Mange styrere opplever at det å bruke standardiserte programmer er i strid med deres verdier og syn på barn

Det er ikke til å stikke under stol at barnehagelæreryrket i en årrekke har vært preget av lave lønninger og en stressende hverdag med lav bemanning. Mange barnehagelærere har likevel stått i mange krevende og tøffe perioder med høyt sykefravær, fordi de har et brennende engasjement for barn og er opptatt av barns trivsel og utvikling. 

Det de kanskje ikke har like høy toleranse for, er den svekkede tilliten til deres faglige kompetanse fra politisk hold, som blir mer og mer fremtredende i dagens barnehagepolitikk. Det viser også min masteroppgave i barnehagekunnskap, 

Hva slags barnehageforskning skal vi ha? En kvalitativ studie av hvordan politiske føringer kan påvirke barnehageforskningen og barnehagens innhold. 

Standardiserte programpakker

I studien har jeg intervjuet fire barnehagestyrere fra ulike bydeler i Oslo. Da jeg spurte styrerne om deres tanker om forskning og utviklingsarbeid i barnehagen, ble det sentralt å snakke om standardiserte pedagogiske programpakker. Programpakkene ble ikke presentert av styrerne som noe de selv har ytret seg for å få lov til å kjøpe inn eller bruke i sine barnehager, men som prosjekter som det er bestemt av bydelen eller kommunen at barnehagen skal ta i bruk. 

Tvert imot ytret flere av styrerne at de opplevde programmene som fordummende og i strid med deres barnehagefaglige verdier og syn på barn.

To av styrerne fortalte meg om hvordan de opplevde at programpakken «Grønne tanker – glade barn» ble presentert for dem på en felles planleggingsdag i bydelen deres. Det var bamser, sang og ekstramateriale som så fint ut. De sa at de opplevde at prosjektet ble tatt inn uten at pedagoger eller styrere ble tatt med i prosessen. 

Da jeg spurte dem om hva de tenkte om forskning på barnehagefeltet, svarte en av styrerne slik med en ironisk undertone:

Ja … hvis ikke Aschehoug og Gyldendal er med, med masse ekstramateriell og utstyr, så er det ikke forskning for meg i alle fall. Nei, men jeg synes det er gøy at det blir presentert som forskning. Og så leser man med liten skrift. Aschehoug og Gyldendal … AAA, det er et eller annet opplegg. Det er et forlag som står bak, med både matbokser og ransler.

Dette kan være et eksempel på noe av det Pettersvold og Østrem (2019, s. 11) skriver om, at når pedagogikk blir en vare, og velferdsordningen blir et marked, utfordres profesjonsutøvere og fagmiljøer til å skjelne mellom hva som er faglig holdbart, hva som i beste fall er gode intensjoner, og hva som er drevet ut fra andre interesser enn å tjene det egentlige formålet. 

Skammens pilar

En av styrerne viser meg under intervjuet en stor stabel av mange esker med «Grønne tanker – glade barn»-materiell. Styreren påpeker at hver eske koster rundt 1800 kroner, og at disse eskene står i et kott og ikke blir brukt i hennes barnehage. Styreren blir spurt om hvorfor hun har dem stående når de ikke brukes? Det svarer hun slik på:

Jo, fordi jeg skal ha en skammens pilar. Vi må aldri glemme, skal det egentlig stå på et skilt der, da. Jeg har idiotbokser til mange tusen i en barnehage hvor jeg skriker etter legohjul, jeg vil ha plastelina, jeg vil ha Lego, jeg vil ha maleforklær. Og jeg vil ha servise som barna kan spise av, jeg vil ha dype tallerkener … også sitter jeg igjen med en halvmeter med skam. Hvorfor det? Jo, fordi det er penger som brenner, det er prosjektpenger, og det er det som forurenser.

Styreren retter sterk kritikk mot og uttrykker stor frustrasjon over at det dukker opp prosjektpenger som blir brukt på noe som barnehagene ikke nødvendigvis trenger. Seland (2020, s. 11) skriver at et program som har påvist effekt, ofte vil være manualbasert. Det innebærer at barnehagen i større eller mindre grad må arbeide etter klare føringer nedfelt i en manual for at effekten skal sikres. Videre skriver hun (2020, s. 13) at etter at Norge fikk full barnehagedekning, flyttet fokuset i barnehagepolitikken seg fra utbygging av nok plasser til kvalitet i innholdet. 

Ifølge Seland kan kvalitetsdiskursen i barnehagen knyttes til den nyliberale vendingen, representert ved New Public Management (NPM). I NPM forstås kvalitet som resultatstyring, måloppnåelse og dokumenterbare effekter. I den sammenheng kan implementeringen av forskningsbaserte verktøy som hevdes å ha dokumenterbar effekt, være en måte for barnehagene å synliggjøre arbeidet med å nå bestemte mål på (Seland, 2020, s. 13). 

Hun skriver at programmer gjør seg særlig gjeldende innenfor felt som språkkartlegging, forebygging og håndtering av aggresjon og atferdsproblemer. Dette er temaer som knyttes opp til arbeid med såkalt tidlig innsats (Seland, 2020, s. 13). 

Manualbaserte program

En av styrerne jeg intervjuet, fortalte at det for henne er viktig å fornye og opprettholde kunnskap hos sine ansatte. Hun sier at hun ikke kan hvile på bydel eller kommune. Hvis hun hadde overlatt det faglige arbeidet til bydelen eller kommunen, mener hun det ville blitt Classroom Assessment Scoring System (CLASS) og «Grønne tanker – glade barn», og kjappe løsninger. Hun forteller at hun synes det er skummelt hvis det faglige arbeidet blir standardisert. Da vil det bli mer nyliberalisme, sier hun. 

Dette bekrefter det Pettersvold og Østrem (2018, s. 11) skriver om: Detaljstyring av barnehagen handler ofte om at barnehagene pålegges å ta i bruk bestemte pedagogiske programmer eller verktøy. Det ser ut til å være et mønster at det er slike pålegg som utløser barnehagelærerens motstand. Når barnehagelærere sier nei, handler deres nei ofte om at de ikke ønsker at disse programmene skal legge føringer for det pedagogiske arbeidet (Pettersvold og Østrem, 2018, s. 11).

– Barnehageansatte bør bruke tiden sin på å leke med barna i stedet for å måtte skrive en vurdering av barnas norskkunnskaper

Styrerens utsagn om at det kan bli standardiserte løsninger, som for eksempel CLASS, om man overlater det faglige arbeidet til bydel eller kommune, mener jeg kan speiles i et utdrag fra stortingsmelding nr. 24. Der skriver departementet at OECD peker på at det er viktig å sette klare mål for kvalitet og ha systemer for å følge utviklingen av kvaliteten på barnehagetilbudet (Meld. St. 24 (2012–2013), s. 25). 

Dette kan se ut som et politisk ønske om å kontrollere kvalitetsutviklingen, og om å utvikle internasjonale kvalitetsindikatorer. CLASS, som styreren trekker frem, benyttes i mange kommuner i hele landet, og kan være et eksempel på innføring av et standardisert verktøy for kvalitet av den sorten som OECD sikter til. Slik kan kommunene for eksempel bevilge midler til verktøy som CLASS og pålegge at verktøyet tas i bruk, for å synliggjøre og sikre at barnehagene jobber med kvalitet i kommunen.

Hvorfor programpakker?

Da jeg spurte styrerne om forskning og utviklingsarbeid, svarte de ikke ved å vise til forskning, men ved å vise til programmer eller prosjekter pålagt av bydelen eller kommunen. I et av intervjuene delte en av styrerne sine tanker rundt hvorfor det lages programpakker. Styreren mente at det handler om effektivisering av barnehagen, og at det dermed lages standarder og programmer for å oppnå økt effekt. I stortingsmelding nr. 16 skriver departementet:

For få utviklingsprosjekter, både i barnehage og i skole tar utgangspunkt i forskning og kunnskap om hva som har effekt. Departementet ønsker å bistå i dette arbeidet, blant annet ved å bidra til å utvikle verktøy som har dokumentert effekt, og ved å fremme et mer kunnskapsbasert utviklingsarbeid og derved bedre praksis i skole og barnehage (Meld. St. 16 (2006-2007), s. 66).

Slik sett kan utdanningspolitikken være en årsak til at programmer som sies å ha dokumentert effekt, innføres i barnehagene. I en slik kontekst kan programmer i seg selv sees på som et effektiviseringstiltak barnehager bør ta i bruk.

Forskning eller program

I intervjuene kom det frem at styrerne syntes det var vanskelig å skille mellom hva som var forskning, og hva som ikke var det, fordi programmer presenteres som forskningsbaserte. En av styrerne beskrev det slik:

 Det er vanskelig å finne ut av, men sånne fluffy ting som blir presentert som forskning, som for eksempel alle sånne systemer som barn skal passe inn i, så er det mye av det som blir presentert som om det er forskningsbasert, også er det kanskje ikke det.

Dette kan være i tråd med det Hennum og Østrem (2016, s. 50) skriver om: at pedagogiske programmer som markedsføres som forskningsbaserte, ofte utvikles av fagmiljøer der evidenstenkningen står sentralt. Forskningsbasert betyr da at det finnes dokumentasjon på at programmet virker (Hennum & Østrem, 2016, s. 50). Slik kan det bli utfordrende for både styrere og barnehagelærere å vurdere om et program skal tas inn. Det er lett å forstå at det kan friste å ta i bruk noe som beskrives med å ha en virkning.

Trenger kritisk forskningsblikk

Greve (2021, 30. august) trekker frem at man i de siste årene ser en dreining mot at store effektstudier og kvantitative studier dominerer hvilke prosjekter som får eksterne forskningsmidler i Norge. Greve skriver videre at hun mener at det barnehagen trenger i dag, er barnehageforsk- ning som kan utvikle ny kunnskap om barns hverdagsliv, hvordan barn kan få reell medvirkning i sitt liv, og hvordan barns velvære her og nå kan styrkes. 

Hun skriver videre at vi trenger et kritisk forskningsblikk på ulike metoder og praksiser, slik at barnehagen kan fortsette å utvikle seg til det beste for alle barn. 

Det vi ikke trenger mer av, ifølge Greve, er effektstudier som setter standardiserte mål for hva som er en god barnehage, eller hva barn bør lære i barnehagen med tanke på fremtidig skolegang.

Får mer tillit

I strategien Barnehagen for en ny tid – Nasjonal barnehagestrategi mot 2030 kan det se ut til at barnehagelæreren som profesjonsutøver gis mer tillit enn i stortingsmeldinger fra de siste årene. Ifølge den nye strategien fra 2023 vil regjeringen fornye offentlig sektor og gjennomføre en tillitsreform. For barnehagen betyr det at ledere og bedarbeidere må oppleve at de har tillit og et faglig handlingsrom. Det står videre at:

Det profesjonelle skjønnet må styrkes, og standardisering må begrenses. Det er de ansatte i barnehagene som er nærmest til å vite hva barnegruppen har behov for, og de har sammen med eier og ledelse ansvar for at barna får et godt pedagogisk tilbud. Barnehagelærere utdannes spesielt for å kunne ivareta barnehagens oppgaver og er gitt ansvaret for å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet ved bruk av godt faglig skjønn (Kunnskapsdepartementet, 2023, s. 16).

Slik kan det kanskje se ut til å ha skjedd en endring, ved at barnehagelæreren får mer autonomi og tillit til å lede det pedagogiske arbeidet ved bruk av faglig skjønn.

Hva nå?

Ut ifra min studie kan det se ut til at standardiserte programmer har fått en sentral plass i barnehager, og kan bli oppfattet som forskning. Kvalitetsdiskursen og tidlig innsats blir trukket frem som en av grunnene til at det lages programpakker, for enklere å effektivisere tilbudet. 

Slik kan det sørges for god kvalitet i barnehagetilbudet, som igjen kan føre til sosial utjevning. Pettersvold og Østrem (2012, s. 15) skriver at myndighetens satsing på utdanning generelt og i barnehage spesielt rammes av en økonomisk logikk der små barn forstås som investering i nasjonens bruttonasjonalprodukt. Slik kan det se ut til at stortingsmeldingenes interesse for tidlig innsats og sosial utjevning kan handle om et framtidsøkonomisk aspekt, for å unngå at barna for eksempel dropper ut av sin skolegang. 

Begrepet tidlig innsats kan slik forstås på ulike måter i de ulike fagfeltene politikk og barnehagepedagogikk. I min studie mener jeg dette kom frem ved at en av styrerne trakk frem at hun etterlyste forskning om tidlig innsats. Jeg forsto styreren sin etterspørsel etter forskning om tidlig innsats som et ønske om å hjelpe barna her og nå. Ikke et ønske om å vite mer om hvordan vi kan forebygge at barna dropper ut av sin skolegang, men forskning om hvordan man kan jobbe med barns trivsel og deltakelse her og nå.

Litteratur

Greve, A. (2021, august 30). Mangler vi kunnskap om barnehagen? Gode barnehageliv. https://uni.oslomet.no/godebarnehageliv/2021/08/30/mangler-vi-kunnskap-ombarnehagen/

Hennum, B. A. & Østrem, S. (2016). Barnehagelæreren som profesjonsutøver. Cappelen Damm.

Kunnskapsdepartementet. (2023). Barnehagen for en ny tid – Nasjonal barnehagestrategi mot 2030. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/barnehagen-for-en-ny80

tid/id2959402/?ch=1

Pettersvold, M. & Østrem, S. (2012). MESTRER, MESTRER IKKE: Jakten på det normale barnet. Res Publica.

Pettersvold, M. & Østrem, S. (2018). Profesjonell uro. Barnehagelærerens ansvar, integritet og motstand. Fagbokforlaget.

Pettersvold, M. & Østrem, S. (2019). Problembarna og programinvasjon. I S. Østrem (Red.), Problembarna: Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern. Cappelen Damm Akademiske.

Meld. St. 16 (2006–2007). … og ingen stod igjen – Tidlig innsats for livslang læring. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-16-2006-2007-/id441395/

Meld. St. 24 (2012–2013). Fremtidens barnehage. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-24-20122013/id720200/

Seland, M. (2020). Når evidens møter praksis. Fagbokforlaget.