I stedet for å berike en lek som kunne vart lenge, velger Beate å stoppe leken uten å ha forhørt seg med barna hva den handlet om.

 

Bli en lekberiker, du også!

De interessante spørsmålene om lek handler ikke om hvorvidt vi kaller det frilek eller ikke, eller hvor lenge barna kan leke uten tilsyn. De interessante spørsmålene handler om hvordan vi som profesjonelle deltar i og forholder oss til barns lek. Øksnes og Sundsdal peker på at man på den ene siden kan bedrive «lekinngripende pedagogikk», til på den andre siden å ha «berøringsangst» for barnas lek. Kanskje er det slik vi snakker om frilek eller ikke frilek?

Jeg er villig til å gi dem som påstår at barn «bare leker» i norske barnehager, en millimeter rett. Jeg tror nemlig det finnes barnehager hvor barn leker mye og lenge, uten at de ansatte er opptatt av hva de leker. Men jeg tror disse barnehagen er i klart mindretall.

Spørsmålet handler etter mitt skjønn ikke om hvorvidt vi skal ha frilek eller ikke i barnehagene. Leken er en del av barnehagens formål og nettopp derfor må vi snakke sammen om hvordan vi forholder oss til leken og hvordan vi kan berike den. Og om vi trår varsomt, så får vi kanskje tildelt rollen som postkasse selv en dag.

 

LITTERATUR:

Øksnes, M. og Sundsdal, E. (2017). Leklust i förskolan. Främja lekens egenvärde. Stockholm: Gothia Fortbildning

 

  • Morten Solheim, barnehagelærer og seniorrådgiver i Utdanningsforbundet, skriver Med etikkblikk på egne vegne